Dag O. Hessen er en av våre mest kjente biologer og formidlere. Når han kommer med en ny bok, er det en begivenhet. Denne gangen – i Brefallet – er det menneskets forhold til naturen belyst gjennom isen som danner nerven i fortellingen. Hessen kombinerer det personlige med det faglige og innsiktsfulle, til glede for oss lesere.
Av Ivan Chetwynd
Om Dag O. Hessen: Brefallet. Liv og død i isen (Cappelen Damm 2026)
Jeg er ikke norsk. Det var en gang at kong Harald nesten fikk meg til å søke om norsk statsborgerskap (og kong Haakon og familien vil kanskje få meg til å gjøre det siden). Men jeg kan jo aldri bli norsk. Dag O. Hessens bok har bekreftet dette. Det hender at jeg har is i magen, men jeg har ikke isbreer og skispor i sjelen, slik man kan tro at nordmenn har. Når han ramser opp navn på brearmer, daler og fjelltinder, vekker det ikke gjenkjennelse i hukommelsen min. Og jeg er ikke inkludert når han skriver at «alle vet at det har lite for seg å fiske i en grå breelv» (side 74). Men bokens første del forklarer hvordan forskere, polfarere og kunstnere har gjort isen til en så viktig del av norsk kultur.
Både Bjørn Vassnes og Ole Mathismoen har skrevet populærvitenskapelig verker om kryosfæren[1], isens rike, men Dag O. Hessens innfallsvinkel er annerledes, nemlig isbreer. Det finnes ca. 275 000 av dem i verden, så det er nok å ta av. Han kan krydre fortellingen med sine egne erfaringer som brefører. og med vakre beskrivelser av selve breene og landskapet omkring dem. Hans barndomsvenn og turkamerat Kjetil Skaansar supplerer beskrivelsene med sine illustrasjoner.
Bokens andre delen handler om enkeltmenneskers og andre skapningers møte med isbreer. Bokens undertittel er Liv og død i isen. Hessens venn Kjetil var også brefører, og han var i begivenhetenes sentrum i 1978 da en støvel stakk opp av isen i Smørstabbreen med en fot inni seg. Kroppene på to mennesker og deres utstyr ble avdekket, og en side fra Aftenposten gjorde det mulig å finne ut at de var en lektor og hans forlovede som hadde forsvunnet i 1945. De hadde falt ned i en sprekk lenger opp i breen og blitt ført med inne i isen under dens ferd nedover dalen. Mange tobente og firbente har lidd samme skjebne i årenes – ja, årtuseners løp. Den mest kjente er Ôtzi, som havnet i en bre på grensen mellom Østerrike og Italia for 5 300 år siden. Man fant til og med rester av hans siste måltid i magen hans. Breene er en skattkiste for arkeologer.
Men det finnes også liv på breene, blant annet i dammene som formes oppå isen når solen varmer om sommeren. Det er særlig to dyrearter som finnes på breer over hele verden. Den ene er hjuldyr, som består av bare mødre og døtre. De formerer seg ved å lage kloner av seg selv. «Femti millioner år uten sex», sto det i et tidsskrift.
Den andre dyreart er bjørnedyr, som er nokså hardføre. «Når livet blir for vanskelig, kapsler de seg inne i et hardt skall» (side 100). I denne tilstanden kan de tåle nedkjøling til minus 253 °C, oppvarming til 155 °C, en tur i verdensrommet, og et enormt trykk. Og når omgivelsene er mindre krevende opp til ti år senere, kan de bare gjenoppta livet sitt. (I 2025 ble bjørnedyret kåret til invertebrate of the year av avisen The Guardians lesere. En avstemning finner sted hvert år blant klodens 1,7 millioner arter virvelløse dyr.)
Både hjuldyr og bjørnedyr er høyst en millimeter lang, så du vil ikke kunne få øye på dem uten et mikroskop.
Det er ikke bare restene etter uheldige tobeinte og firbeinte dyr som isen tar vare på; i luftboblene som den innkapsler tar den også vare på fortidens klima og spor etter vulkanutbrudd med mer. Boringer i isen på Grønland og i Antarktis har gjort det mulig for forskere å danne seg et bilde av jordklodens historie gjennom årmillionene. I bokens tredje del forteller Hessen historien om hvordan kloden har vekslet mellom å være en snøball og en badstu, men: «Pendelen har på tilsynelatende mirakuløst vis alltid svingt tilbake og livet har berget seg.» (side 144)
Og heldigvis for oss har klimaet vært relativt stabilt de siste 200 000 år. Inntil i dag. Men nå skjer oppvarmingen fortere enn noen gang, og mennesker er ikke et offer som bare må finne seg i det som skjer, men en aktør. Ved å brenne kull, olje og gass, er vi med å påskynde oppvarmingen. Hessen avslutter denne delen av boken med et spørsmål:
«Jorda selv og livet har en frapperende evne til å hanke seg inn igjen (etter ekstremene). Har den det også i en situasjon hvor de gigantiske, fossile lagrene av karbon på et øyeblikk slippes fri og havner i atmosfæren, eller har vi sluppet løs et monster?» (Side 149)
Isbreenes endelikt
Den dagen jeg begynte å lese boken, dundret en del av en isbre i Nepal ned i en trang dal – det ble registrert som om det var et jordskjelv. Is, vann og gjørme raste nedover dalen, begravde landsbyer og drepte tusener i Nepal og Tibet, inkl. hundrevis av arbeidere som jobbet i tunneler knyttet til vannkraftverk. Noe lignende har skjedd med isbreer og landsbyer i Alpene og Alaska, og det kommer til å skje oftere i fremtiden. Global oppvarming løsner båndene som holder både fjellsider og isbreer sammen slik at de kollapser.
Men de fleste isbreer går en stille død i møte. Det er holdt minneseremonier for noen av dem, for eksempel Okjökull i Island i 2019. Hessen forklarer at å miste en isbre er å miste en viktig del av et samfunns identitet. Han siterer Dalai Lama om breenes betydning:
«I mytologien er is ofte forbundet med døden. Men når vi ser på Himalaya-fjellene, forstår vi at is er livets kilde. Og vannet strømmer ut under isbreen, hvitt som melk» (side 160).
Og er myten om isbreen på fjellet Kailash en parallell til den norrøne myten om kua Audhumbla, laget av rim, som er altets opprinnelse og livnærer verden med sin melk?
Hessen beretter om bresmelting i Kenya (Kilimanjaro), Alpene, Andesfjellene, Rocky Mountains, Himalaya – og litt overraskende Indonesia. Mellom årene 2000 og 2023 mistet verdens isbreer 6453 milliarder tonn is. Fastlandsisen i Antarktis og på Grønland smelter også, men pussig nok smelter mer is per år fra breene på Svalbard enn fra Grønland. Konsekvensen er jo et stigende hav som truer lavtliggende øystater og vil etter hvert truer verdens mange store kystbyer. Omtrent en milliard mennesker bor mindre enn ti meter over havnivået. Siden1880 har verdenshavet steget 21-24 centimeter. Men hvis all Antarktis’ tre millioner kubikkilometer is skulle smelte, ville havet stige 58 meter. Heldigvis ikke noe som vil skje i de nærmeste år(tusener).
Men det gjelder både «for mye og for lite» vann. Breenes endelikt er samtidig en trussel om mangel på ferskvann for nesten to milliarder mennesker, heriblant 800 millioner som er avhengige av de store flodene som har sitt opphav i Himalaya og Hindu Kush. Om 75 år regner man med at 75 % av Himalayas ismasse vil ha forsvunnet.
I Skandinavia regner man med at 90 % av breene vil være borte i 2100, hvis temperaturøkningen blir på 2,7 grader, en realistisk prognose. Hessen forteller i detalj om skjebnen til isbreene i Jotunheimen, nesten som en turguide for de som skal på fjelltur. Han ville gjenta sine brevandringer femti år etter sin tid som brefører – med varierende hell.
I bokens siste del er det flere tankevekkende sider der Hessen reflekterer over vårt forhold til verden omkring oss, både isbreer, jerven og våre etterkommere. Tidligere (sider 211–212) gjengir han et brev til sine barnebarn som han har skrevet i hytteboka. Det ville gi gjenklang hos BKAs medlemmer fordi det gjelder en viktig del av vårt budskap. Hva vil barnebarna våre mene om oss når de vokser opp og forstår hva vår generasjon har gjort ved deres og vår felles planet?
Vi bryr oss helt naturlig om våre barnebarn. Men Hessen går dypere og spør om vi har grunn til å bry oss om de som skal leve her på jordkloden om 1000 eller 10 000 år:
«Kan vi ha moralsk ansvar over for noen som ikke er født ennå? Selv om mange vil mene nei, vil trolig de fleste mene at det ligger et slags moralsk imperativ i at både vi og de millioner av andre arter vi deler planeten med, skal eksistere om noen årtusener» (side 253).
Han skriver også: «…det er en moralsk nidgjerning å frarøve våre etterkommere opplevelsesmuligheter» (side 254). Og her er det ikke tvil. Noen har åpenbart rett/makt til å erklære at det som vi faktisk holder på med i dag er en nidgjerning!
Jeg begynte denne bokomtale med å skrive om å være norsk. I 2026 har vi sett to eksempler på et stort norsk «vi» som har omfavnet alle som bor her i landet: gleden over fotballandslagets prestasjoner i VM og sorgen over kong Harald Vs bortgang. Tenk om dette store norske vi kunne mobiliseres til å bruke landets enorme oljerikdom til å gjøre noe med truslene som verden står overfor, til å takle klimaendringer og tapet av biologisk mangfold, fase ut bruken av kull, olje og gass og hjelpe samfunn som er rammet av katastrofer fra smeltende isbreer og brennende skoger. Slik vil vi kunne bidra til at mange kommende generasjoner av både mennesker og dyr kan få et godt liv her på jorden.
[1] Bjørn Vassnes, Frostens rike. Kryosfæren og livet (Cappelen Damm 2017); Ole Mathismoen. Varm is. Når verden tines og alt forandres. (Kagge 2021). Hessen nevner Vassnes’ bok i sin litteraturliste, som henviser til det beste i studier av isbreer, på norsk og på engelsk.
1823 mellom Stryn og Sjåk: Jens Esmark oppdager at Skandinavia var en gang dekket av is. Akvarell-digital tegning av Kjetil Skaansar.