Mennesker og dyr

Respekt for dyrene og deres rett til å leve på jorden på lik linje med mennesker: – Man kan kanskje tenke at dette er moderne, radikale ideer som først ble aktuelle da man begynte å innse at klimakrisen har en siamesisk tvilling i naturkrisen. Men noen forfektet disse tankene allerede for 130 år siden, har Ivan Chetwynd oppdaget!

Jeg sorterte gjennom de to hyllemeterene med klimabøker, som er en bitte liten del av boksamlingen som våre etterkommere vil måtte gjøre noe med om noen år. Jeg fant en liten, gammel bok, som jeg ikke kunne huske, verken hvor eller hvordan jeg fikk tak i den.

Mennesket har «en Tilbøielighed til at sette Dyret rigtig lavt (…) Man har kjæmpet og kjæmper endnu imod den Anskuelse, at i det Vesentlige er det (…) det samme Stof, som fylder Hjerneansamlinger i Dyrelivet. Hos de egentlige Dyr er Utviklingen meget hurtig, men meget kort; hos Mennesket voxer Hjernens Liv langsomt, men længe …»

Og «saasnart en Gut er saapas Kar, at han kan tage en Sten op af Jorden, kaster han den efter Katten eller efter en liden uskyldig Fugl som sidder paa en Gren og synger.»

«Naar nu den lille Knægt, saasnart han kunne lese, fik vide Besked om Katten og Fuglen ved Historier om deres Natur, deres Husholdning og deres videre Liv, deres Følelsers og Fornemmelsers Lighed med vore og deres Ret til den felles Jord, saa var (denne Lærdom) egnet til at formilde den lille Morder og Stenkaster.»

Uthevelsen er min, og ordene er hentet fra Mennesker og Dyr av Alexander L. Kielland, en samling essays og brev gitt ut av Gyldendalske Boghandels Forlag i Kjøbenhavn i 1891.

Kielland illustrerer tesen om dyrenes intelligens med flere anekdoter og eksperimenter. Dyrehjernen huser noe mer (og mer menneske-lik) enn det som vi kaller instinkt – ordet vi bruker for å kunne nekte at det finnes noe slektskap mellom dyrene og oss, «et dunkelt Ord, som … skulde udtrykke, at der er en Væsensforskjel mellem den Hjernevirksomhed, som lader en Fugl brede Vingen over Ungerne til Natten og den, hvormed en Menneskemoder breder Tæppet over sit Barn».

Problemets kjerne, mener Kielland, er Skapelsesberetningen. Adam får beskjed av Gud at han skal herske over alle dyrene. Barna får jo innprentet «dette ubønhørlige gamle Herskerforhold» fra en tidlig alder, og de får vite om dyr at «Du kan gjøre med dem, hvad du vil; Gud har selv skabt dem til dig».

Kielland spør: «Skulle det saa ikke være muligt i al Fredsommelighed at bevæge Theologerne til at borttage af Barnets Undervisning dette om Adam og Dyrene?» Og han kan påberope seg Jesu eksempel:

«Mesteren (har) paa saa mange Punkter forandret det gamle Testamentes Livsanskuelse netop i formildende Retning – i Retning af at opgive sin egen Ret og sig selv og i Kjærlighed nærme sig hinanden.»

Kielland er blitt bønnhørt i at teologene i dag tolker Guds ord til Adam slik at han har ansvar for dyrenes ve og vel, ikke at han kan gjøre hva han vil med dem. Men vi opplyste og sekulariserte barn av det 20. og 21. århundre har fortsatt et stykke igjen når det gjelder å nærme oss dyrene – og hverandre – i selvoppofrelse og kjærlighet.