Når pengene rår

Finansnæringen er en nøkkelpådriver for global oppvarming. Den er en av verdens mektigste økonomiske og politiske aktører. Den kan bestemme over en fremtid som fungerer i dens egne interesser. Dette er temaet for en rapport som for tida opptar styret i European Grandparents for Climate, kan styremedlem Janet Wiberg fortelle.

Om rapporten: «Too Big to Cool the Planet» er utgitt av Balanced Economy Project, en UK-basert gruppe som overvåker de multinasjonale selskapene. Rapporten ber finans- og konkurransemyndigheter om å ta tak i den stadig økende konsentrasjonen av finansiell makt som utøves av et fåtall store aktører i finansverdenen.

Grønne eller svarte investeringer?

Janet Wiberg fra Bergen ble for litt siden valgt inn i ledergruppa for European Grandparents for Climate, og kan fortelle om stor interesse for denne rapporten. – Finanssektoren er en mektig aktør som vi ikke har vært nok oppmerksomme på, sier hun. – Vi hører ofte at grønne investeringer og markedet skal løse klimaproblemet, men det har ikke skjedd. Og da må vi spørre oss hvorfor?
– Vil dette si at finanselitene ser seg best tjent med å fortsette i gamle spor, der det er mest penger å hente?
– Ja. En liten gruppe aktører dominerer veksten i den finansielle økonomien. De krever kortsiktig avkastning, kontrollerer langt på vei politiske beslutninger og opprettholder økonomiske mål og prosesser som ikke går sammen med et levedyktig, globalt miljø.
– I hvilken grad gjelder dette også det norske oljefondet, som jo er en stor aktør internasjonalt?
– Det overordnede mandatet for fondet er ganske tydelig formulert: Å sikre høyest mulig avkastning over tid, innenfor et akseptabelt nivå av risiko. Slik skal Norges oljeformue bevares og økes. Vi har blant annet investert i mange av de viktigste bankene, som alle er amerikanske og så store at de vurderes som ‘too big to fail’. Hvor lite etisk forvalterne tenker ble jo nylig dokumentert i en reportasje på NRK.

Janet Wiberg forteller at EU-arbeidsgruppa til European Grandparents vurderer flere alternative for aksjoner:

• Spre informasjon om rapporten gjennom eksisterende nasjonale kanaler, også media.
• Sende brev til EU-kommissærer, nasjonale parlamentarikere og medlemmer av EU-parlamentet.
• Etterlyse ECB-ratings når det gjelder grønne investeringer. Det er en kredittvurdering knyttet til Den europeiske sentralbanken (ECB) som gir «ratings» på en annen måte en kredittvurderingsbyråer.
• Følge opp nasjonale pensjonsfond.

Mer informasjon om «Too Big to Cool the Planet»:

Full rapport: https://tinyurl.com/yhctpxdf  Sammendrag: https://tinyurl.com/33jcjpua

Rapporten belyser hvorfor klimabevegelsen har følelsen av å stange hodet i veggen. Selv om vi har klimamål, penger og politiske løfter, er vi fortsatt langt unna å løse klimakrisen. Vi hører ofte at grønne investeringer og markedet skal løse klimaproblemet, men det har ikke skjedd. Hovedproblemet er ikke er mangel på penger eller mål, men makten til finanssystemet.

Finanssystemet er ikke nøytralt. Det former både økonomiske og politiske beslutninger. Fordi så mye makt er samlet i finanssystemet, sliter myndigheter med å regulere det. Systemet beskrives som «for stort til å kjøle ned planeten».

Globale finansielle eiendeler er i dag på mer enn 5000 billioner kroner, langt mer enn verdens samlede BNP (~1100 billioner kroner). Til sammenligning er det norske oljefondet på 20 billioner kroner (20 000 milliarder).

Hvordan havnet vi her?
Utviklingen skjedde ikke tilfeldig. Det er resultatet av 5 tiår med ideologiske og politiske valg. Siden 1970-tallet har vi hatt mer deregulering, svakere konkurranseregler og økende vekt på kortsiktig profitt. Etter finanskrisen i 2008 ble de største institusjonene reddet fordi de var “too big to fail”. Det gjorde dem enda mektigere. Resultatet er et finanssystem som har skaffet seg kontrollerende makt over økonomien og politikken. Systemet kan påvirke investeringer, politiske valg og reguleringer samtidig som det unndrar seg demokratisk kontroll.

Veksten i den finansielle økonomien har ikke vært jevnt fordelt. En liten gruppe aktører dominerer, 29 systemviktige banker, hvorav 8 amerikanske, sammen med store kapitalforvaltere som BlackRock, Vanguard, State Street og Fidelity, alle amerikanske. Systemviktige banker er så store at de vurderes som ‘too big to fail’.

Disse aktørene opererer på tvers av markeder og kontrollerer også infrastruktur (data, indekser og kapitalformidling). Resultatet er et tett sammenkoblet system der makt utøves på tvers av hele økonomien – noe tradisjonell konkurranselovgivning og regulering ikke makter å håndtere.

Skjult makt gjennom eierskap.
De store aktørene kontrollerer selskaper som i utgangspunktet skulle konkurrere, men der felles eierskap bidrar til å redusere konkurransen. Aktørene opprettholder finansiell dominans, krever kortsiktig avkastning, kontrollerer reguleringer og politiske beslutninger og opprettholder økonomiske mål og prosesser som ikke går sammen med et levedyktig, globalt miljø.

Hva er konsekvensene?
Systemet driver en økonomi som i stor grad handler om å hente ut verdi, ikke bygge den opp. Vi ser enorme utbetalinger til aksjonærer med økende ulikhet og mindre investeringer i langsiktige, bærekraftige løsninger som resultat. I 2024 ble det fra de store selskapene utbetalt mer enn dobbelt så mye til aksjonærer som det som trengs til klimafinansiering i utviklingsland over de neste 10 årene.

Finans støtter fortsatt fossil energi.
Til tross for klimamål investerer finanssystemet fortsatt tungt i fossil energi. Etter inngåelse av Paris-avtalen i 2015 har 65 store banker bevilget 79 000 mrd. kroner til fossil energiutvikling – 4 ganger det norske oljefondet. Investorer sitter på 51 000 mrd. kroner i fossile verdipapirer. I perioden 2016 – 2022 ble det utbetalt 150 000 mrd. kroner i aksjeutbytte fra selskaper med store utslipp av klimagasser. (Minner om at det norske oljefondet er på 20 000 mrd. kroner)

Samtidig henvises det til at selskapers ESG-rapportering (Environmental, Social and Governance reporting) viser at vi er på rett vei, men slik rapportering er ofte mer grønnvasking enn reell endring.

Mange investeringer er skjult på måter som gjør utslipp vanskelige å spore, for eksempel gjennom finansielle mekanismer som hedgefond og ‘private equity’.

Politisk påvirkning.
Finanssektoren tilpasser seg ikke bare politikk, den påvirker den. Gjennom lobbyvirksomhet svekkes klimaregler. EU-reguleringer er blitt utvannet. Frivillige initiativer har hatt liten effekt. Resultatet er ofte at det offentlige tar risiko gjennom subsidier og garantier, mens private aktører sitter igjen med profitten.

Vi ser også de samme mønstrene i nye sektorer, som KI og datasentre. Dette er sektorer med store gevinstpotensialer, men som krever enorme mengder energi og ressurser.

Konklusjon.
Finanssystemets makt er en kjerneårsak til klimakrisen. Systemet er ikke bare dårlig til å løse klimakrisen, det er en viktig grunn til at den fortsetter. Dette er et strukturelt problem. Uten å redusere maktkonsentrasjonen i finans, blir det svært vanskelig å nå klimamålene. Dagens system unndrar seg demokratisk kontroll og hindrer nødvendig klimahandling.

Hva kan vi gjøre for å bryte denne makten?

Rapporten beskriver følgende tiltak:

1. Strengere fusjonskontroll – vurdere systemeffekter av fusjoner i finanssektoren, ikke bare effekter for enkeltselskaper
2. Strukturelle tiltak – oppdeling av dominerende aktører
3. Regulere eierskap – begrense felles og universelt eierskap. Universelt eierskap er eierskap der investeringer er spredt på et stort antall selskaper i mange bransjer og land.
4. Åpen tilgang til finans infrastruktur. Krav til innsyn, inkludert innsyn i lobbyvirksomhet.
5. Styrke offentlig og alternativ finans. Redusere avhengigheter til de dominerende aktører i finans. Oppmuntre til etablering av kooperativer, kunde-eide aktører (‘mutuals’) og lokale investeringstiltak.
6. Bedre samordning mellom konkurranse-, finans- og klimapolitikk.

Målet er ifølge rapporten, ikke mer regulering, men regulering som begrenser ekstrem økonomisk makt og gjenoppretter demokratisk kontroll over investeringer som kan muliggjøre en bærekraftig framtid.

Hva betyr dette for Norge – og for BKA

Bærekraft og klimatiltak er uforenlig med finansnæringens mål. Finansnæringen har låst oss inn i et selvforsterkende finansielt system som representer en enorm risiko for vår felles fremtid. Utfordringen er formidabel, men det må ikke hindre oss i å gjøre noe.

Det norske oljefondet SPU – Statens pensjonsfond utland – er med sine 20 000 mrd. kroner en vesentlig spiller i det internasjonale finansmarkedet. De er blant annet investert i mange av de 29 systemviktige bankene.

Det overordnede mandatet for fondet er ganske tydelig formulert: Å sikre høyest mulig avkastning over tid, innenfor et akseptabelt nivå av risiko. Slik skal Norges oljeformue bevares og økes. Etikkrådet som skulle sørge for ansvarlig og etisk forvaltning, er satt på pause. Finansminister Jens Stoltenberg argumenterer for at fondet skal være uavhengig av politisk styring.

Klimautviklingen representerer en signifikant risiko for finansmarkedet og for oss alle. Oljefondets investeringer bør gjenspeile denne risikoen. Fondet bør i langt større grad investere på en måte som sikrer vår felles fremtid. Dette vil kreve en grad av politisk styring. BKA må arbeide for at dette realiseres.

BKAs krav om 50 mrd. kroner pr. år til internasjonal klimafinansiering vil bidra til å redusere risiko. Dette kan tas direkte fra oljefondet utenfor handlingsregelen og uten å være inflasjonsdrivende for norsk økonomi. BKA må fortsatt holde fanen høyt når det gjelder dette kravet.

Det vi kan kalle oljelobbyen i Norge, med Equinor i spissen, har en altfor sterk kontroll over norsk politikk i dag og er en del av det systemet som rapporten beskriver. Oljelobbyen er en sentral pådriver bak regjeringens politikk som er å utvikle og ikke avvikle oljeindustrien. I tråd med innholdet i rapporten må innflytelsen fra oljelobbyen over norsk oljepolitikk reduseres. Her kan BKA spille en rolle.

EGC vil bruke rapporten til aksjoner i og opp mot EU. BKA må støtte EGC i dette arbeidet. Samtidig vil det gi viktig informasjon tilbake til oss.

Selv om temaet er komplisert, er det viktig informasjon for å opplyse opinionen. Kanskje etablering av en egen ‘finansgruppe’ i BKA kan bidra til å spre slik informasjon, ikke bare til opinionen, men også til politikere.