
Under klimaforhandlingene i Brasil er en tom stol det eneste tegnet på USAs nærvær. USA har ingen føderal delegasjon på COP30 i Belém. Det etterlater et maktvakuum under forhandlingene, sier BKAs utsending Svein Tveitdal. Følgene for verdens klimapolitiske dynamikk er alvorlige. Men det kan også gi møtet nye muligheter.
Svein Tveitdal er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Under COP30 er han akkreditert utsending for BKA og Forum for utvikling og miljø, slik han også har vært ved tidligere toppmøter. Han skriver rapporter og kommentarer for nettsida.
Trumps politikk gir flere utslipp – og mindre klimafinansiering
Ifølge analyser fra Carbon Brief vil Donald Trumps reversering av amerikansk klimapolitikk føre til rundt 4 gigatonn ekstra CO₂-utslipp innen 2030 sammenlignet med planene til Biden/Harris. Dette tilsvarer å legge EUs og Japans årlige utslipp på toppen av verdens utslippsbane – og gjør målet om å begrense global oppvarming til 1,5 °C enda fjernere.
Reverseringen påvirker også utfallet av resultatet for klimafinansiering i Belém. USA bidro i 2024 med rundt 11 milliarder dollar i klimafinansiering til utviklingsland, anslagsvis 8–10 prosent av de globale offentlige ytelsene. Når USA uteblir, faller en betydelig del av finansieringsgrunnlaget bort.
Delstater og storbyer klarer ikke å tette tomrommet
Californias guvernør Gavin Newsom er den tydeligste amerikanske stemmen i Belém. Han tok onsdag et oppgjør med Donald Trumps klimapolitikk, anklaget presidenten for å «double down on stupid», og kalte ham en «invasive species» (et økologisk skadedyr) i de internasjonale klimaforhandlingene.
Newsom understreket at California fortsatt vil være en stabil og pålitelig klimaaktør internasjonalt, og forsikret brasilianske myndigheter om at delstaten vil styrke samarbeidet med Brasil om skogbevaring, bioøkonomi og grønn teknologi. California har som mål å nå netto null utslipp innen 2045, og delstaten viser hvordan regionale myndigheter kan kutte egne utslipp og samtidig bidra internasjonalt gjennom teknologi, klimapolitikk og partnerskap. Slik kan demokratiske delstater og storbyer bremse skadevirkningene – men ikke erstatte en føderal supermakt. Når Washington trekker seg ut, skifter rollen fra å forsterke nasjonal fremdrift til å fungere som brannmur. De kan kutte utslipp og sende politiske signaler, men ikke forhandle på vegne av USA eller bidra til globale fond.
USAs fravær gir større handlingsrom – og nye muligheter
Trumps klimapolitikk har uten tvil gjort ambisjonene om å nå internasjonale klimamål enda mer krevende. Samtidig mener flere diplomater og observatører at Trumps fravær faktisk kan være en fordel for selve forhandlingene. Uten en amerikansk delegasjon som aktivt motsetter seg ambisiøse klimaavtaler, slipper landene å forholde seg til blokkeringer og svekkede tekstforslag. Det gir viktige aktører som Brasil, EU og Kina rom til å løfte forhandlingene og presse fram tydeligere formuleringer. Fraværet av USA gjør det lettere for vertslandet å eie agendaen og prioritere sentrale temaer som skog, natur og finansiering – uten frykt for at USA forsøker å bremse eller endre retningen på forhandlingene.


Det er synd å si det, men jeg tror Svein Tveitdal har rett i at fraværet av representanter fra føderale myndigheter i USA, styrker sjansen på å oppnå enighet om et mer ambisiøst sluttresultat i Belem. Jeg håper amerikanske statsborgere får med seg både Trumps undergraving av globale klimamål og de store ambisjonene til enkelte delstater som California.
En interessant rapport fra klimatoppmøtet.Det står at USA bidro med rundt 11 milliarder dollar til finansiering av klimatiltak i utviklingsland i 2024.Er det noen som vet hva slags prosjekter pengene gikk til, og er dette noe Norge kan være interessert i å finansiere og videreutvikle siden USA ikke lenger bevilger penger til disse prosjektene?