En av dem som fronter BKAs nye opprop «for en ansvarlig klimapolitikk», er Werner Christie. På lanseringsmøtet snakket han mest om livskvalitet. Det er ikke det samme som økonomisk vekst, som i nåværende ustoppelige form kan føre helt galt av sted. Vi må skape sammenheng mellom velferdsambisjonene og klimaambisjonene!
Livskvalitet og et samfunn i balanse
Werner Christie – foredrag på Klimahuset
Først og fremst tusen takk til Besteforeldrenes klimaaksjon for det fine arrangementet her i dag, for den viktige underskriftskampanjen og invitasjonen til å delta. Det er veldig hyggelig å være tilbake.
Vi har kommet langt i denne verden, både teknologisk og i utviklingen av velferd – i alle fall for noen. Men vi må spørre oss hvor vi skal videre. Målet må være gode liv og et samfunn i balanse, med omtanke for dem som kommer etter oss.
Et langt liv er en velferdsgevinst
Vi har hatt en veldig kraftig vekst de siste århundrene, særlig det siste hundreåret. For oss som er vant til å følge biologien, kan slike vekstkurver være skremmende. De pleier ikke å kunne fortsette i det uendelige.
Samtidig har vi en eldrebølge som vi egentlig burde være stolt av. Den er et resultat av en velferdsstat. Norge har som mål å bli ett av de tre landene i verden med lengst levetid. Da må vi jo bare holde på – og skape flere «problemer» for ministeren!
Så sier vi at det ikke er nok folk til å ta vare på oss. Men da må vi også løfte blikket. Det finnes mange mennesker på denne kloden som leter etter gode oppgaver og meningsfylt virksomhet. Å ta vare på andre mennesker er blant det mest meningsfylte vi kan gjøre.
Vårt felles hjem
Teknologien har brakt oss helt til månen, og enda lenger ut i verdensrommet. Det har gitt noen av oss stormannsgale tanker om hvor langt vi skal reise. Andre har sett seg tilbake og fått et nytt perspektiv på tilværelsen på denne lille, ensomme planeten i det store tomrommet.
Vi ser en liten, lys og sårbar planet. Ingen av naboplanetene våre ser ut til å tilby de samme vilkårene for liv. Jorden er vårt felles hjem – for hele den store familien av levende organismer. Vi har alle en felles opprinnelse, langt tilbake i tid.
Jeg liker dette perspektivet, fordi det minner oss om at vi er i samme båt, på den samme lille kloden. Store deler av den er dekket av vann. Også på land er det mye ørken og fjell. Plassen vi har å leve på, er begrenset, og vi er sårbare.
Med den moderne teknologiens gjennombrudd begynte vi å bruke naturen og jordens ressurser på en måte som forbrukte og tæret på dem. Samtidig er det klimaet – atmosfæren, temperaturen, vinden og vannet – som legger grunnlaget for miljøet og levekårene våre.
Klimakriser rammer menneskene
Klimaendringer kan utløse kriser, og det har vi allerede sett eksempler på. Klimakriser blir ofte matkriser. Mange steder er vannforsyningen sårbar, og allerede i dag sulter mennesker.
Slike kriser kan bidra til konflikter og krig. De kan også tvinge mennesker på flukt, med store belastninger – særlig for dem som må forlate hjemmene sine.
Egentlig har vi nok til alle. Vi har ressurser til at mennesker kan leve gode liv. Men vi fordeler godene dårlig, og noen ser aldri ut til å få nok.
Hvorfor trengs stadig mer vekst?
«Vi må ha mer vekst», sier økonomer og politikere, både lokalt og sentralt. Da må vi spørre: Hvorfor må vi det? Har vi det ikke bra nok nå?
Jeg leste med interesse perspektivmeldingen fra 2013, som fremskrev en tredobling av forbruket frem mot 2060. Samtidig har livskvalitetsmålingene, slik jeg leser dem, ligget omtrent flatt siden 1970-tallet. Vi blir rikere og rikere, men ikke stadig lykkeligere.
Jeg pleier å spørre økonomer: Har dere bakt boller? Hva skjer når gjæren får deigen til å heve? Først vokser den flott. Men venter dere for lenge, kan det hele klappe sammen. Det er et enkelt bilde på at vekst har grenser. Vi må finne balansen før det går galt.
Vekst skaper også press. Mange kommunestyrer ønsker seg flere skattebetalere, men flere innbyggere krever også flere tjenester og investeringer. Regnestykket går ikke automatisk i pluss.
Energi og hensynet til kommende generasjoner
Veksten er avhengig av energi, og mye av energien vi bruker, er ikke fornybar. Dermed bruker vi også opp ressurser som fremtidige generasjoner kunne hatt nytte av.
Oljeressursene er blitt til gjennom millioner av år, av rester etter tidligere liv på jorden. Kanskje kan mennesker i fremtiden bruke dem til noe bedre enn å svi dem av.
Biomasse og råstoffer kan inneholde verdifulle forbindelser som kan brukes til blant annet medisiner og andre nyttige produkter.
Som Wenche var inne på i sitt innlegg, er det skadelig å lete etter stadig mer olje som siden blir brent og gir CO₂-utslipp. Karbonfangst og lagring er en krevende teknologi. Den fritar oss ikke fra å ta tak i selve forbruket av fossil energi.
I naturen vokser noe frem, veksten flater ut, og livet går i kretsløp. Det er noe annet enn den eksponentielle veksten vi har hatt de siste par hundre årene. Likevel blir fortsatt vekst ofte fremstilt som nødvendig for både sysselsetting og avkastning til investorene. Dette må vi kunne stille spørsmål ved.
Livskvalitet som mål
Det skjer også mye positivt. Regjeringen, OECD og FN har satt livskvalitet og bærekraft på dagsordenen. Det er bra, men det må følges opp og få konsekvenser. Livskvalitet er ikke det samme som økonomisk vekst.
Vi må arbeide for en verden i balanse. Ambisjonen må strekke seg lenger enn til en velferdsstat eller en velferdskommune. Vi trenger en velferdsverden, der gode liv er målet.
Dette er også det Besteforeldrenes klimaaksjon arbeider for, med et universelt og langsiktig perspektiv: omtanke for etterkommerne våre i mange generasjoner fremover. Dessverre er det ikke mange i politikken som klarer å holde dette perspektivet tydelig for seg, selv om de prøver.
En håpefull aksjon
Det er mye å være bekymret for i verden i dag. Men vi har også sett oppløftende utvikling når folk tar ordet, går ut i gatene og stiller krav til politikerne.
Besteforeldrenes klimaaksjon er en slik håpefull aksjon. Vi som har fått være med på å skrive under på denne listen, representerer tusenvis av andre kloke og velmenende mennesker. Vi håper det gjør inntrykk på politikerne.
Vi må skape sammenheng mellom velferdsambisjonene og klimaambisjonene. Da må vi også våge å si at veksten må flate ut, og at vi trenger et samfunn i balanse.
Dette krever at vi støtter politikerne helhjertet når de vil gå i den retningen. For det er en omstilling som sitter langt inne.