Boka Vår tid er nå! uttrykker håp, handlekraft og kreativitet, gjennom 12 fortellinger om klimakamp, håp og vilje til endring, alle skrevet av unge mennesker – som visstnok skal ha mistet interessen for slike spørsmål, skal vi tro det som nå ofte hevdes i media. Men for å vri litt på Mark Twain – «ryktene om vår død er sterkt overdrevet».
Ivan Chetwynd
teolog og klimaaktivist
For fem-seks år siden skrev jeg anmeldelser av bøker av ungdommene Gaute Eiterjord, Nora Heyerdal og Penelope Lea. I 2019 hadde jeg skrevet begeistrede reportasjer om barn og ungdoms klimademonstrasjoner. Noen, som Gina Gylver, trodde at de sto «midt i et paradigmeskifte, hvor tiden var inne for å få gjennomført noen av de dyptgripende, radikale endringene som måtte til» for å gjøre noe ved natur- og klimakrisen. Men ingenting skjedde. Og i fjor kunne en ungdomspolitiker erklære at Greta Thunberg-generasjonen er død.
Denne boken ble skrevet for å vise at det ikke er sant. Klimaengasjementet hos ungdom lever videre. Det har tatt forskjellige former i livet til de tolv bidragsyterne som har skrevet i boken, og viktigst av alt, det finnes fortsatt håp. Boken er skrevet av de unge, «men det er ikke for å ta ansvaret vekk fra de gamle – dere er på ingen måte unnskyldt, og har et enda større ansvar», skriver Gina. «Få rævva i gir!»
Her er noen smakebiter fra historiene som beviser at klimaaktivister fortsatt er i live.
Ett bidrag i boken som talte spesielt til meg var ved Vebjørn Bjelland Berg, som skisserer sitt livsløp som oppvekst i en olja-familie i Stavanger med fetter Andreas som barndommens store forbilde, gjennom årene de to delte i AUF og på Utøya 22. juli, inntil veiene deres skiltes. Vebjørn fikk en oppvåkning da en venninne brast i gråt mens hun leste en rapport fra FNs klimapanel og fortalte «at hun ikke visste om hun ønsket å leve i den verden som ligger foran oss.» (Hvor mange unge mennesker i dag opplever den samme fortvilelsen?) Andreas ble klimaminister, mens Vebjørn sultestreiket i 41 dager i protest mot den norske oljepolitikken som bl.a. Andreas står for. Noe som jeg la merke til var at Vebjørn forberedte seg til sultestreiken ved å bo tre måneder i et buddhist-kloster. Og: «akkurat nå vurderer jeg faktisk å bli buddhistmunk. Jeg mener at vår tids problemer ligger langt dypere enn politikk, teknologi og ideologi (selv om alt dette også er viktig).» Jeg skriver dette et par dager etter at jeg var med i begravelsen til en av BKAs pionerer, biskop emeritus Finn Wagle, som ofte gjentok at «klimakrisen er en åndelig krise».
Stortingets yngste medlem Frøya Skjold Sjursæther (MDG) forteller at hennes første måneder på Løvebakken har vært «…overveldende og antiklimatisk på samme tid. Overveldende fordi det er et enormt privilegium å få være med å ta beslutninger på vegne av et helt land og ha reell innflytelse over klimapoliitikken som føres her. Antiklimatisk fordi tempoet i klimaarbeidet på Stortinget står i en gigantisk kontrast til alvoret i saken.»
Hun skriver levende om «Sandefjordkonferansen sammen med hele Norges oljelobby vinteren 2026». Under middagen med «velkomstbobler, treretters (og) hvite duker» kunne man høre demonstranter utenfor. «Det var rart å sitte på innsiden, når de desidert klokeste folkene sto utenfor og demonstrerte.» Blant de sistnevnte var medlemmer av BKA.
Isak Gregers Eriksen gir en slag for slag beretning om kampen for Repparfjorden. Ella Marie Hætta Isaksen skriver at «Når dialogen stenges, står bare sivil ulydighet igjen» og spør: «Hva slags samfunn får vi hvis selv forsøk på dialog utvises? Et samfunn der politiske og økonomiske makthavere skjermes for kritikk mens de som forsøker å holde dem ansvarlige straffes økonomisk i årevis?»
Filmskaper Franciska Eliassen skriver poetisk om at ”Det begynner og ender med jorda …”. Hun deler flere tankevekkende innsikter, ikke minst at det er viktig med ja og nei: «Vi i miljøbevegelsen vet hvor mye vakkert og livsviktig vi sier ja til.» Men: «Det holder ikke å bare si ja til det vi kjemper for. Skal bevegelsen lykkes, må vi… konfrontere det som ødelegger. Først når vi kobler ja og nei sammen, kan vi skape en bevegelse som både motvirker ødeleggelsen og bevarer den jorda vi ønsker å leve på.»
Redaktøren Gina Gylver var 14 år da hun overtalte mammaen sin (hun med «dreadlocksene» som nå er biskop i Oslo) til å være med på klimatoppmøtet i Paris i 2015. På skolen var Gina «miljøjenta» og kjente seg ofte ensom. Men i dag kjenner hun fortsatt følelsen fra Paris, «følelsen av å være del av noe enormt».
I årene som fulgte ble hun klar over at krisen er både en klimakrise og en naturkrise. Hun satt «gjennomblaut, tissetrengt og hes… under en anleggsmakin» ved Førdefjorden i 2023, og ventet på at politiet ville komme med en gigantisk avbitertang og bære henne bort, et nederlag. Og hun satt «på knærne på en kontorstol og snurret rundt og rundt» i desember 2024 og ventet på en telefon. Og da fikk hun høre om en seier: SV hadde fått gjennom i budsjettforhandlingene at ingen utvinningstillatelser skulle gis for gruvedrift på havbunnen. Og i mars 2023 kunne hun ha sittet i kontorstolene i Olje- og energidepartementet, fordi aktivister okkuperte departementet i forsøket på å få regjeringen til å respektere høyesterettsdommen i Fosen-saken. Og da protesten vokste og ble avsluttet som en nesten-seier, kjente hun «følelsen av at vi hadde en reell mulighet til å påvirke og endre historien. Følelsen av at det er mulig.»
Og gjennom årene har hun kjent et fellesskap og opplevelsen av å være del av noe større enn seg selv. Erfaringen fra Fosen-saken var «at det fantes en kraft, et sinne og en desperasjon i samfunnet som jeg tror også finnes i resten av klimakampen. Vi må bare få det til å ta fyr.»
Boken er utgitt av det ikke-kommersielle forlaget Res Publica. Den er dyr (kr 379,– for 171 sider), men det er verdt prisen å kunne kjenne pulsen til en generasjon som slett ikke er død og som nok kommer til å prege samfunnet i fremtiden.