Talte for håpet om en ny verden

«Den verden dagens barn vil leve i når de er nådd min alder, hvordan vil den være?» spurte Dag Arne Roum i appellen han holdt i Drammen onsdag kveld, ved fakkeltoget som markerte åpningen av Klimafestivalen. Han er pensjonert prest og medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon, og innrømmet at han er bekymret over utviklingen. En gang vil det likevel snu, trodde han. «Sannsynligvis etter hard overgang. Etter at tunge valg er tatt. Fordi menneskene har stanset opp, sett seg om og sagt: – Nå er det nok. Nå bruker vi livene våre til å ta vare på hverandre og på vår klode. Her har vi levd og her skal vi leve. Alle sammen.»

SOM PREST har jeg mange ganger sittet med en baby i fanget hjemme i stua til glade og forventningsfulle foreldre. Hva slags verden er det dette nye menneskebarnet vil vokse opp i?

Dagens barn fødes inn i en annerledes virkelighet enn den jeg ble født inn i for 70 år siden: Vi har opplevd en teknologisk utvikling som tar pusten fra oss, en velstandsøkning som vi ikke kunne fantasere om. Aldri har så mange hatt det bedre materielt sett enn nå. Det gjelder ikke bare oss, men overalt på kloden. Antallet av ekstremt fattige går ned, år for år. Aldri har så mange gutter og jenter gått på skole, aldri har levealderen vært høyere. Det er faktisk rekord i fred, tro det eller ei. Ingen nye kriger er startet i 2016. Det finnes tragiske unntak, det er vi klar over. Likevel fred, om ikke frihet, er det mest vanlig. Vil det fortsette slik? Er det mulig å vokse inn i himmelen?

Erfaringen vår tilsier noe annet. En grense er der et sted. Den kommer nærmere. Den verden dagens barn vil leve i når de er nådd min alder, hvordan vil den være?

De av oss som er eldre har lett for å mene at alt var bedre før. Det var det altså ikke. Men min generasjons utfordringer var annerledes enn den dagens generasjon møter. Det sikreste vi kan si: verden vil være annerledes, utfordringen annerledes, truslene annerledes, farene og mulighetene vil være annerledes.

VI STÅR midt oppe i en forandring. Antakelig den største i menneskehetens historie. En forandring som vil kreve mye av dem som kommer etter oss. Så mye, tror jeg, at de vil undre seg over at vi, vi som visste bedre, ikke gjorde det bedre for å sikre vår egne etterkommere. For vi har kunnskapen som trengs og vi har forhåpentligvis ennå tiden som trengs. Vil de se tilbake til oss og spørre seg selv: – Hvorfor i himmelens navn benyttet de seg ikke av sin tid og sine kunnskaper? Betydde vi, deres egne, så lite for dem? Var deres egen komfort så mye mere verdt enn oss?

HVA ER vi opptatt av? Økt velstand? – økt forbruk – økt økonomisk vekst? Trenger vi mer nå da? Det er bra å ha nok, men det er en fare å ha mer enn nok. Det vil ødelegge oss. Vi blir et bortskjemt, kravstort og sutrende folk. Og – vi utarmer jorda – vi gjør den ubrukelig for dem som kommer etter oss. Vi trenger ikke politikere som sanker stemmer med løfter om mer og mer og mer. De tar ikke ansvar for framtida. Da må vi som velgere gjøre det. Nå – i år! Det er valg.

HVA ER vi redde for? Terrorister? Flyktninger? Er det det, må vi se nærmere på hva som skaper konflikter og flyktningstrømmer. Klimaforandringen en av de viktigste årsakene til at millioner på millioner søker seg til andre steder, der det er mulig å leve. Når noen sier vi må være mer redde for flyktninger enn klimaforandringer – ja hva forteller det oss? Annet enn uforstand?

Noen ganger tenker jeg: Hvorfor bry seg? Hvorfor gidde å kjempe mot virkelighetsfornektere som åpenlyst forakter fakta, kaller oss som er her for en klimaelite og en del av en slags konspirasjon?

Hadde det ikke vært for at Donald Trump er valgt som president i USA, hadde jeg sagt at slike folk gidder vi ikke å bry oss om. Men vi vet hva som skjer «over there». Det kan skje her også. Derfor må vi stå opp å ta til motmæle. Slik vi gjør i kveld her på Bragernes torg.

JEG ER pessimistisk for vår «way of life». Den vil krasjlande. Teknologi kan hjelpe til at landingen blir mer myk, men ikke hindre den. Men er det en katastrofe? Er det så stas å sitte i endeløse bilkøer på vei til sjelløse kjøpesenter for å handle varer vi ikke trenger? Hvor å kjøpe ting, kaste ting og stirre ned i en ting er livets mål og mening?

DERFOR ER jeg optimistisk med tanke på det livet mine etterkommere vil få, en gang. Sannsynligvis etter hard overgang. Etter at tunge valg er tatt. Men jeg ser for meg et liv hvor forbruk, forurensing og utryddelse av planter og dyr har stanset opp.

For menneskene selv har stanset opp, sett seg om og sagt: – Nå er det nok. Nå bruker vi livene våre til å ta vare på hverandre og på vår klode, den eneste vi har. Her har vi levd og her skal vi leve. Alle sammen.

Det er det gode liv. Det skaper mening. Nesten himmelsk, spør du meg. Men det er mulig. Vi som er her har nå begynt å jobbe med det.

Spre klimavett,
del denne saken!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*