Mot årets slutt

Hvor står vi i arbeidet for en tryggere framtid for barn og barnebarn? Omstiller vi fort nok og slik det er behov for? Kan vi i Norge fortsette å behandle klimapolitikk og oljepolitikk som var det to adskilte områder? – Før jul har Moss Avis gitt plass til lokallagslederen i BKA, Knut Sannem, som tenker høgt om disse store spørsmålene.

Moss Avis kronikk 19.12:

«Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Grunnlovens §112,1 ledd.

Fantastisk innhold, ikke sant – tenk om vi kunne tatt Grunnlovens §112 på alvor og bokstavelig. Alle partiene på Stortinget stemte for denne bestemmelsen i Grunnloven som først ble vedtatt i 1992 og senere revidert i 2014. Til og med Frp stemte for.

Med alt vi vet i dag om klimaendringer er det trist at vi ikke klarer å oppfylle målet i Grunnlovens §112. Ved å lete etter mer olje kan vi ikke med hånden på hjertet si at vi ivaretar etterslekten. Det virker nesten som om alt går motsatt vei. Dessverre er det slik at flere enn tidligere nå støtter nye investeringer i olje- og gassvirksomheten. Flere er negative til helt nødvendig omstilling bort fra fossil energi enn tidligere.

Dette er en trend vi også ser i EU og EU-landene. EU har lenge vært pådriver for omstilling bort fra fossilt drivstoff, men merker nå presset fra høyrekrefter som er inspirert av det som skjer i USA.  Gjennom  medlemskap i European Grandparents for Climate håper vi i Besteforeldrenes klimaaksjon å bidra litt til at denne utviklingen snur.

Norge investerer mye i fossil energi. Bedriftene på norsk kontinentalsokkel planla investeringer på rundt 275 milliarder norske kroner i 2025 – et historisk høyt nivå. Planlagte investeringer i 2026 er nesten like store. Investering i fornybar energi er litt usikre, men beregnes til noen titalls milliarder kroner årlig. Satsingen gjelder særlig innen havvind, vannkraftmodernisering og fornybarinfrastruktur. Men likevel – bare en liten brøkdel av hva vi investerer i olje og gass, som er blant de største pådriverne til å ødelegge fremtiden for våre etterkommere.

Dette er et paradoks og fullstendig feil også ut fra et rent økonomisk synspunkt. Det hevdes at omstilling er krevende og kostbar og ikke lønnsom i et kortsiktig perspektiv. Kanskje er det riktig, men alle oljeentusiastene glemmer det vesentlige – skadene ved global oppvarming og kostnadene ved ikke å handle.

Allerede i dag tilpasser både myndigheter og virksomheter et mer ekstremt klima. Vi merker at forsikringspremier stiger og ulike investeringer må revurderes, herunder investeringer i infrastruktur. Rassikring av veier er et tydelig eksempel her i Norge. Eller tenk på økt havnivå. Klimaflyktninger ser vi allerede fra øyer i Stillehavet. Øyer som drukner. Utgiftene til å beskytte verdens mange byer og mennesker som bor ved havet vil bli enorme ved slutten av dette århundret. Vi vet ikke hvor mye, men vi vet at havnivået vil stige. Det er bare en av mange klimaendringer som vil forsterkes i årene fremover. Store investeringer må gjøres for å beskytte millioner av mennesker, kanskje allerede før vi er halvveis i dette århundre.

Med andre ord – kostnadene ved ikke å gjøre noe stiger langt raskere enn kostnadene ved å kutte utslipp og å investere i grønn energi.

Fornybar energi er fremtiden, og skal Norge være med, må vi handle i dag. Det er nå det skjer. Som tidligere næringslivssjef og investor Jens Ulltveit-Moe skrev i DN for en tid tilbake: «Overgangen til et lavutslippssamfunn handler om å gjøre Norge mer konkurransedyktig, mer robust og mindre avhengig av svingninger i globale fossilmarkeder.»

Det er trist å se at det er andre land med Kina i spissen som tar lederskap og dominerer fremtidens omstilling. Selv om Kina slipper ut mest CO₂, er de også det landet som er lengst fremme i omstilling til fornybar energi. Et land med et styre vi ikke ønsker å sammenligne oss med, og en befolkning på mer en milliard mennesker, er nå i front. Norge står igjen som en global forurenser og «klimaversting» sammen med USA under mottoet til en viss president – drill baby drill.

Vi er kanskje det landet i verden med de beste forutsetninger til å gjennomføre det grønne skiftet. Vi har midler til å investere, og vi må hjelpe fattige land til å omstille seg. Da hjelper vi også oss selv. Vi trenger bare å ta innover oss endringene som må komme. Klimaendringene stopper ikke opp for oss. Snarere tvert imot. De eskalerer og vil uvegerlig gjøre det ekstremt vanskelig for våre etterkommere. Våre barn og barnebarn vil sitte igjen med «oppvasken» etter våre forsømmelser. Tenk – alt dette vet vi. Vitenskapen er entydig og klar på endringene som komme og som vi allerede i dag merker i stor skala verden rundt. Beskrivende er FNs generalsekretærs uttalelse i 2024: «Vi er på tynn is og isen smelter under oss».

Vi har en grunnlov hvor vi har lovet våre etterkommere at vi skal sikre deres rett til et godt liv. Vi har resursene i et omfang andre land bare kan drømme om. Likevel gjør vi svært lite. Vi investerer flere tiår fremover i en fossil industri under argumentet – Europa trenger vår olje og gass. Ja kanskje i dag, men ikke 10-20 år frem i tid. Det er på tide med en plan for omstilling. En plan med milepæler for implementering av fornybar energi (kanskje også atomkraft?) og ikke minst for utfasing av olje og gass.

Til slutt. Heldigvis – det er også tegn til håp. På den positive siden har mange land og selskaper økt sin innsats for å redusere klimagassutslipp, investert i fornybar energi og implementert bærekraftige løsninger. Endringer skjer også fordi det rett og slett er blitt lønnsomt. Likevel – omstillingstempoet må økes og CO₂-utslippene må ned og det haster. Litt til ettertanke når vi nå går inn i julehøytiden.