Svensk i oljeland

Nordmenn elsker å få oppmerksomhet, og at andre interesserer seg for oss: hvem vi er og hvor vi har alle våre gode verdier fra. Men blikket til den svenske reporteren bak boka «Norgesparadoxet» – om vårt petroleums-industrielle kompleks og makta det har fått over norske sinn – er det nok mange som helst ville vært foruten.

Norge under lupa
av Halfdan Wiik

Lisa Röstlund er tidligere kjent for ei hardtslående bok om den mektige svenske skogsindustrien (Sveriges olje). Nå har hun tatt turen over Kjølen – for å se om det er mulig å forstå mer av en nabo som en gang framsto som en nøktern og nøysom flokk av arbeidere, bønder og fiskere, uten for store sosiale forskjeller, og der ingen drømte om å finne en hemmelig skatt rett utafor stuedøra.

Så gjorde vi akkurat det. I 1969, på selveste lille juleaften, da Phillips informerte norske myndigheter om funnet av Ekofisk, som skulle vise seg å være et av de største oljefeltene som noen gang er funnet til havs. Resten er historie, som det heter. En historie om hva alle pengene har gjort med oss, våre verdier, vår måte å tenke på, vår evne til å opptre ærlig og redelig i møte med «vår tids største utfordring».

Min egen første assosiasjon da jeg leste boka, var til den amerikanske forfatteren Upton Sinclair og hans berømte observasjon: «It is difficult to get a man to understand something, when his salary depends on his not understanding it». Det kunne vært Lisa Röstlunds oppsummering etter møtet med Petro Ladies Club i Stavanger (nei, jeg tuller ikke, det heter faktisk så), der oljelandets omsverma kvinneelite soler seg i glansen fra de mange som trakter etter å bli som dem og komme seg opp og fram i systemet, samtidig som de smykker seg med en passe – og helt ufarlig – dose sosial samvittighet og miljøbevissthet.

Blir de spurt om de er bekymra for klima, lirer de av seg lekser som dette: – Jeg tenker at vi alle ser de store forandringene som skjer rundt oss. Og hvor viktig det er at vi tar innover oss hvordan vi kan bidra til en god omstilling. Alle tjener på å se vårt ansvar i en større sammenheng. Det er det som gir meg motivasjon i jobben.

I boka kommer også andre stemmer til orde, forskere som viser hvordan vi gambler på at det FNs klimapanel sier, ikke kommer til å skje. Men klimakunnskap kan vi skaffe oss andre steder. Det som gjør «Norgeparadoxet» verd å lese, er beretningene fra forfatterens etter hvert ganske oppgitte møte med eventyrfortellinga som dyrkes over alt i Norge, om at vår olje er reinere og mer demokratisk enn andres, og at den grønne omstillinga går raskere med norsk olje og gass enn uten. En konsulentrapport fra regjeringa hevder faktisk akkurat dét: for hvert fat norsk olje minsker utslippa globalt med 26 kilo!

At vi nesten ikke signifikant har redusert våre nasjonale utslipp bekymrer ikke teknologioptimistiske norske talspersoner, vi skal nok finne på noe, vi trenger bare litt mer tid: «Oljen skal utvikles, ikke avvikles». Synd da, at ingen av løsningene Lisa Röstlund blir presentert for, og ser nærmere på, ser ut til å ha noe særlig å bidra med, verken på kort eller lengre sikt!

Men flommen av oljepenger dukker opp over alt der hun beveger seg. Norsk olje sponser fotballag og orkestre, annonserer på T-banen og finansierer forskning og universiteter, museer, vitensentre og festivaler. I Stavanger arrangeres det barnebursdager hos oljeselskaper, der kan de minste øve på å pumpe opp fiktiv olje fra en brønn. Kombinér dette med Equinors mange tvilsomme investeringer rundt om i verden, så blir bildet komplett. Det tok ti år å få dem ut av tjæresanden i Canada. Nå opererer de 4 000 fracking-brønner i Appalachia i sørøstlige USA, en type gassutvinning som i flere land er forbudt av hensyn til miljø og helse.

Det må bare innrømmes, etter 350 sider i dette kaninburet fikk denne leseren nok. At det i det hele tatt finnes nordmenn som ikke er hjernevaska av oljekapitalen framstår som et lite mirakel. Rett nok har Röstlund møtt folk fra både Greenpeace og FIVH. Hun har til og med møtt en som vil sultestreike i protest, til døde om nødvendig. Men det hun av en eller annen grunn ikke har fått med seg, er det som meningsmålinger har vist, over mange år, – nemlig at det faktisk er en tredjedel av oss som sier at vi vil ha stopp i letinga etter mer olje og gass. Det er et høgt tall i et oljeland. Og hvis jeg kan tillate meg å være litt navlebeskuende: Besteforeldrenes klimaaksjon er en av verdens største organisasjoner i sitt slag, mye større enn noe de har i Sverige.

– Så kanskje er vi likevel bedre enn vårt rykte? Les «Norgeparadoxen» – den sier mye om oss nordmenn. Men heldigvis ikke alt!