COP30 starter med en gladnyhet for bevaring av regnskog, og samtidig et stort sprik i landenes syn på utfasing av fossil energi. Et sannsynlig utfall av forhandlingene slik det ser ut nå, kan komme til å bli en formulering der man kan fortsette med fossil energi – forutsatt en kraftig opptrapping av systemer for karbonfangst og -lagring (CCS).
Verdensledere satte tonen for COP30 og det som vil skjer der, i et formøte torsdag i Belém, Brasil. Innleggene viste at verden er splittet i spørsmålet om utfasing av fossile brensler – som vil stå sentralt i forhandlingene. Teknisk sett er det fortsatt mulig å stanse den globale oppvarmingen på 1,5 °C. Spørsmålet er om det er realistisk, slik den politiske virkeligheten ser ut?
Nytt fond bevarer regnskog og reduserer utslipp
President Lulla da Silva løftet frem tropiske skoger som globalt sikkerhetsnett og lanserte Torridal Forest Forever‑fondet. – Verden må betale for å holde skogen stående, sa Lula. Fondet er planlagt til 125 milliarder USD etter samme modell som det norske oljefondet. Ambisjonen er å kutte 4–5 gigatonn CO₂ (=milliarder tonn) årlig i reduserte utslipp fra avskoging og samtidig bevare regnskogsmiljøet. Statsminister Støre kunngjorde i møtet at Norge på visse betingelser vil støtte fondet med 30 milliarder kroner over ti år.
Tre veier ut av fossilalderen
Diskusjonen viste at verden i praksis står overfor tre alternativer når det gjelder utfasing av kull, olje og gass.
1) Full utfasing av fossile brensler innen 2050 som støttes av 80–100 land. Den globale temperaturøkningen kan da begrenses til 1,5 °C.
2) Utfasing av «unabated» fossiler som støttes av 60–70 land. Det betyr at produksjonen av olje og gass med CCS kan fortsette. Dette alternativet støttes av Norge. Støre sa på møtet at vi trenger en rettferdig og realistisk utfasing av fossil energi, med en kraftig oppskalering av fornybar energi og støtte til land som trenger det for sin utvikling. En variant av dette «kompromissalternativet» er det mest sannsynlige på møtet. Det kan begrense temperaturøkningen til ca. 2 °C, men krever da 40–60 % økning i CCS-kapasiteten per år fram til 2030 ifølge IEA.
3) Nedtrapping uten sluttdato støttes av 50–70 land, inkludert OPEC, India og Kina. Kritikere kaller dette «3‑graderspolitikk».
Figuren nedenfor viser antatte utslippsbaner frem mot 2100 for de tre alternativene, basert på rapporter fra IPCC, IEA og UNEP. Figuren viser at det fortsatt er teoretisk mulig å nå målet om 1,5 °C. Men de politiske realitetene gjør målet urealistisk.
Tabellen nedenfor viser de tre alternativene med antatt temperaturendring, nødvendig fornybarproduksjon, hvem som støtter alternativene per i dag, og konsekvenser. Full utfasing innen 2050 er nødvendig for 1,5 °C. «Unabated»‑banen krever massiv utbygging av CCS, men kan redusere oppvarmingen til ~2 °C. Nedtrapping uten sluttdato peker mot ~3 °C og alvorlige irreversible konsekvenser.
Utfasing av «unabated» fossiler er en fortelling som brukes av oljeselskaper og oljeproduserende land til å skape inntrykket at produksjon og bruk av olje og gass kan fortsette. Mens en samtidig kutter utslipp i samsvar med klimamål.
Realiteten er at det – etter 50 års utvikling – fanges og lagres i dag årlig ca 50 millioner tonn CO2 mot et globalt utslipp av rundt 40 000 millioner tonn CO2 (40 Gt). Fangsten gjelder hovedsakelig fra oppgradering av naturgass før bruk (Norges suksesshistorier på Sleipner og Snøhvit), en lavthengende frukt. Og litt fra sementproduksjon og avfallsforbrenning. Så å si ingenting fra BRUKEN av fossile brensler. Selv om fangstmengden etter årevis stagnasjon skulle øke til 400 millioner tonn i 2030 som IEA antyder, med en meget krevende årlig vekst på 60 prosent vil det utgøre bare 1 prosent av de globale utslipp. Mesteparten fra oppgradering av naturgass og litt fra industriprosesser og avfallsforbrenning. Og fortsatt nesten ingenting fra bruken av fossil energi. En enkel årssak; fossil energi med CO2 fangst fra bruk kan ikke konkurrere med fornybar elektrisitet. Produksjon av gasskraft med CCS krever en fordobling av infrastrukturen; I tillegg til tilførsel av gassen må det investeres i returen av avfallsproduktet; fangst, trykksetting, mellomlagring, transport(tankbil,skip og ledning) og sluttlagring av CO2. Driften vil kreve store mengder energi som vil spise av lasset.
Ingen teknologiutvikling vil endre dette forholdet. Ja, karbonfangst vil trolig være nødvendig for å fange de siste 2-4 milliarder tonn for å nå netto null. Men de vil komme fra industriprosesser, inkl sement avfallsforbrenning og fangst fra atmosfæren via BECCS og DACCS. Ikke fra forbrenning av fossiler.
Bruk av «Utfasing av unabated fossils» er en effektiv måte til å tåkelegge og forvirre folk og politikere, ikke til å nå klimamål som sikrer en levelig klode. Det er ønsketenkning.
Korrekt fra Harold.
Tusen takk.
BKA må ut med dette i debatten rundt Brasil-møtet.
Jeg er helt enig i kommentarene til Harold. Det er sannsynlig at Norge i debatten rundt «phasing out of unabated» , eller en formulering som petrostatene liker bedre og er mindre forpliktende, «transition away from unabated», kommer til å argumentere for dette alternativet og begrunne det med at CCS virker. Jeg tenker å følge denne diskusjonen nøye i Belem. Med utgangspunkt i det endelige utfallet på COP30 kan kanskje Harold skrive et innlegg (eventuelt felles) som tar opp kommentarene hans, og hva som skjer med temperaturøkningen hvis CCS ikke virker. Jeg er redd for at en slik analyse vil vise at vi fortsetter på en utslippsbane som nærmer seg en oppvarming på tre grader eller mer mot slutten av århundret.
I diskusjonen om temperaturbaner for lovte utslippskutt, eller utslippskutt i forhold til alternativ 1-3 på Brasil-møtet, så er det ikke noen som nevner de store tilbakekoblingene. Jeg er ganske så sikker på at de temperaturforventningene som Svein nevner i artikkelen – de er ikke inkludert ekstra varmepådriv og utslipp fra de tilbakekoblingene som allerede er i gang og de som starter for fullt rundt to graders GO.
Jeg vil først takke dere i Besteforeldrenes klimaaksjon for det viktige arbeidet dere gjør. Dere er en stemme som minner oss om det moralske ansvaret vi har overfor kommende generasjoner – et ansvar som altfor mange i min generasjon har sviktet.
Jeg har fire barnebarn, på 4, 6 og 7 år. Når jeg ser de lekende smilene deres, kjenner jeg både uro og skam. Uro, fordi jeg vet at deres fremtid kan bli et helvete av hetebølger, ekstremvær og klimaflyktninger. Skam, fordi min generasjon har etterlatt dem en klode som snart kan koke – resultatet av uhemmet fossilbruk og politisk unnfallenhet.
Jeg skammer meg over å være norsk. Vi liker å se oss selv som et foregangsland, men sannheten er at vi ikke tar skikkelig ansvar. Vi går ikke foran med et godt eksempel når det gjelder mottak av klimaflyktninger. Vi bevilger ikke nok til klimastøtte til fattige land. Vi fortsetter å leve på inntekter fra olje og gass – inntekter som jeg mener vi må kalle et blodfond, fordi de er tjent på bekostning av menneskeliv og fremtidige generasjoner.
I stevningen som BKA og andre organisasjoner har anlagt mot staten, vises det til professorer som har konsekvensutredet videre drift av feltene Tyrving, Breidablikk og Yggdrasil. Der fremgår det at denne driften vil ta livet av 104 640 personer innen år 2100 på grunn av hetebølger, utsette 2,7 millioner barn født fra 2010–2020 for minst én farlig hetebølge i løpet av sin levetid, smelte 1400 km² sjøis i Arktis, redusere snødekket med 560 km² og heve snøgrensen i Norge. Bare produksjonen ved Tyrving og Breidablikk i inneværende år (2025) vil forårsake om lag 3000 premature dødsfall innen 2100, og utsette 77 691 barn født mellom 2010–2020 for minst én farlig hetebølge i løpet av sin levetid. Samlet vil klimagassene bundet i reservene i disse tre feltene øke verdens gjennomsnittstemperatur med 0,00023 grader Celsius, noe som igjen øker risikoen for irreversible og katastrofale vippepunkter i det globale klimasystemet.
Når slike tall ligger på bordet, er det ikke lenger bare et spørsmål om klima og miljø – det er et spørsmål om liv og død, om forbrytelser mot menneskeheten. Jeg mener at dersom vi vinner frem med denne rettssaken, må neste rettslige skritt bli å stille de ansvarlige lederne i oljeselskapene til ansvar for folkemord. For hva annet kan vi kalle det, når man med åpne øyne fortsetter en virksomhet som man vet vil ta livet av titusener og ødelegge fremtiden for millioner av barn?
Derfor vil jeg også oppfordre BKA til å kreve at minst to tredeler av oljefondet – vårt blodfond – skal gå til utviklingsland. Ikke bare til klimatiltak, men også til støtte til de mange som allerede lider på grunn av vår urett. Det er den eneste rettferdige kompensasjonen for den rådriften vi har utøvd på fossile brennstoffer, og det minste vi kan gjøre for å sikre en levelig fremtid. Parallelt med ette må vi legge til rette for mottak av et stort antall klima flyktninger, her MÅ vi vøre rause, det holder ikke med noen få tusen, det er hundretusen minst som vil være et anstendig tall.
Jeg skriver dette i sinne og frustrasjon, men også i håp. Håp om at vi kan våkne, ta ansvar og handle – før det er for sent for mine barnebarn og alle andres.
For noen ressurser vi har i Besteforeldrenes Klimaaksjon! Denne samtalen bør offentliggjøres i sin helhet i Klassekampen, Aftenposten og Dagens Næringsliv.
Kjempebra fortalt! Jeg siterer vår amerikanske klimavenn Al Gore: «insane», det Norge fortsetter med.
Hva er forresten det verste som kan skje, hvis større deler av Oljefondet går direkte til å styrke FNsarbeid både med tanke på å skape fred i verden og redde kloden?
Jeg er redd for at historiens dom over vår generasjon vil bli temmelig hard: dessertgenerasjonen som tjente seg søkkrik på en naturressurs som det har tatt millioner av år å bygge opp og som brukes opp av noen få generasjoner uten tanke på at den i rettferdighetens navn burde vært fordelt på 100, kanskje 1000 generasjoner. Vi visste på et tidlig tidspunkt om de klimamessige konsekvensene som forbruket av denne ressursen ville medføre, og vi visste hvordan vi kunne ha unngått katastrofen , men unnlot bevisst å gjøre noe med det. Kan det bli verre ?