Planene for kjernekraftverk i Norge var klare alt på 1970-tallet. At de ikke ble noe av, skyldes den sterke folkelige motstanden – slik vi framfor alt opplevde i Lindås i Nordhordland den gangen. 50 år senere er boka om denne «strilekrigen» morsom og spennende lesing, selv om kjernekraft-spørsmålet på mange vis står i et nytt lys i dag.
No e’ da alvor!
Av Halfdan Wiik
Det som endte med at utbyggingsinteressene måtte snu og reise «attende med halen mellom beina», begynte allerede i 1948, med opprettelsen av Institutt for atomenergi (IFA). En elite av politikere og vitenskapsfolk hadde ambisjon om å gjøre Norge til en ledende atomkraftnasjon, intet mindre. I 1969 fikk NVE i oppgave å finne egna steder for slike anlegg. Dermed falt øynene på bl.a. Ostereidet og Hodneland, to utkantbygder nord for Bergen, steder med med solid grunnfjell, god tilgang til ferskvann og nærhet til sjø og kaianlegg.
En viss motstand hadde NVE og IFA nok regna med – fra «yrkesdemonstranter» i den nye miljøbevegelsen. Men at sindige bønder og vanlige bygdefolk skulle mobilisere slik det skjedde, til vern om eiendom, helse og gamle bygdeverdier, det kom som en stor overraskelse, og ble til slutt også avgjørende. Tusenvis av underskrifter fra hele Lindås kommune ble samla inn og overrakt politikerne – som ikke helt hadde vågd å ta standpunkt «før dei såg kva veg vinden bles», forteller forfatteren Bjarne Åsgard.
Boka (gitt ut på forlaget Strilen 1994) går i detalj både om forberedelser til atomkraftplanene, om den lokale bevegelsen som bygde seg opp utover i 1974, og om den store pressedekninga som saken fikk. Det er en historie om en moderne oppstand mot «de store» i maktapparatet, fra et folkeslag som med en viss stolthet kan se tilbake på den historiske Strilekrigen i 1765, da hundrevis av bønder fra Nord- og Midthordland samla seg og inntok Bergen i protest mot en urettferdig ekstraskatt. Det endte med at stiftamtmannen måtte betale tilbake.
Et høgdepunkt i fortellinga fra 1974 er fra onsdag 16. oktober, da bygdefolk stilte seg opp i Hodnelandsmarka og hindra NVE fra å gjennomføre grunnundersøkinger i området: – «Det er i titida om morgonen. Dag Roiti frå Statskraftverka og Terje Aasen frå Bloms Oppmåling parkerar ved søre Hodneandsvågen. Dei har fått låna båt på Mykingshella. Oppsitjarane er for lengst på plass for å møta dei. Roti og Aasen tek den lette aluminiumsferja mellom seg og skal gå skogstien ned til Austevatnet. Nokre få meter frå bilen vert dei møtt av ein levande mur av folk. Dei skal til å skifta tak, men tre av hodnelandskarane stig då opp i båten. Der fell dei kjende orda frå Olav Hodneland, han ‘Olav i Sundet’: – Forstår de no at det er alvor!»
Femti år seinere …
For en som var ung miljøaktivist den gangen, og engasjert i den landsomfattende «Aksjon mot atomkaft», er det særlig artig å lese denne boka. Det endte med at Stortinget i 1979 la saken død og valgte bort kjernekraft som energikilde i Norge. Institutt for atomenergi skifta navn til Institutt for energiteknikk. Seieren gikk uavkorta til dem som hadde argumentert for at det er for usikkert, med fare for alvorlige ulykker, og at vi ikke har rett til å etterlate våre etterkommere et stort og uløst avfallsproblem.
Kunnskapen om global oppvarming har i dag endra mye av måten vår å tenke på. Organisasjonen Norske kjernekraftkommuner (der gamle Lindås, nå Alver, er med) ordlegger seg som om de var Framtiden i våre hender: «Vi står midt i en klima- og naturkrise (…) Dette er globale utfordringer som krever lokale løsninger.» Og regjeringens kjernekraftutvalg har nylig fastslått at kjernekraft kan bygges og drives med lav risiko for både helse og miljø i Norge, selv om de ikke tilrår at det skjer av bl.a. økonomiske årsaker.
Utvalgets utredning er nå sendt ut på høring. I samme slengen kan Bjarne Åsgards bok godt anbefales; du finner den i Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle. Noen vil nok oppleve at den ikke handler så mye om kjernekraft i og for seg, men mer om et Norge med folkelig motstandskraft i et bygdesamfunn som knapt finnes lenger. Vi må huske at på den tida var dette også stimulert av den framgangsrike Folkebevegelsen mot EEC og utfallet av folkeavstemninga i 1972. God lesing i alle fall – om strilekrigen i 1974!
STOPP! Olav og Berge Hodneland var med i aksjonsutvalget mot atomkraft i Nordhordland. Foto: Helge Sunde, 1974