Planeten krangler ikke. Den forhandler ikke. Den sender tydelige signaler – stigende havnivå, skogbranner, hetebølger, smeltende isbreer. Vi sa at 1,5 grader var grensa. Nå er vi i ferd med å krysse den. For oss i BKA er dette en oppfordring til klimahandling, som blir markert over hele landet fredag 5. juni – på verdens miljødag.
Verdens miljødag (World Environment Day) ble etablert under FNs første miljøvernkonferanse i Stockholm 1972. Den feires 5. juni hvert år – for å øke miljøbevisstheten og mobilisere til handling for å beskytte planetens mangfold og biologiske rikdom.
Løpeseddel med mening
BKA har denne gangen laget en løpeseddel som markerer at organisasjonen har holdt det gående i 20 år, og at kampen fortsetter! Det må den – så lenge de globale klimaproblemene ikke er løst, men fortsetter å true livsgrunnlaget for barnebarna. Professor og kunnskapsformidler Dag O. Hessen fyller hele løpeseddels bakside med noen tanker om framtida:
KLIMA OG NATUR: HVOR ER VI NÅ, OG HVOR ER VI OM HUNDRE – ELLET TUSEN ÅR?
Hvor vi er akkurat nå? I det jeg skriver dette (februar 2026), kan det svares ganske presist på ved å si at dagens tall for CO2 er 429 ppm CO2. Det er mye høyere enn menneskeheten noen gang har opplevd, og trolig høyere enn vår planet har opplevd på flere millioner år.
Vi vet at dette har bragt global gjennomsnitts-temperaturen tett på 1,5 grader over nivået i 1990, og at vi med dagens kurs styrer mot et sted omkring 2,7 grader i 2100.
Mange av våre barnebarn vil trolig oppleve dette. Det betyr ikke slutten på planeten og menneskeheten, men det betyr mye trøbbel, og trolig at deler av planeten blir ubeboelig. Ser vi langt fram i tid, noe vi bør, risikerer vi at smelting av Grønlandsisen og andre ismasser gir minst sju meter høyere havnivå enn i dag.
Tapet av natur er allerede dramatisk. Ser vi på vektforholdet mellom landlevende pattedyr utgjør mennesker 36 prosent, våre husdyr 60 prosent, ville dyr 4 prosent. Også i klimasammenheng er natur avgjørende. Hadde det ikke vært for den store, gratis CO2-støvsugeren som fotosyntesen representerer, hadde klimautviklingen vært enda dystrere.
Tid er essensielt. Vi behøver ikke nødvendigvis å se våre gjerninger i et hundretusenårsperspektiv, det holder med mer fattbar tid, for eksempel tre generasjoner. Om ikke alle har opplevd oldeforeldre, så er de allikevel begripelig nære, og besteforeldre har de fleste et forhold til. Det samme gjelder barnebarn, og noen vil også oppleve oldebarn.
Dersom alle tar valg i dag til beste for tre generasjoner fram i tid, og de i sin tid gjør det samme, vil konsekvensene være bra for planeten og våre etterkommere også om 1000 år – som jo ikke er lenger enn stavkirkene har stått der. Dette er ikke bare det viktigste vi kan bidra med i dag, det er også det mest meningsfulle.