I klimapolitikken er Norge et foregangsland når det gjelder papirambisjoner. Samtidig møter Norge økende kritikk, innenlands og utenlands, for åpningen av ny olje- og gassutvinning i sårbare nordområder, skriver jussprofessor Beate Sjåfjell i Uniforum, nettavis for Universitetet i Oslo. Den statlige politikken har satt Norge i en slik situasjon at vi blir sammenlignet med USA under Donald Trump, som vil gjenåpne kullgruver og oppheve vern av arktiske områder.
«I oppstarten på høstsemesteret tar vi med oss et bilde av Norge som et paradoksland, forsiktig uttrykt. Alternativt kunne overskriften ha vært «hyklernasjonen Norge». Men la oss holde oss til paradokslandet. Her er et lite utvalg:
Klima- og miljøminister Vidar Helgesen undertegnet i sommer en avtale med Californias guvernør, som i opposisjon mot president Trumps klimafornektelse satser på lokale klimakutt. Samtidig ser californiske lokale myndigheter seg nødt til å saksøke statskontrollerte Statoil, sammen med 36 andre petroleumselskaper, for skadevirkningen av klimaendringene som selskapene bidrar til.
Intet tyder på at Olje- og energidepartementet, som den norske stats representant for de to tredjedeler av Statoils aksjer som stater eier, øver påtrykk for at Statoil skal legge raskt om fra fossilt til fornybart. Statoil har startet opp en satsing på ny energi, og har til slutt solgt seg ut av tjæresand.
Staten har imidlertid offentlig nektet å være en pådriver for dette. Staten som majoritetsaksjonær har gjentatte ganger avvist å bruke stemmeretten på generalforsamlingen, som utøver den øverste myndighet i selskapet, til å sørge for at Statoil trekker seg ut av de mest klima- og miljøfiendtlige satsingene.»
Les hele kronikken til Beate Sjåfjell: http://www.uniforum.uio.no/leserbrev/2017/paradokslandet-norge.html
«Å tenke det, mene det og ville det, ja,-
Men gjøre det, nei aldri !»
På høg tid med ei grønn regjering.
Grønt skifte nå!