Føre var eller etter snar?

Beredskap og opprustning, det er to begreper som sammen med uro i verden blir brukt nesten uansett sak. – Bortsett fra når det dreier seg om klimautfordringene, skriver Wenche Cumming i et innlegg i Bladet Vesterålen. Mange kommuner opplever allerede økte klimaskader. Men hva gjør staten? Hvor blir det av føre var-prinsippet?

Av Wenche Cumming
leder av Besteforeldrenes klimaaksjon i Vesterålen

Høyreleder Ine Marie Eriksen representerer dessverre et flertall på Stortinget, når hun sier: «Vi kan ikke prioritere klima nå når det er urolige tider, klimapolitikken må vente.»  Ja, den venter fortsatt, men den globale oppvarmingen venter ikke – den øker faretruende, spesielt i såkalt «urolige tider» med økt militær aktivitet.

«Kloden har feber», sier Jan G. Winter, tidligere sjef for Polarinstituttet. Den eneste langsiktige løsningen på klimaendringene er kutt i alle fossile utslipp. Men selv om vi kutter nå, vil effekten først merkes om 20-30 år på grunn av det vi allerede har sluppet ut. Det betyr at vi må tilpasse oss den virkeligheta vi har skapt. Vi må planlegge og ikke minst handle for klimaproblemene vil i stadig sterkere grad prege livene til de barna som nå vokser opp.

I løpet av de to siste årene ble 75 % av kommunene i Norge rammet av alvorlige naturhendelser, mange med store skader på eiendom, infrastruktur og bebyggelse.

Vi står nå ved et veivalg. Skal vi fortsatt vente og se til skadene skjer med de konsekvenser det måtte ha for liv, helse og verdier, og som ingen forsikring kan erstatte. Eller skal vi være i forkant å forebygge og ha beredskap for et klima i ubalanse. Ras, flom, branner og ekstremvær vil komme stadig oftere og kraftigere etter hvert som temperaturen fortsetter å stige. Føre var er alltid billigere og bedre enn etter snar.

Når politikere snakker om urolige tider så mener de krig, og medisinen er opprustning og beredskap, men den medisinen vil være enda viktigere i møte med et urolig og delvis uforutsigbart globalt klima.

Staten har pålagt kommunene både ansvar og plikt til å ta vare på innbyggernes ve og vel fra vugge til grav. Kommunene er under sterkt økonomisk press for å makte dette i dag, og er ikke i stand til å skaffe kompetanse og økonomi til opprustning og beredskap for å takle de klimautfordringene vi allerede er i.

Kommunene og vi innbyggere må kreve at det nå tas et sterkt og raskt statlig grep, slik det nå gjøres på Svalbard, og med plan og økonomi for å sikre våre barn og barnebarn slik Grunnlovens paragraf 112 krever: «Enhver har rett til et miljø og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett for etterslekten.»

Etterslekten venter mens et flertall på Stortinget snur seg bort.