Klimakrise = helsekrise

Kan klimakrisa bli vår tids største helsetrussel? – Det mener Yngve Kiserud, som er lege på øysamfunnet Fedje i Nordhordland og samtidig universitetslektor i Bergen. Norge er ikke blant dem som blir hardest rammet, isolert sett. Men verden har alvorlige folkehelseutfordringer i vente hvis oppvarmingen får holde fram slik den gjør nå.

Mandag denne uka var Yngve Kiserud og holdt foredrag på Vestnes, invitert av Besteforeldrenes lokallag. De hadde plukka opp hans bidrag til en podcast om bærekraftig helsetjeneste, og ville høre mer – fra aktivisten i søsterbevegelsen Legenes klimaaksjon. Hele 40 tilhørere dukka opp på biblioteket i den lille romsdalsbygda.

Foto: Karin Pedersen

Selv treffer vi Yngve på en kafé på det som kalles Høyden i Bergen – dit han kommer rett fra svømmehallen (hvor han trener til neste triatlon-mesterskap!).
– Det som er med klimakrisa, sier han, er jo at den rammer så ulikt og veldig urettferdig – ikke primært de utviklede land som har bygd seg opp en velstand på energibruk og høye karbonutslipp, men fattigere land i det globale sør. For eksempel øystater som oversvømmes av havstigning, og utviklende land som rammes av flom, tørke og livsfarlige hetebølger.
– Vi kaller det fortsatt ulykker og naturkatastrofer – selv om mye av dette er menneskeskapt, ikke sant?
– Ja, og det er allerede alvorlig. Men det kan blir enda mer omfattende og skremmende, om man tenker enda større. Det går på helt sånne grunnleggende ting som mat, vann og oksygen – for alle. Vi har studier som viser at bestandene av fytoplankton er på vei ned. De står for 50 til 70 % av klodens oksygenproduksjon, visste du det?
– Men da snakker vi vel om en ekstrem grad av global oppvarming, og at utviklingen bare får lov å fortsette som nå, og at det blir over tre grader i dette århundret …
– Ja, men vi må være klar over at vippepunkter kan nås, der veldig mye kan gå galt. Altså destruksjon av økosystemene generelt, der også menneskers helse vil bli satt i spill. Konsekvensene kan bli veldig store, over hele verden, større enn vi kan tenke oss!

Yngve Kiserud er opptatt av begrepet risiko, som vi kan definere som en kombinasjon av sannsynlighet (hvor ofte noe skjer) og alvorlighetsgrad (hvor ille det blir hvis det skjer). Det er her føre var-prinsippet er på sin plass, sier han. – Vi må slå på bremsene, og vi må gjøre det i tide. Jeg skjønner at dette kan være litt vanskelig å forstå, men det er det vi gjør de kommende 5 til 10 årene som legger grunnlaget for de neste 500 årene – og enda lenger.
– Det finnes en vitenskapelig indeks som viser at Norge er det land i verden som er minst utsatt for de negative følgene av global oppvarming. Men det synes ikke du er noen trøst.
– Det er i beste fall en mager en, og jeg er heller ikke sikker på at det er rett. Hvis milliarder av mennesker rundt ekvator tvinges til å forlate hjemmene sine og bli klimaflyktninger, så hjelper det jo ikke så mye at vi sitter her på berget langt oppe i nord, og tror vi er beskyttet. Dessuten, hvis den nordatlantiske sirkulasjonen (AMOC), inkludert Golfstrømmen, svekkes, kan vi i verste fall få istidsliknende forhold her i våre områder. Jeg sier ikke at dette vil skje, men vi kan heller ikke se bort fra faren – som mange klimaforskere sier er helt reell, og kanskje også nærmere i tid enn vi liker å tro.
– Men om vi nå holder oss til at det blir stadig varmere, bare – hvilke helseutfordringer ser du i tillegg til vår grunnleggende avhengighet av mat, vann og rein luft? Må vi også regne med nye infeksjonssykdommer for eksempel?
– Det er ikke det jeg har satt meg mest inn i. Men både malaria, denguefeber og andre tropesjukdommer kan spre seg til nye områder og skape nye folkehelseutfordringer. Skogflåttencefalitten, som kan gi alvorlig hjernebetennelse, registreres stadig lengre nord og forventes i bergensregionen og nordover i årene som kommer.

Det er lett å bli urolig når man snakker om klima og helse med en som vet så mye som Yngve Kiserud. Men da må vi nesten spørre – hvorfor er ikke helsepersonell generelt mer opptatt av de farlige klimaendringene – og av årsakene til klimaendringene?
– Ja, det forundrer jeg meg daglig over selv. Dette er jo midt i vårt fagfelt, og for meg er det et paradoks at vi kan bruke mange timer i uka på relativt små helseforbedringer hos pasientene våre, og for å løfte servicen noen små hakk – mens vi på fritida lever våre liv på en måte som forverrer klimaendringene og vil gi virkelig store helsekonsekvenser på sikt. Men sånn er det kanskje å være menneske, vi oppslukes av hverdagen og mister lett det store overblikket.
– Men da skal jo alle være glade for at vi har Besteforeldrenes klimaaksjon! Med folk som ikke lenger er i småbarns- eller karrierefasen av livet, og kan tenke friere og lengre fram?
– Ja, absolutt! Det å begynne å snakke om årsakene til den globale oppvarmingen, er jo også kontroversielt og kan være problematisk i et oljeland som Norge. Det er ikke bare statsbudsjettet som nyter godt av oljepengene. Det er universitetene våre, forskningen, idretten, kulturlivet. Oljepengene er overalt og veldig mange nyter godt av dem.
– Men det har en kostnad.
– Det har det, og den vil vi helst ikke bli konfrontert med. Men det er da vi må spørre oss selv hva som er de moralsk riktige tingene å gjøre. Det er en grunnleggende interessekonflikt, og vi må velge side. Selv har jeg barn og får kanskje barnebarn etter hvert. Jeg har vært heldig, har levd et bra liv i 47 år og kan tåle litt uroligheter før jeg dør. Men for de som vokser opp nå, så vil jo klimaendringene komme til å prege livet mer og mer, og spesielt kanskje om to-tre generasjoner. Etter dessert-generasjonen kommer oppvask-generasjonen, og jeg synes vi skylder dem å gjøre oppvasken minst mulig.

På biblioteket i Vestnes. Foto: Karin Pedersen

Vi gjør Yngve Kiserud oppmerksom på at han godt kan bli med i Besteforeldrenes klimaaksjon, eventuelt som støttemedlem, selv om han ikke er fylt 50 ennå. For dette dreier seg ikke om biologi, men om generasjonsansvar og hvilken etisk standard vi vil skal styre politikk og samfunnsutvikling. Pressgruppene må bli større og sterkere – det er legen, lektoren og barnefaren fra Bergen i alle fall helt enig i!