Den første internasjonale konferansen for utfasing av fossile brensler ble holdt i slutten av april i Santa Marta, Colombia. Det markerer begynnelsen på en prosess som kan gjøre slutt på klima-symptombehandlingen og gå til det ondes rot. For det norske oljeeventyret kan det bli en lykkelig slutt, tror folkerettsekspert Magnus Løvold.
Magnus Løvold arbeider for Lex International og er tilknyttet Folkerettsinstituttet. Han er opptatt av internasjonal rett, multilateralt samarbeid og globale styringsutfordringer, blant annet innen klima, miljø, humanitære spørsmål og nedrustning.
Historien deler seg i to
Av Magnus Løvold
Når fremtidens historikere ser tilbake på norsk politikk i tiårene rundt årtusenskiftet, vil et av de store mysteriene være hvordan ledende politikere så lenge klarte å holde de to forestillingene om Norge som oljenasjon og grønt foregangsland i hodet samtidig – akseptere begge som sanne, og glemme at de motsier hverandre.
«Vi har et ansvar som produsenter for å produsere med lavest mulig utslipp og kutte utslipp fra produksjonen», uttalte energiminister Terje Aasland da NRK presset ham på klimakonsekvensene av regjeringens nylige beslutning om å åpne 70 nye leteområder for olje og gass. «Så er det også store utslippspunkter, store forbrukere, som også har et ansvar når de bruker denne oljen og gassen», la han til – og illustrerte, med dette, den politiske livsløgnen som så lenge har gjort det mulig å holde det norske oljeeventyret skjermet fra klimaforskningens ubehagelige sannheter.
Talepunktene er så innarbeidet at strategien kan være vanskelig å få øye på: Definer klimaforandringer som et utslippsproblem, og Norge kan fortsette olje- og gassproduksjonen til siste dråpe uten skygge på sitt selvbilde. De som står for utslippene – forbrukerne – tar i siste instans den moralske regningen.
Denne politiske problemfortellingen er ikke et særnorsk fenomen. Det globale klimaregimet – forankret i FNs klimakonvensjon fra 1992 – bygger på en grunnleggende feildiagnose der fossile brensler ikke regnes som en årsak til klimaforandringer, men kun som en forutsetning for økonomisk utvikling.
Dette har gjort internasjonalt klimaarbeid til et tannløst og stadig mer komplekst symptombehandlingsprosjekt, dominert av kvotehandel, karbonkompensasjon, netto-nullmål og årlige COP-sirkus.
Resultatet kjenner vi på gikta: et klima i ferd med å dundre forbi 1,5-gradersmålet – på god vei mot nærmere tre graders oppvarming innen utgangen av århundret. Med alt det vil føre med seg.
Men snu problemforståelsen – og se klimaforandringene for hva de er: en konsekvens, først og fremst, av forbrenning av olje, gass og kull – og det norske oljeeventyret fremstår i et mindre eventyrlig lys.
Og det er nettopp dette som nå er i ferd med å skje.
«Dette er øyeblikket der historien kommer til å dele seg i to», uttalte Colombias miljøvernminister Irene Vélez Torres til The Guardian i forkant av den første internasjonale konferansen om utfasing av fossile brensler, som fant sted i den kolombianske kullhavnen Santa Marta i april.
Presentert som et «historisk vendepunkt for internasjonalt klimadiplomati» forsøkte konferansen – hvor 57 land deltok, blant dem Norge – å gjøre det man burde ha gjort da FNs klimapanel i 1990 for første gang pekte på fossile brensler som hovedkilden til menneskeskapte klimaendringer: å bygge de politiske rammene for utfasing.
Santa Marta-konferansens arbeidsmetode var ikke mindre radikal: «Vi skal ikke ha klimafornektere og boikottere rundt bordet», sa Vélez. I stedet for klimakonvensjonens konsensusbaserte logikk – hvor land som vil minst i praksis gis vetorett – skulle man bygge det Vélez kalte «en koalisjon av villige land»: land som kan gå foran og sammen brøyte nye «rettslige, økonomiske og sosiale veier» mot fossil utfasing.
Ikke helt ulikt, med andre ord, endringsteorien bak Norges arbeid for å forby landminer og klaseammunisjon på 90- og 2000-tallet.
Det er liten tvil om at Santa Marta-konferansen truer den livsløgnen som ligger til grunn for Norges klimapolitiske problemfortelling. Hva mer er: Tuvalu og Irland annonserte i Santa Marta at de vil arrangere en oppfølgingskonferanse i Stillehavsregionen til neste år. Dersom arbeidet nå tas ut av klimakonvensjonens konsensusbaserte rammer, er det fint lite Norge og andre oljeprodusenter kan gjøre for å stanse prosessen.
De 57 landene som deltok i Santa Marta står for en tredjedel av verdens forbruk og en femtedel av verdens produksjon av fossile brensler. Dersom disse landene begynner å koordinere politikk, investeringer og markedsadgang, kan de gradvis bygge en fossil «buyers and sellers club»: et system der en forpliktelse til utfasing gir privilegert tilgang til markeder og kapital – og der kostnaden ved å stå utenfor øker over tid.
For Norges del vil en slik koalisjon være kostbar å stå utenfor – og gunstig å være en del av. «For hver dag Iran-krigen pågår, taper vi en halv milliard euro», sa EUs klimakommisjonær Wopke Hoekstra i Santa Marta – og la til at dette gjør fossil utfasing til et spørsmål om unionens «uavhengighet». I en urolig verden hvor vår desidert største handelspartner ser utfasing av vår viktigste eksportvare som et eksistensielt spørsmål, vil den forutsigbarheten Santa Marta-koalisjonen kan tilby Norge være en – ufortjent, vil mange si – nådegave.
Spørsmålet er om norske politikere evner å tenke lengre enn til sine tildelte talepunkter. For om Vélez har rett – og historien er i ferd med å dele seg i to – må også Norge, til slutt, velge side.
(Artikkelen har tidligere stått som kronikk i Klassekampen, gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren)