I løpet av sommeren har norsk klimadebatt tatt en ny vending, etter at vårt største parti har justert profilen sin og satt inn en av sine mest erfarne og hardtslående politikere som klimapolitisk talsperson. Mye dreier seg om økonomi og påstått sløsing med «våre skattepenger». – Men hva svarer vi på denne nye utfordringen fra høyre?
Av Hans Martin Seip (t.v.) og Halfdan Wiik, underskrivere av oppropet fra «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk» (2006), som la grunnlaget for Besteforeldrenes klimaaksjon.
En moderne klimaskepsis
FrP har i snart et år vært klart størst på meningsmålingene. Det setter nye krav til partiet, som kan få statsministeren i 2029. Tida med Carl I. Hagen og hans gammeldagse fakta- og klimafornekting er over – den mer moderne Tor Mikkel Wara har tatt over. Han erkjenner uten forbehold at vi har en global oppvarming, og at den er menneskeskapt. Men konsekvensene overdrives, påstår han («det er ingen eksistensiell krise»), dessuten er klimatiltakene i stor grad virkningsløse og koster skattebetalerne altfor mye.
Bak FrPs nye profil står også økonomen Øystein Sjølie, som er ansatt som klimarådgiver for partiet siden nyttår. I 2024 ga han ut «Oljeboka», som fikk mye oppmerksomhet. Han hevder at 1) fossilt brennstoff har flere fordeler enn ulemper, 2) det er aktivister og journalister som skremmer med klimakrise, ikke forskerne, 3) vi kan greit tilpasse oss en global temperaturøkning på f.eks. tre grader.
Dette er i samsvar med en internasjonal trend. Som George Monbiot skriver i the Guardian, beveger ytre høyre seg i flokk med de samme argumenter: «Først benekter de problemet (slik Daily og Sunday Telegraph har gjort i mange år), for så å anerkjenne det, men hevde at det er for sent å gjøre noe.»
Økonomiske konsekvenser
I et innlegg på NRK ytring skriver Tor Mikkel Wara bl.a. at «FNs klimapanel siterer forskning som konkluderer med at skadene kan tilsvare mellom 1 og 23 prosent av samlet global verdiskaping, hvis temperaturen stiger med 4 grader».
Hva som ligger i slike tall som dette, er for de fleste lesere ikke så lett å forstå. Men hensikten er ikke til å ta feil av: Vi skal ledes til å tro at IPCC ikke ser noen alvorlige eller uoverstigelige problemer, selv med en så ekstrem temperaturøkning.
I virkeligheten er rapporten selv klar på at det er mye som mangler i beregningene. Det står bl.a. at virkningene er spesielt usikre når det gjelder høye temperaturverdier (som 4 grader) siden det krever ekstrapolasjon og risikovurderinger for mulige vippepunkter.
Studiene IPCC baserer seg på, er fra 2011–2020. Nyere arbeider med større vekt på ekstremvær gir mye større skader. I en publikasjon fra 2026 beregnes en sosial kostnad på minst 1200 USD av utslipp på et tonn CO2. En annen studie fra 2025 ser på lands sårbarhet for værforandringer andre steder i verden. Reduksjonen i BNP i 2100 økte fra 11 til 40 % der dette ble tatt med.
Noen økonomer mener at i alle fall rike land kan tilpasse seg. Det kan være noe riktig i det så lenge temperaturendringene ikke er for store. At det vil øke ulikhetene i verden, bekymrer vel ikke Frp. Dessuten har vi sett lite til at landene i Europa som har vært utsatt for hetebølger i år, har forberedt seg på dette, og på brannene som følger.
Økologiske konsekvenser
En global temperaturøkning på i snitt tre eller fire grader er ekstremt, og vil være en verden vi ikke kan kjenne igjen. Allerede ved 2 °C, noe som godt kan skje før 2050 (vi vet at økningen går fortere enn de fleste klimaforskere har ventet), er det mulig at noen vippepunkter passeres – noe som det kan være svært vanskelig å tilpasse seg.
I senere tid har stadig mer alvorlige marine hetebølger fått oppmerksomhet. Dette er vanligvis ikke med i økonomiske beregninger. Men et arbeid som kom tidligere i år fant at tapene var sammenliknbare med tapene på land. Vi vet bl.a. at varmtvannskoraller er i ferd med å forsvinne.
De fleste vil nok være enig i at dette er dramatisk, med betydelige konsekvenser også for verdens fiskerier. Men hvordan fastsette det økonomisk tapet, på en realistisk måte? Fremtiden for regnskogen i Amazonas er også svært usikker. Nedsmelting av ismassene på Grønland og i deler av Antarktis, regnes som alvorlige vippepunkter der havnivået vil kunne stige med mange meter.
Et viktig spørsmål – ikke minst for oss på våre breddegrader – er hva som kan skje med den nordatlantiske havstrømmen AMOC og Golfstrømmen. En ny studie tyder på at det er større risiko for svekkelse enn tidligere antatt. «Vi konkluderer med at den samlede, omfattende dokumentasjon tyder på at en tidligere og pågående svekkelse av AMOC kanskje ikke er helt sikker, men i det minste svært sannsynlig. Det er på høy tid å slutte å nøle og ta disse funnene på alvor.» (Rahmstorf og Caesar, 2026)
Konsekvenser for klimahandling
Det er riktig som Sjølie/Wara hevder, at tilgangen på rikelige mengder rimelig energi har ført til økonomisk framgang gjennom lang tid. Men det betyr ikke nødvendigvis fossil energi med alle de miljø- og helseskader som denne fører med seg.
Noe av det mest positive som har skjedd de siste årene, er prisfallet på fornybar energi. De fleste steder er det nå billigere å produsere elektrisitet med solenergi enn med fossilt brensel. Kina er klart ledende. I 2025 utgjorde installert kapasitet for vind- og solenergi i Kina over halvparten av det som ble gjort globalt. Det er planer for store investeringer fremover. Kontrasten til politikken Trump og USA nå fører, kunne neppe vært større.
Som klimaskeptikere alltid har drevet med, gjør FrP et stort nummer av at Norge er så lite, og bidrar med bare 0,1 prosent av verdens utslipp av klimagasser. Det er riktig – og fullstendig uinteressant. I global forstand er ethvert utslipp lite – selvsagt.
Men argumentet illustrerer et mer generelt problem. Under arbeidet for å redusere utslipp som skadet ozonlaget, var det noen få store aktører som sto for det aller meste av produksjonen av de aktuelle forbindelsene. Når det gjelder klimagasser, er det et enormt antall «medskyldige», og vi er alle berørt i større eller mindre grad. Det skaper utfordringer som ytre høyre utnytter, men som det er viktig å ikke la seg forvirre av. Vi må tenke på og bruke føre var-prinsippet – ikke lete etter unnskyldninger for ikke å handle, slik FrP-metoden framstår som.
«Norske utslipp utgjør bare vel 0,1 prosent av de globale utslipp». Denne lille andelen er liten, men likevel halvannen ganger så stor som de 0.07 prosent som den norske befolkningen utgjør av verdensbefolkningen – hver nordmann/kvinne slipper ut halvannen gange så mye som «gjennomsnitts verdensborgeren».
Norske utslippskutt isolert sett vil ikke belønnes med bedring av skiføret, stoppe videre avsmelting av breene og mindre storm og flom i Norge. De vil ikke ha noen målbar effekt på den globale oppvarmingen. Men, summen av små og større utslippskutt verden over vil ha en målbar effekt og begrense klimaforverringen. For å få dette til må mange nok bidra. Mest mulig rettferdig og etter evne. Det er dette Parisavtalen går ut på og som Norge har skrevet under på.
Norge har tjent seg søkkrik på eksport av olje/gass som ved forbrenning har gitt et bidrag til klimagasser i atmosfæren som kan være i størrelsesorden på 1 prosent, altså ti ganger så mye som våre hjemlige utslipp. Norge har råd til, og en slags moralsk plikt til både å kutte utslipp hjemme og bidra til at fattige land blir i stand til å investere i fornybar istf fossil energi i sin utvikling. En proaktiv norsk politikk kan få andre land med på å gå sammen om dette.
Noe av det samme gjelder for EU som har greid å redusere utslippene sine med 40 prosent siden 1990 og disse utgjør nå bare 6 prosent av de globale utslipp. EU’s klimapolitikk må føre til utslippskutt hjemme og få med andre land slik at de samlede kutt monner. Dessverre har utslippene i de største utslippsland økt eller bare gått litt ned. Men av helt ulike årssaker.
Det største utslippslandet Kina har blitt verdens verksted/fabrikk og tatt over mye av produksjon – og utslipp – fra det som var industrialiserte land. Mye av energien til dette har kommet fra kullkraft med økende utslipp, men den raskt økende andelen av fornybar energi vil snart snu utslippstrenden. Utvikling og produksjon/eksport av utstyr for fornybar energi og elbiler mm har bidratt til utslippskutt i bl.a. EU og Norge.
Utslippsland nr 2, USA som fortsatt har det historisk største bidraget til utslipp av klimagasser til atmosfæren har under Trump gått bort fra alle sine forpliktelser og satset på fossil energi, hjemme og til eksport. Dette har bremset den lønnsome overgangen til fornybar energi og økt utslippene.
Videre klimatiltak i Norge, EU og andre rike land må til for å få flere land med på videre utslippskutt. Utfasing av fossil energi er helt sentralt, men på klimaforhandlingene har noen få oljeproduserende land i årevis greid å blokkere fremgang. Ikke fordi en global overgang til fornybar energi er for vanskelig eller for dyrt som ofte påstås, men fordi oljelandene er redde for å miste inntekter.
En gruppe på 60 land har i 2026 gått sammen om en utvikling bort fra fossil energi, med et veikart for en slik utvikling som første trinn. Gruppen kan bli en viktig brikke for å få utfasing av fossil energi på dagsorden i de globale klimaforhandlingene, kanskje allerede i november 2026 under COP31 i Tyrkia. Norge er med i denne gruppen, men foreløpig litt nølende. Dersom FrP’s olje-og klimafortelling får fotfeste kan Norges deltakelse i gruppen komme i faresonen. Miljøorganisasjonen må spre en alternativ fortelling, basert på fakta fra forskningen.