
Da ugla forsvant. Om natur, tap og tilhørighet er en bok av filosofen Arne Johan Vetlesen, utgitt på Kagge Forlag i 2026. Boken er en personlig og filosofisk samtidsdiagnose om hvordan vi som moderne mennesker har mistet fortroligheten med naturen, og forståelsen av naturtap. Ivan Chetwynd har lest og har mange tanker om boken.
Arne Johan Vetlesen er filosof, og boken hans har filosofiens klassiske format: Spørsmål og svar som kretser om et emne og trenger dypt inn i det fra forskjellige vinkler. Emnet er forholdet mellom mennesker og dyr og alt annet som hører naturen til.
Han har lite sans for det som var hovedtema da jeg studerte filosofi for 60 år siden: forholdet mellom sanseinntrykkene våre og den fysisk verden som vi antar er opphavet til sanseinntrykkene. Det var René Descartes (1596–1650) som fikk filosofi til å rette blikket innover mot vår egne oppfattelsesevner og tankevirksomhet. Samtidig hevdet han at mennesket er den eneste dyreart som kan tenke. Og han har preget filosofistudier og hele vår vestlige kultur i århundrene siden. Vetlesens sønn avsa dommen: «Descartes er en dust.»
Men du må ikke tro at Vetlesens bok er for de akademisk anlagte som sysler med høytflyvende ideer; den er bokstavelig talt nede på jorden. Utgangspunktet hans er ikke filosofering, men erfaring – for eksempel ugla som skuler mot oss fra bokens forside, men som Vetlesen aldri fikk se. Og plutselig kunne han heller ikke høre den lenger fordi skogpartiet der den sannsynligvis hadde holdt til var blitt hugget ned. For ham var det et savn, men de som senere flyttet inn i huset der han hadde bodd, hadde jo aldri hørt den og ville derfor ikke savne den. Det er et eksempel på endringsblindhet – shifting baselines syndrome – som er et gjennomgangstema i denne og andre bøker som handler om dyrearter som forsvinner.
Da han var tre år gammel (og før han hadde hørt om Descartes) snakket Vetlesens sønn med trær. Men han vokste fra det. Det er en selvfølgelig del av det å vokse opp, at man ikke behandler trær som om de er vesener som man kan snakke med slik man snakker med mennesker. Men guttens barnslige forhold til trær var like selvfølgelig for tidligere generasjoner (før Descartes) og er det fortsatt for mange urfolk. Og er deres holdning mindre passende enn vårt samfunns, der man bare kan snakke med mennesker?
Det dustete med Descartes er at han hadde et mekanistisk syn på dyr. Dyr er «sjelløse maskiner», de har ingen form for bevissthet eller følelsesliv, hevdet han. Men moderne biologi har avdekket at dyr føler blant annet smerte og sorg – og det gjelder fisk, ikke bare pattedyr og fugler. Dyr kommuniserer med hverandre og de oppfører seg på måter som vi ville kalle intelligent. (Ikke bare det, men slik forskning gjelder ikke bare for dyr, den gjelder også for planter, noe som Charles Darwin begynte å studere mot slutten av sin karriere og som er utdypet blant annet i Planta sapiens av Paco Calvo (2022, anmeldt her hos BKA).)
Men kan et møte med ikke-menneskelige vesener være gjensidig? En ung jente ser på en kråke, og kråken ser på henne. Det er et møte som for henne virker gjensidig, hun får et forhold til kråka. Det er nok et hakk bedre enn å snakke til trær, men å ha et forhold til ville dyr er heller ikke akseptert i vår kultur. Forhold til kjæledyr og bruksdyr er vel tillatt. Hva slags oppfattelse dyrene har av oss, aner vi jo ikke – den er nok enda mer annerledes enn oppfattelsen som vår medmennesker har av oss, noe som vi heller ikke har direkte tilgang til.
Vetlesen beskriver et tilfelle av øye-til-øye-kontakt som han som voksen hadde med en hegre. Og pussig nok er slike møter med fugler beskrevet i to av årets norske romaner, i disse tilfellene med traner, i Vidar Sundstøls Neste morgen ved Wounded Knee og i Cecilie Engers Et øye lukket, der det er et viktig moment i handlingen.
Ifølge Vetlesen er dyr subjekter i disse møtene, ikke bare upersonlige objekter. Det er slike erfaringer som er det viktigste i vår kunnskap om naturen, ikke det vi kan lære fra bøker:
«At det er tekster om og bilder av dyrene, fisken, elven og skogen i bøkene, eller på nettet, er ikke det samme. Det er møtet én-til-én, som er naturkunnskapens arena og kilde.» (Side 184)
Muligheten for slike møter blir jo mindre og mindre i dag fordi antall ville dyr i verden minker. Bare 4 % av pattedyr i verden er ville, mens de øvrige 96 % er kjæledyr og produksjonsdyr, hvis hele tilværelse er bestemt av mennesker. Det samme gjelder for ville dyr som er «reddet» og lever i zoologiske hager. De ville ha store problemer hvis de ble sluppet fri og skulle leve uavhengige av mennesker. Ja, er en tiger som får en kjøtt-middag kastet inn til seg av en dyrepasser egentlig den samme art som en tiger som må først drepe et byttedyr før den kan spise? Hva er en tigers vesen?
Vetlesens bok kan sies å handle om spørsmålet, «Hva er et menneskes vesen?» Menneskelivet har alltid vært preget av tre «ufravikelige grunnvilkår», «avhengighet, sårbarhet og dødelighet». Og like lenge som mennesker har eksistert, har de brukt ulike former for teknologi for å unngå konsekvensene av disse vilkårene. Men i våre dager har noen gått enda lenger: transhumanister som milliardærer Peter Thiel og Elon Musk samt forfatter Yuval Harari hevder at grunnvilkårene kan overvinnes helt. Mennesket vil snart kunne leve fritt, uavhengig og evig. Menneskelivet vil heller ikke bli begrenset til jordkloden. Denne «flukten fra jorden til universet og flukten fra verden inn i selvbevisstheten» er faktisk noe som Hannah Arendt forutså i 1958 (side 195).
Vetlesen maler et herlig bilde av transhumanismens machomann som «lader batteriene (…) i åletrang kondomdress i heslige farger (…) Fysisk ute i det fri, ja vel, men uten tilstedeværelse der» (side 216). Transhumanist-bevegelsen er det ultimate eksemplet på at menneskets tankevirksomhet og teknologi prioriteres frem for vår plass i naturen, vårt hjemsted på jorden.
Men når det gjelder vårt hjem på jordkloden, skriver Vetlesen noe som virker fremmed for meg:
«Tilhørighet til et erfart og lokalt sted er springbrett for omtanke for hele kloden» (side 134).
Det er mulig at dette gjelder for noen, men ikke for alle. Vi flyttet mye i min barndom. I voksen alder har jeg bodd i fire ulike land og til slutt i tre byer her i Norge. Jeg har ikke røtter på noe erfart og lokalt sted, likevel føler jeg omtanke for jordkloden og for det fascinerende mangfold av steder og beboere som den huser.
Vår kulturs forsømmelse av naturen fører til savn når dyrearter forsvinner, og til det man kaller økosorg. Men denne sorgen er selvpåført. Vi er selv årsaken til at dyrene mister sine tilholdssteder, får sine livsbetingelser forstyrret av klimaendringer og forsvinner. Og tap av naturen er også en trussel mot oss selv:
«Dels er vi de som forårsaker tapene, dels er vi en av alle artene som rammes av dem, og som derved selv er truet» (side 8).
Vetlesen drøfter tankene til flere filosofer fra det siste århundre, blant andre Iris Murdoch, Martin Heidegger, Peter Wessel Zapffe og Hannah Arendt. Han skriver også om teologen Knud Løgstrup, som slår fast at «vi er innfelt i en større sammenheng som ikke er vår, og med grenser som ikke er satt av oss – og følgelig ikke lar seg fjerne fra menneskets liv på jorden» (side 218). Og han gjengir Løgstrups kjente ord: «jeg holder alltid noe av den andres skjebne i mine hender». Vetlesen bemerker at dette kan «gjøres gjeldende for menneske-natur-relasjonen som sådan» (side 220).
Ja ja, denne omtalen er som å vise frem en liten kvist fra en edelgran og håper at noen vil bli fristet til å ta hele treet inn i stuen i juletiden. Boken bør pakkes opp, den er tettpakket med viktige analyser av vår, både menneskeslektens og andre arters, livssituasjon i dag.
