For verdens barn

I morgen begynner selve landsmøtet. Men allerede i kveld var rundt hundre av oss samla for å høre på Helge Drange, professor og kjent formidler ved Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen. Tema for foredraget ga seg selv: Vårt globale klima og mulighetene for å skape en tryggere framtid for verdens barn.

Kjære alle sammen,
mitt navn er Helge Drange – dere kan bare kalle meg Helge. Takk for invitasjonen, og takk for at dere har tatt dere tid til å komme.

– I dag skal jeg snakke om klima og klimastatus: hva som skjer, hvorfor det skjer, og hva vi kan forvente fremover.
– Dette er et foredrag jeg har holdt mange ganger, i litt ulike varianter. Men det som er annerledes nå, er at vi befinner oss i en helt spesiell tid. Og det preger både innholdet – og tonen – i det jeg skal si.

En tid som setter spor i språket

– La oss starte med språket.
– Språkrådet plukker hvert år ut ord som på en eller annen måte fanger tidsånden. Hvis vi ser på noen av disse ordene fra de siste årene, får vi et interessant bilde:
– Det grønne skiftet, falske nyheter, sportsvasking.
– Dette er ikke bare tilfeldige ord. De forteller oss noe om hvordan klima, politikk og kommunikasjon er tett sammenvevd.
– For eksempel: Når selskaper profilerer seg gjennom idrett, handler det ikke bare om støtte til sport – det handler også om omdømme og påvirkning.
– Og når begrepet «falske nyheter» får fotfeste, utfordres selve grunnlaget for kunnskapsbaserte beslutninger.

Fra mobilisering til usikkerhet

– Jeg vil også ta dere tilbake til august 2019.
– Da var titusenvis av mennesker i Norge ute og markerte alvoret i klimakrisen. Mange la seg ned i gatene – bokstavelig talt – for å vise at dette haster.
– Det var en tid preget av mobilisering og engasjement.
– I dag er jeg ikke sikker på at vi ville sett det samme.
– Det betyr ikke at problemet er blitt mindre. Tvert imot.
– Men oppmerksomheten er delt. Nye kriser, nye konflikter, nye prioriteringer har kommet til.
– For noen år siden var jeg mer optimist. I dag er jeg mer usikker. Men håpet – det er fortsatt der.

Når fakta blir et personlig valg

– En av de mest utfordrende utviklingene vi ser, er forholdet til fakta.
– Vi lever i en tid der det i økende grad fremstilles som om fakta er noe vi kan velge å tro på – eller ikke.
– Dette er ikke nytt, men det har blitt mer utbredt.
– Og det gjør klimautfordringen ekstra krevende. For da handler det ikke bare om naturvitenskap – men også om tillit, kommunikasjon og politikk.

Et globalt system – ikke et lokalt problem

– For å forstå klimaet i Norge, må vi løfte blikket.
– Atmosfæren er et globalt system.
– Varm luft og fuktighet transporteres fra tropene mot polene. Disse bevegelsene styres blant annet av jordens rotasjon, og danner det vi kaller vestavindsbeltet.
– Det betyr at været vi opplever her, i stor grad påvirkes av forhold langt borte – for eksempel i Karibia.
Så hvis vi virkelig vil forstå hva som skjer hos oss, holder det ikke å se ut av vinduet. Vi må se hele systemet.

Hva viser temperaturmålingene?

– Vi har hatt systematiske temperaturmålinger siden slutten av 1800-tallet.
– Og ja – det er store variasjoner fra år til år. Det er det vi kaller vær.
– Men når vi ser på utviklingen over tid, trer et tydelig mønster frem: Temperaturen øker.
– I dag er den globale oppvarmingen omtrent 1,4 grader sammenlignet med førindustriell tid.
– Målet i Parisavtalen er å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Det målet er vi i ferd med å passere.

Et viktig fysisk poeng

– La meg forklare noe viktig med et enkelt bilde:
– Tenk dere en ballong.
– Hvis den inneholder luft og blir utsatt for varme, sprekker den raskt.
– Hvis den inneholder vann, tåler den mye mer.
– Grunnen er at vann er svært effektivt til å ta opp og fordele varme.
– Det samme skjer på jorden: Havet absorberer enorme mengder varme og transporterer den ned i dypet.
– Derfor ser vi sterkere oppvarming over land enn over hav.

Et historisk avvik

– Når vi rekonstruerer temperatur tilbake i tid – ved hjelp av åringer i gamle trær og sedimenter – ser vi noe slående:
– Temperaturøkningen de siste 100–150 årene skiller seg tydelig ut fra de siste 2000 årene.
– Dette er ikke bare en naturlig variasjon.
– Det er en fundamental endring.

Hva kan vi forvente fremover?

– Hvis vi fortsetter som i dag, ligger vi an til en oppvarming på rundt 2,6 grader innen slutten av århundret.
– Med betydelige tiltak kan vi kanskje komme ned mot 2,2 grader – eller i beste fall rundt 2 grader.*
– Men dette er ikke gitt. Det avhenger av hva vi gjør – og hvor raskt vi gjør det.

Tid er den avgjørende faktoren

– En av de viktigste innsiktene i klimaarbeidet er dette:
– Jo lenger vi venter, desto vanskeligere blir det.*
– Hvis vi hadde startet kraftige kutt i 1990, kunne vi klart oss med moderate reduksjoner hvert år.
– Starter vi i dag, må kuttene være mye brattere.
– Vi har et globalt, felles karbonbudsjett – og vi bruker det raskt opp.

Et konkret eksempel: Covid-pandemien

– Under pandemien falt globale utslipp med rundt 7 % på ett år.
– Det var dramatisk.
– Likevel: For å nå klimamålene måtte vi hatt tilsvarende reduksjoner – hvert eneste år.
– Det illustrerer hvor stor omstilling som kreves.

Langtidseffekten av det vi gjør i dag

– Et annet viktig poeng:
– En betydelig andel av CO₂-utslippene vi slipper ut i dag vil fortsatt påvirke klimaet om tusen år.
– Dette er altså ikke et problem som «går over».
– Det vi gjør nå, påvirker fremtidige generasjoner i svært lang tid.

Konsekvenser i Norge

– I Norge ser vi allerede tydelige endringer:

• Temperaturen øker
• Vintrene blir kortere
• Antall skidager går ned
• Nedbøren øker
• Ekstremvær blir mer vanlig

– Dette er ikke framtidsscenarier – det skjer nå.

Ekstremvær og risiko

– Når temperaturen øker, øker også mengden vanndamp i atmosfæren.
– Det gir mer intens nedbør.
– Vi ser flere hendelser med flom, ras og store skader.
– Dette vil sannsynligvis bli mer vanlig fremover.

Politikk og realiteter

– Klimautfordringen er langsiktig.
– Politikk er ofte kortsiktig.
– Det skaper en innebygd spenning.
– I tillegg ser vi nå økt geopolitisk uro. Ressurser prioriteres til sikkerhet og nasjonale interesser.
– I en slik situasjon er det en risiko for at klima og miljø blir nedprioritert.

Likevel – endring er mulig

– Historien gir oss grunn til håp.
– Det som en gang var normalt, kan bli utenkelig.
– Tenk på røyking innendørs. Eller store parkeringsplasser midt i byene våre, som  Festplassen her i Bergen. Begge deler hører fortiden til, og det har gått ganske fort.
– På samme måte kan dagens praksiser knyttet til utslipp og ressursbruk en dag fremstå som uakseptable og utenkelige.

Et siste perspektiv

– La meg avslutte med et bilde: Jorden sett fra månen.
– Et lite, sårbart system – uten alternativer.
– En tidligere energiminister i USA, og nobelprisvinner i fysikk, pleide å avslutte sine foredrag med ordene:
– Focus on effect – there is nowhere else to go.
– Det finnes håp.
– Men håpet er ikke passivt. Det er knyttet til handling.
– Og det haster.

Takk for oppmerksomheten.