Saksøkerne i klimarettssaken er blitt kritisert for å ville «rettsliggjøre» politikken. Men dette er en misforståelse, hevder advokat og besteforeldreaktivist Steinar Winther Christensen i en kommentar i Klassekampen i dag. Avisens redaktør har advart mot det han mener er «en grunnleggende endring av det norske politiske systemets virkemåte». «Men hva som vil måtte endres, er en langt sterke vektlegging av hensyn til klima og miljø», svarer Christensen.
Braanen advarer
«For den som er opptatt av klimaspørsmål, er det svært mye interessant å få med seg», skriver Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen lørdag 18. november om rettssaken som går i Oslo tingrett. «Likevel skal norsk miljø- og klimapolitikk vedtas av Stortinget og ikke av domstolene.»
«Uavhengig av uenigheten om hvordan Grunnlovens § 112 skal forstås, er det grunn til å advare miljøbevegelsen mot å sette lit til domstoler i saker der man ennå ikke har nådd helt fram politisk. I Norge har alle store progressive reformer kommet etter seige politiske kamper som har endret opinionen. Til slutt har de endt opp som vedtak i Stortinget. Det gjelder alt fra den allmenne stemmeretten, skolepolitikken, unionsoppløsningen og arbeidsmiljøet til selvbestemt abort, homofiles rettigheter og miljøvern. Dette står i motsetning til USA, der store politiske endringer ofte har kommet etter dommer i Høyesterett (…) Uansett hvor mye man heier på miljøbevegelsen i denne saken, vil et entydig nederlag for myndighetene – og Stortinget – kunne føre til en grunnleggende endring av det norske politiske systemets virkemåte.»
Redaktør Bjørgulv Braanen advarer i sin leder 18. november sterkt mot miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdoms søksmål mot Staten og den rettsliggjøring dette innebærer. Han mener gyldigheten av Regjeringens vedtak om utvinningstillatelser for olje og gass i den 23. konsesjonsrunde i Barentshavet ikke hører hjemme i domstolene. For fullstendighetens skyld; Besteforeldrenes klimaaksjon er også med i saken som partshjelper til støtte for saksøkerne og ut fra et solidaritetsperspektiv med våre etterkommere og som grunnlovens miljøparagraf 112 også skal beskytte. Jeg følger saken i tingretten.
I likhet med mange synes heller ikke Braanen å ha forstått betydningen av domstolenes kontroll med forvaltningen og her spesielt det regjeringsvedtak som er til prøving i Oslo tingrett. Å innbringe forvaltningsvedtak til etterprøving for våre domstoler skjer nærmest daglig i byggesaker, utlendingssaker etc,- om enn ikke kongelige resolusjoner som her. Men det skjedde feks. i Alta-saken som var oppe for Høyesterett for 36 år siden og hvor jeg var en av «miljø-advokatene». Vi hørte den gang intet om at denne prøving ikke hørte hjemme i domstolene og innebar en rettsliggjøring av demokratisk fattede vedtak.
Vedtaket nå åpner for omfattende utvinningstillatelser i tidligere dels uberørte og sårbare områder i Arktis og i en tid hvor vi og verden klimamessig står overfor et nødvendig paradigmeskifte. Vi vet at de fossile reserver som verden allerede har funnet ikke kan brennes om vi skal overholde målet i Parisavtalen om en gjennomsnittlig temperaturøkning på godt under 2 grader. Vi vet at det ikke er plass til de fossile funn som måtte gjøres i Arktis og vi vet at funn her vil medvirke til irreversible klima- og miljømessige skader.
Mot dette bakteppe må det reelle rettslige innhold i grunnlovens miljøparagraf forstås, – en menneskerettighetsbestemmelse som ikke tidligere er prøvet for domstolene. Før et vedtak med dette alvor ble fattet var å vente at Storting og Regjering i det minste hadde drøftet om vedtaket kom i strid med Grunnloven,- ikke som ved tidligere tildelinger på norsk sokkel tatt for gitt at lønnsomheten ville fortsette som før og latt klima og miljø i stikken. Mht lønnsomheten – som ligger til grunn for tillatelsene – er nå dessuten i tingretten via sakkyndige samfunnsøkonomer kommet frem at det hefter uforståelige og til dels banale feil og mangler ved de økonomiske vurderinger som ligge til grunn for vedtaket og at saksbehandlingen etter forvaltnings- og petroleumsloven er langt fra forsvarlig. Staten risikerer å gå på store tap ved denne utvinning samtidig som utvinningen pga av selskapenes gunstige skatteregime likevel kan gi bedriftsøkonomisk gevinst.
Braanens leder avslutter med at et tap for staten i denne sak vil «kunne føre til en grunnleggende endring av det norske politiske systems virkemåte». Mon det! Et tap vil absolutt ikke endre det politiske systems virkemåte. Maktfordelingsprinsippet vil ligge fast, – herunder domstolenes kontroll med at lov og grunnlov etterleves. Hva som imidlertid vil måtte endres, er en langt sterke vektlegging av hensyn til klima og miljø når vedtak av denne art og omfang skal fattes.
For Besteforeldrenes klimaaksjon
Steinar Winther Christensen
advokat (H)