Klima – velgere – politikere

Den årlige undersøkelsen Klimabarometeret viser at andelen velgere som oppgir klima som en av tre viktigste saker, er synkende. Engasjementet var på topp i 2018 og 2019, men er nå tilbake på 2010-nivå. Hvordan skal vi forstå denne utviklinga? Og hva er det som skjer i forholdet mellom velgere og politikere når det gjelder klima?

Folket som venter på politikerne
Av Olav Elgvin

Det er et par år siden nå. Jeg møtte en tidligere kollega til lunsj. Samme morgen hadde nyheten kommet om at klimaengasjementet i befolkningen gikk ned, og at støtten til olja gikk opp. Han visste hvor jeg sto i saken, og kremtet litt beklemt. «Ja, jeg er jo en del av denne tendensen. Det føles bare mindre viktig med klima akkurat nå.»

Den tidligere kollegaen er ikke alene: Mange av oss tenker mindre på klima i dag enn vi gjorde før pandemien og krigen i Ukraina.

For politikerne som i disse dager forhandler statsbudsjett, kan det derfor være nærliggende å tenke at de ikke vil få støtte fra folket hvis de innfører klimatiltak som monner. Standardfortellingen om politikk er nemlig at vi mennesker går rundt med klare meninger og ønsker inni hodene våre, og at velgerne straffer politikere som ikke oppfyller de ønskene. Dersom politikere nå innfører mer radikal klimapolitikk, sies det, vil de dermed bli møtt med misnøye fra velgerne.

Iblant er det slik politikken fungerer. Men innenfor statsvitenskapen har det også kommet forskning som viser at det like gjerne kan fungere motsatt. De fleste av oss støtter rett og slett opp om det systemet vi har, nesten uansett. Når systemet endrer seg – så støtter vi opp om det også. Vi mennesker er sosiale dyr. Vi tilpasser oss til virkelig­heten vi lever innenfor. Derfor ser man ofte at folk endrer preferanser etter at politikken har blitt innført.

Oppslutningen om ekteskap for homofile, for eksempel, ble bare større og større etter at det ble innført. Røyke­loven møtte mye motstand før den ble vedtatt, men ble raskt populær etterpå. Bompenger og restriksjoner på bilkjøring er ofte upopulært før det blir innført, og så blir det populært etterpå.

Psykologene kaller det iblant status quo-bias : I utgangspunktet ønsker vi ikke endring. Men når endringene først skjer, så lever vi gjerne greit med det.

Når mange nå oppgir at de er mindre opptatt av klima, trenger ikke det å være fordi de grunnleggende oppfatningene våre har endret seg. Klimabarometeret viser nemlig også at vi er omtrent like bekymret som før: Et flertall er bekymret for hvilke konsekvenser klimaendringene vil få for oss selv og våre nærmeste. Tilsvarende mener halvparten av oss at myndighetene gjør altfor lite for å begrense utslippene.

Men når vi tenker på politikk, som de sosiale dyrene vi er, avspeiler vi likevel virkeligheten rundt oss. Det er lenge siden klima sto høyt på dags­ordenen i mediene. I valgkampen var det ingen av de store TV-debattene som handlet om klima. Det er nesten ingen politikere fra de største partiene – Ap, Høyre og Frp – som snakker høyt om å redusere utslipp. I denne situasjonen ville det egentlig være rart om folk flest nevnte klimaet som bekymring nummer én!

Derfor går det også an å lese tallene i Klimabarometeret på andre måter. På spørsmålet om Norge «bør fortsette å lete etter olje og gass som i dag», er det bare 31 prosent som sier seg «helt enig». I dette spørsmålet spiller nemlig team oljeleting med en massiv hjemmefordel.

Oljeleting og oljeindustri er systemet vi alle kjenner – det utgjør selve lufta vi nordmenn har pustet inn og ut i nesten 60 år. Det er et system som har støtte fra alle de store partiene. I tillegg blir vi ofte eksponert for reklame fra oljeindustrien, enten det dreier seg om sponsing av sportsdrakter eller betalt innhold i mediene. Likevel er det altså ikke mer enn 31 prosent som sier seg helt enige i at oljeletingen må fortsette som før.

Hva ville skjedd dersom Norge gjorde endringer i oljepolitikken? De sterkeste tilhengerne av oljeleting ville neppe forandret mening. Men andre – for eksempel mange av dem som i dag oppgir å være «delvis enige» i at oljeletingen skal fortsette som før – ville antakelig endret oppfatning.

Likevel er det en viktig forutsetning som i så fall må være på plass: At den nye politikken blir oppfattet som rettferdig. Forskere som har undersøkt hvordan folk oppfatter ny politikk etter at den har blitt innført, viser at vi ofte slår oss til ro med endringene. Unntaket er hvis den nye politikken blir oppfattet som grovt urettferdig og for eksempel treffer noen grupper mye hardere enn andre.

Det var det som skjedde med de gule vestene i Frankrike, der økning i drivstoffavgiftene ble innført ­samtidig som Macron kuttet i skattene for de rike og planla kutt i velferden. Men dersom vi i Norge innfører klima­politikk som både er radikal og ­rettferdig, er det all grunn til å tro at folket vil si ja.

(kronikk tidligere publisert i Klassekampen)