For Lenin var «sovjeter pluss elektrisitet til alle» selve definisjonen på sosialisme. Fysiker Bjørn H. Samset er mest opptatt av hvordan vi kan dekke «vårt skrikende energibehov uten å ofre planeten». Ivan Chetwynd synes boka «Energirevolusjonen» gir solid bakgrunnskunnskap for alle oss som vil ha bærekraftig elektrisitet for alle.
Boka er utgitt av Cappelen Damm 2026
Utrustning til revolusjonen
Av Ivan Chetwynd
Hva er energi?
– Vi «trenger å ha tatt en rekke fag på universitetsnivå før vi så mye som møter de dypeste naturlover som energien er en del av.»
Og jeg som ikke har vært bort i realfag siden barneskolen!
Nå ja, sitatet er tatt ut av sammenhengen, og Samset er en glimrende pedagog, så han forklarer energiens natur og tilhørende naturlover slik at selv jeg innbiller meg at jeg forstår det meste av det han skriver.
Energi er egentlig en slags dimensjon av virkeligheten, i likhet med tid og rom. Det er det som får ting til å skje. Mengden energi i universet er konstant, det kommer ikke mer til og ingenting av den forsvinner. «Den kan bare gå over fra en form til en annen.» Så revolusjonen handler ikke om energiproduksjon, men energi-uthenting.
Naturen lagrer energi, og vi kan få tak i den gjennom en av de fire naturkraftene som finnes. Den første er tyngdekraften, «dragningen som alltid finnes mellom to ting med masse» (for eksempel jordkloden og månen). Den andre er elektromagnetismen, lys, radiobølger, røntgenstråling med mer. Solen slenger ut energi mot jordkloden i denne formen, og det er den som vi kan benytte oss av, spesielt når vi omdanner den til elektrisk strøm. Den tredje naturkraft er kjernekraft, som er det som virker inne i solen, og er opphavet til strålingen som solen slenger ut mot oss. Den fjerde er noe som kalles «den svake vekselvirkning». Solen slenger også ut milliarder av partikler som kalles nøytrinoer og som ustanselig strømmer gjennom alt, også tvers gjennom kroppen vår, uten at vi merker det. (Litt nifst egentlig.)
I hele sin historie har mennesket klart å få tak i noe av energien fra solen og benytte den til ulike formål – for eksempel å varme opp maten vi spiser. Men i det siste par hundre år har vi lært å omforme den til elektrisitet. Det var en skjebnesvanger revolusjon. Og nå trenger vi en ny revolusjon, fordi vi trenger mer og mer elektrisitet for å holde livet i gang i den moderne verden der vi blir flere og flere.
Vi må ha en energikilde for å kunne produsere elektrisitet. Bokens formål er å presentere de forskjellige kildene vi kan bruke til dette og forklare fordelene og ulempene med dem. Da vil leseren kunne følge med i og delta i debatten om hvilke energikilder samfunnet skal investere i og bruke i fremtiden.
Dette henger sammen med at den kilden som vi har brukt hittil er tidsbegrenset, det vil ikke være mer av den en gang i fremtiden. Og vi har oppdaget at bruken av den har uheldige konsekvenser for klodens klima, og utvinning av den har uheldige konsekvenser for det biologiske mangfoldet i naturen. Det gjelder fossilt brennstoff.
For millioner av år siden lagret planter solens energi gjennom fotosyntese, prosessen som er avgjørende for alt liv på jordkloden. Plantene døde og etter hvert ble til kull, olje og gass. Og disse kilder har vært grunnlaget for vårt moderne industrisamfunn. Nå må de erstattes av andre energikilder som ikke vil bli brukt opp en gang, som er fornybare og som ikke er så skadelig for livet på jorden når de brukes.
Samset skriver utførlig om solcellepaneler, vindturbiner på land og til havs, kjernekraft og vannkraft – som var opphavet til den industrielle revolusjon inntil kull tok over. Han nevner også andre kilder som ikke er så aktuelle med dagens teknologi, som jordvarme og bølgekraft. Fremtidens energikilder stiller oss ikke overfor et dilemma, mener han, men et trilemma. Tre faktorer må balanseres mot hverandre hvis vi skal sørge for energiforsyning til klodens ti milliarder mennesker: bærekraft, tilgjengelighet og sikkerhet.
Bærekraft betyr at energikilden(e) må kunne fortsette å forsyne oss i mange år, ja, mange hundre år. Da er fossilkildene utelukket: de vil forsvinne etter hvert. Men i tillegg må kildene ikke bidra til klimaendringer som truer med å ødelegge sivilisasjonen, heller ikke til arealbruk som truer dyrelivet – det er for eksempel begrenset hvor store deler av jordens overflate kan brukes til vindfarmer eller solcelleparker.
Et av FNs bærekraftmål handler om energiens tilgjengelighet: «Alle mennesker skal ha tilgang til energi som er pålitelig, bærekraftig, moderne, og ikke altfor dyr.» I den industrialiserte verden har nesten 100 % av befolkningen tilgang til slik energi, mens i for eksempel Den sentralafrikanske republikk er tallet 15 %. Og det samme gjelder for flere land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Og i disse landene er det også en stor forskjell på energitilgjengelighet i byer og på landet. Noen har sagt at elektrisitet er de rikes energiform. Ulikhet er et av verdenssamfunnets største problemer. Sol- og vindkraft er nok de mest aktuelle kraftkilder i energifattige områder. Kostbar infrastruktur kreves for å etablere dem, men de er rimelige i drift – sol og vind er jo gratis. Til gjengjeld skinner ikke solen og blåser ikke vinden hele tiden.
Sikkerhet dominerer debatten om kjernekraft. Man husker Tsjernobyl og Fukushima, mens terrorismen spøker i kulissene. Krig kan truer energiforsyningen, slik Iran-krigen gjør akkurat nå. Solstormer, der solen slynger enorme mengder partikler mot jorden, kunne slå ut energisystemene våre. Og vulkanutbrudd er en reell fare. En røyksky kunne dekke jordkloden i flere år. Naturen kan jo gjøre opprør mot menneskehetens dominans!
I fremtiden trenger vi en miks av flere energikilder, og Samsets bok gir kunnskapen som vi trenger for å drøfte hvordan den miksen skal se ut – boken gir ingen ferdig løsning. Og debatten må vi ta:
«Energirevolusjonen kommer. Det vil markedet, teknologien, klimaet, naturen og vår egen menneskenatur, sørge for. Men vi kan fortsatt styre hvilken form den tar.»
Og i debatten er det noen prinsipper som vi «ufravikelig» må forholde oss til:
Energi er vår viktigste ressurs.
Energi er naturens mest grunnleggende ressurs.
Vi har ingen energikrise, men en uthentingskrise.
Vi må legge om fra dagens energisystem, og det må skje raskt.
All utvinning av energi fra naturen har en kostnad.