Sommer igjen

DET ER JONSOK og sommer igjen. Den evige korte sommeren som Inger Hagerup skriver om, som vi nordbuer alltid lengter til, som skal gi oss det påfyll vi trenger for å gå løs på en ny runde med mørke og kulde, og vekker minner fra vår tapte barndom. «Det er en sommerdag for lenge siden som roper meg tilbake gjennom tiden.» –

Sommerens høgdepunkt har for meg alltid vært noe veldig enkelt: ikke stressfylte Syden-turer, heller ikke «hytta på fjellet», men fisketurene sammen med bror min. Slik vi har drevet på siden guttedagene – for lenge, lenge siden, den gangen vi vokste opp ved bredden av Driva, fiskerik og vakker. Veldige mengder laks og aure blei landa den gangen, på 1950- og 60-tallet. Et fiskekort kosta ikke stort, og ingen ting for ungene. Begrepet livskvalitet var ikke oppfunnet ennå. Men det var et sant sommereventyr for alle – rett utafor dørstokken.

Og i dag? Jo, nå er Driva stengt for alt fiske, etter at først laksen blei borte, seinere også det meste av sjøauren eller kludden som den kalles lokalt. For å bli kvitt den drepende gyro-parasitten er vassdraget under behandling med klor. Det er et stort og langsiktig og kostbart prosjekt, og gjennomføres for at fiskerikdommen igjen, en gang i framtida, skal gjenoppstå. Det er et sjansespill og mye kan gå galt. Men det er lov å håpe, selvfølgelig.

Jeg er spesielt glad i Driva, min barndoms elv. Men historien er på ingen måte enestående. Det er det samme over hele landet, i de fem hundre lakseførende vassdragene. To hundre av dem er stengt. Er det ikke gyro, så er det lakselus og genetisk forurensing, overgjødsling og tilgroing, kanalisering, ødelagte gyteplasser, varmere hav og matmangel, osv. Det finnes unntak, men de er ikke mange, og ingen steder er som før.

Det er ille nok med laksen og sjøauren, som har gleda så mange i dette landet. Men det er bare en del av det store bildet, dessverre – av vanskjøtsel og likegyldig mishandling av våre naturomgivelser. De femti siste år har vært de verste, med ei sammenhengende økologisk katastrofe der insekter og sjøfugl, rein og rype – ja nesten alt som betyr noe for et varig liv på kloden, har kommet stadig dårligere ut. I Norge står nå tusenvis av arter og flere hundre naturtyper på rødlista. I verden som helhet er dyrebestandene redusert med 70 prosent.

Til gjengjeld har vi fått en dobling i bruttonasjonalproduktet og noe som kalles «vekst» – og som ingen har klart å forklare meg hva betyr eller hensikten med. Hva er det som må vokse slik hele tida? Hvor mye skal det vokse? På bekostning av hva? Hva har det med deg og meg og våre liv å gjøre, med menneskelige verdier og det som gir vår korte tid på denne jorda glede og mening? Er vi blitt som hamstere på et hamsterhjul, som må løpe stadig fortere, uten å komme av flekken? Er det lov å stille slike dumme spørsmål?

Nå som det er sommer, må vi ha evnen til å glede oss, det er klart, tross alt. Selv med bevisstheten om at vi etterlater våre barn og barnebarn en mye dårlige naturarv enn den vi overtok. Og selv om de gamle brødrenes fisketurer blir mest mat og drikke, og mye mimring – der de samme gamle historiene blir fortalt igjen og igjen. Småguttene mine på 1970-tallet klagde over at det blei for mye aure til middag. De spurte mora om de ikke kunne få fiskepinner i stedet, slik som de andre ungene!

I ettertid er det like mye smerte som glede forbundet med slik minner. Men de er viktige. De er livgivende! Vi over 70 er tidsvitner, som kan fortelle om et annet liv med en bedre balanse, som en gang fantes. Ingen kan skru klokka tilbake, heter det. Likevel er det det vi må, på ett eller anna vis. Tidligere biskop og BKA-aktivist Finn Wagle kalte det bærekraftig tilbaketrekning: Naturen trenger å få fred fra oss og all vår mauraktige tiltakslyst og kunstige behov.

Sjøl er jeg en slags optimist, på lang sikt. Hvorfor skulle ikke  vi mennesker kunne venne oss til å forbruke mindre og bevege oss saktere, på samme vis som vi har vent oss til at alt skal gå så mye fortere? Går vi inn på den veien, vil vi også kunne få oppleve at naturen rundt oss har en overraskende evne til å ta seg inn igjen. Både laksen og kludden kan komme tilbake. Sammen med vår egen livskvalitet. Hvis vi gir oss sjøl sjansen til det!

Den gangen det var fisk å få: sammen med min bror (t.h.) ved Drivas bredd en våt og tidlig sommermorgen på 1970-tallet.