Man skulle tro at alle ord er brukt opp i forbindelse med kong Haralds død. Men det viser seg at hans sterkeste budskap knapt er blitt nevnt, sier Arne Johan Vetlesen. Han er professor i filosofi ved Univ. i Oslo, arbeider med etikk og sosialfilosofi og er i særlig grad opptatt av menneskets relasjon til naturen som vi er så avhengige av.
Kongegjerningen som moralsk autoritet
Av Arne Johan Vetlesen
Ifølge Dag Hareides oppsummering i Dagsavisen 14. september, var naturvern og miljøspørsmål et sentralt tema i 26 av de 34 nyttårstalene kongen holdt. I disse passasjene deler han sine bekymringer med et alvor som går langt utover den forslitte frasen om at «en gammel guttedrøm» ble realisert da han besøkte en gruppe yanomamier i brasiliansk Amazonas i 2013. Selv med en taletid i alle medier andre bare kan drømme om, unnlot kobbelet av kongehuseksperter å sitere en av de mest minneverdige uttalelsene vi kan takke kongen for, nemlig denne: «De sier at jeg skal reise tilbake til sivilisasjonen. Men jeg lurer på om jeg reiser fra den eller til den. Det er jo disse folkene som tar vare på naturen – ikke vi.»
Samfunnskritikken som uttrykkes her er intet engangstilfelle, men en gjennomgangstone som ble skjerpet år for år. I nyttårstalen i 2011, to år før han tilbrakte flere dager sammen med yanomamilederen Davi Kopenawa, påpekte kong Harald: «Stadig mer tyder på at vår jord ikke tåler en videre utvikling lik den som har skapt vår velstand.» Og med tydelig referanse til klimaengasjerte så vel som stadig mer fortvilte ungdommer heter det i nyttårstalen i 2023: «Vi trenger nå alles utålmodighet før tiden renner ut for oss. Dette kan jeg ikke uttrykke sterkt nok.»
Elementet av understatement er ikke til å overse: Kongen går så langt han kan, som posisjonen som monark hevet over politikken tillater ham å gå, skjønt vi fornemmer at han gjerne skulle gått enda lenger. Han har sagt sitt, med hele nasjonen som adressat, og overlater responsen til dem med makt og myndighet til å bestemme veivalget fremover.
En av disse er energiminister Terje Aasland. Ha gjerne kongens fremtidsuro i bakhodet når jeg siterer fra årets Sandefjordkonferanse der landets oljelobby samles, i en usedvanlig god, ja ubekymret atmosfære. I boken «Vår tid er nå» deler Frøya Skjold Sjursæther, noe malplassert til stede som MDG-politiker, høydepunktene fra Aaslands tale til forsamlingen. Etter å ha startet med å dele ut 57 mye letelisenser til oljenæringen på norsk sokkel, bekjente Aasland at han har «et kjærlighetsforhold til oljenæringen», og at oljefeltet Castberg er «en katedral i Barentshavet». Det er ingen grunn til å betvile at kjærligheten er ektefølt, like lite som det er grunn til å bagatellisere hvor viktig oljenæringen per i dag er for mange arbeidstakere her i landet, og dermed også for fagbevegelsen med LO i spissen, og for Arbeiderpartiet.
Spørsmålet er hvor lenge dette kan fortsette, gitt at «naturens grenser danner rammene for all politikk», slik det het i Hurdalserklæringen frontet av Støre. Det virker lenge siden. Respekten for naturens grenser, anvendt på norsk oljepolitikk, har forsvunnet fullstendig, om den noen gang var mer enn et tomt løfte. Når NRKs reporter spør toppene på oljemessa i Stavanger nylig om det nå er «drill, baby, drill» som gjelder, med referanse til Trumps slagord, så gis svaret i form av begeistret bekreftelse. Karl Johnny Hersvik, sjefen i Aker BP, fulgte opp i «Politisk kvarter» 16. september: «Alt areal som kan tildeles, bør tildeles.» Han går inn for å øke produktiviteten på norsk sokkel med 300 prosent før 2030, og bedyrer at en slik flerdobling er «forenlig med norske klimamål», som handler om å redusere utslippene i årene fremover.
Hvordan økning av produktivitet og nedgang i utslipp går hånd i hånd snarere enn å være i strid med hverandre, ble ikke forklart av oljetoppen. Enda alvorligere er det at den nyslåtte klima- og miljøministeren Sigrun Aaslund lot være å ta til motmæle da hun ble utfordret til å gjøre det. Hun signaliserer dermed kontinuitet med forgjengeren Andreas Bjelland Eriksen, til skuffelse for dem som håpet på en kursendring. I den grad regjeringen endrer noe på dette feltet, så til det verre. Jeg sikter til beslutningen om å fjerne statsforvalterens innsigelsesrett og til svekkelsen av utredningskrav i forbindelse med naturinngrep.
Argumentene for og mot oljeutvinning er velkjente og skal ikke gjentas her. Appellen som uttrykkes i kong Haralds taler er av et mer overordnet slag, ved å oppfordre til å spørre oss selv: Hva slags samfunn vil vi ha? Han plasserer spørsmålet i et generasjonsperspektiv der asymmetrien i makt mellom de berørte partene er selve poenget: de som vil bli sterkest berørt av beslutningene som tas av dagens makthavere, er barn og unge, samt fremtidige generasjoner, uten muligheter til å endre nåværende kurs. Hva slags verden skal de arve? Et økologisk konkursbo?
At en person på toppen slik kongen er det, insisterer på å betrakte samfunnet nedenfra, og på å anlegge et langsiktig perspektiv der politikerne kappes om kortsiktige hensyn, er ingen selvfølge. Å løfte den svake part, de sårbare og stemmeløse, der det innebærer å gå rakt mot tendensen til at makt er rett og vekstmodellen må fortsette åkkesom, følger ikke av monarkiet og kongerollen som sådan. Det handler om en moralsk, til forskjell fra politisk, autoritet som i den nylig avdøde kongens tilfelle ble tatt av ham snarere enn gitt ham. Arven dette etterlater er uvurderlig i et land der tonedøvheten overfor den nevnte appellen vedvarer på høyeste politiske nivå.
(tidligere publisert i Klassekampen)
En utmerket kronikk av Vetlesen!