«Konklusjonen vår er at ulempene er større enn fordelene.» Det var beskjeden fra kommunalministeren, som i juni valgte å sette foten ned for gondol-planen på Sulafjellet på Sunnmøre. Som venta raser lokalpolitikere mot «statlig overstyring» og vil ha omkamp. – Men dette dreier seg om fellesskapets overordna behov, skriver Eigil Bele.
Sunnmørsposten 14. juli:
På lag med naturen
Eigil Bele, Besteforeldrenes klimaaksjon Sunnmøre
I fjor produserte NRK en øyeåpner av en fjernsynsserie; «Oppsynsmannen». Gjennom sin dystopiske reise gjennom verdens vakreste land, fikk Bård Tufte Johansen frem flere tydelige poeng av vendinger som ikke har gått naturens vei, ett av disse var følgende: Naturen sliter, og en av hovedårsakene til det er at Norge mangler et styrende fugleperpektiv på hvordan vi bør innrette oss. Norge har ett av verdens beste kunnskapsystemer om naturen gjennom Artsdatabanken. Siden 2005 har denne levert jevnlige vurderinger av hvordan det står til med våre ca. 50.000 kjente arter og de flere hundre norske naturtypene. Hele 21% av de norske artene står i fare for å forsvinne(rødlista), det samme gjelder over halvparten av naturtypene. Da nytter det ikke at hver enkelt kommune slår seg på brystet og sier at ulik utbygging finner en best ut av selv; det må være en statlig instans som har et overoppsyn og gir faglig baserte rammer for hva som er greit. Slike kunnskapsbaser vil også tjene som en korrigerende kommentar til uttalelser av den typen Flakk kom med i en tidlig fase av gondolplanleggingen; «… det er nok natur å ta av i Norge.»
Selv om en ennå ikke har nådd en erkjennelse av at dette må ha en overordna statlig styring, finnes det heldigvis noen halmstrå av rammer der noen har myndighet til å sette ned foten på vegne av fellesskapet. Dette har vi nå sett et eksempel på gjennom det endelige vedtaket om gondol på Sula, og tidligere ordfører Jim Arve Røssevoll gjorde nylig (Smp. 06.07) en god gjennomgang av premissene for politisk behandling av slike saker. Da blir det stusslig å registrere at ulike politiske partier, jurister og andre ikke ser ut til å kunne akseptere at en her har med et endelig vedtak å gjøre, men utbasunerer ønske om «omkamp» gjennom hypotetiske innganger. De politiske partiene vil slå valgmynt på å hevde at de står på demokratisk grunn ved å ville fronte «folkemeningen», juristen ser etter innganger til å lete etter kompromiss og justeringer, som kanskje kan ta brodden av innvendingene som ligger til grunn for vedtaket. Disse innspillene viser to ting; fravær av forståelse for at det må være en overordna(statlig) styring som sitter på endelige beslutninger når det gjelder å oppfylle Naturavtalen, og en illusjon om at bare en flikker litt på gondol-traséen for å minske miljøkonsekvensene, så kan en kanskje komme i mål likevel …?
Det kan ikke være tvil om at det å bygge en gondol opp på et fjell innebærer et stort naturinngrep og vil være et fremmedelement i naturen, uansett «tilpasninger» og «justeringer». Det vil pr. definisjon være en nedbygging av natur, og det vil forringe naturopplevelsen til fjellbrukerne.
Som Røssevoll gir uttrykk for, er det lett å forstå at mange er skuffet over utfallet i denne saken. Det som uansett er klart, er at her er det naturen som har seiret. Eventuelle forsøk på nye søknadsrunder vil derfor bli en Sisyfos-prosess; det blir som å rulle en stein opp på et fjell, for å registrere at den så vil rulle ned igjen på den andre sida, og en står igjen med uforrettet sak.
Et godt og gjennomtenkt innlegg.En statlig instans må ha et overoppsyn og håndheve vern av natur basert på faglige vurderinger.
Det er alltid noen som ønsker å tjene penger på hva det skulle være.Slike krefter må holdes i tømme.
Strevet med å gjøre opprør mot ødeleggelse
av natur,vil bli satt pris på av generasjonene som kommer etter oss.Det er motivasjon nok.
Nedbygging av natur i Norge er ute av kontroll. Og behovene for boligbygging skyter i været. Biologisk mangfold, sårbare og utrydnings truede plantearter mister sine habitat. Vi må snarest intensivere vårt arbeid-som nasjon- med å sette krav til fortetting av boligmassen. Eneboliger tar alt for stor plass og må prioriteres bort til fordel for større leilighetskompleks der en sparer sårbar og uerstattelig natur ved å bygge i høyden.
Dessverre er kommunene alt for lite restriktive med å tillate bygging av eneboliger. Er først en slik tillatelse gitt, går det nærmest automatikk i at det også gis tillatelse til bygging av boder og garasje i tilknytning til eneboligen. På denne måten forsvinner også mere verdifull natur. I tillegg «kultiveres» sårbare naturområder ved at de omgjøres til hager, der naturmangfoldet av arter skades. Samtidig er CO2 utslippene mange ganger høyere ved å bygge 10 eneboliger fremfor ett leilighetsanlegg for 10 familier. En helt ny og restriktiv politikk må derfor innføres på dette området.