Hva skjer med vintergleden?

Kortere, mildere og våtere norske vintre er kanskje ikke det alvorligste utslag av global oppvarming. Men det forteller sin historie, om en utvikling som har pågått lenge og som virker gå sin ubønnhørlige gang – fordi ingen for alvor prøver å forhindre at det høye CO₂-nivået i atmosfæren fortsetter å øke. – Og hvor ender vi da, tror du?

FAKTA: «Global temperatur i 2025 falt 0,1 °C fra El Niño-maksimum i 2024. 2025 er dermed det nest varmeste året som er målt. Gjennomsnittlig temperatur for 2023–2025 er +1,5 °C i forhold til 1880–1920. Den kommer trolig til å synke de neste månedene, og nå et minimum på rundt +1,4 °C. Senere i 2026 vil den begynner å stige igjen, og vi kan forvente en global temperaturrekord på +1,7 °C i 2027.» Fra siste nyhetsbrev James Hansen.

Den kalde, fine tida
Av Marius Gulbranson,
advokatfullmektig, underviser i miljørett

Ti dager etter at jeg ble født i 1987, stod Gro Harlem Brundtland i London og la frem FN-rapporten vi kaller «Brundtland-rapporten». Det var et omfattende dokument som for første gang ga en bred analyse av situasjonen for klodens miljø og klima. Rapporten hadde en enkel konklusjon: verdens folk bruker verdens ressurser raskere enn de kan regenereres. Rapporten hadde også en løsning; en overgang til «bærekraftig utvikling», der dagens forbruk ikke skal gå på akkord med fremtidens behov. Rapporten avsluttet med en advarsel om hva som ville skje om en slik omlegging ikke fant sted:

We are unanimous in our conviction that the security, well-being and very survival of the plant depend on such actions to be taken now.

Begrepet «bærekraft» ble populært, men ikke som noe mer enn et begrep; både miljøet og klimaet har tapt stort i de 38 årene som har fulgt.

Klodens klimaforskere mener at et karbonnivå over 350 ppm (parts per million) i atmosfæren er utrygt. I 1987 var tallet 348 ppm.

NRK publiserte nylig en finfin side der du kan se hvordan vinteren var da du var liten. Ifølge siden var min barndoms jul som regel dekket av sne. Vi var dessuten ofte på fjellet der sneen alltid lavet ned og vi ved et par minneverdige anledninger slet med å finne hytta. Min siste tur dit var da jeg var 18 år, da gikk en kamerat og jeg på ski de mange timene opp til fjellet der hytta ligger rett under tregrensen.

Konsentrasjonen av karbon i atmosfæren var da 381 ppm.

I fjor ledet et dødsfall til at jeg brått hadde mindre familie og mer penger. Jeg valgte å kjøpe en hytte rett ved den hytta jeg hadde vært på i barndommen som et samlested for oss som er igjen.

Å vende tilbake til denne delen av fjellet etter tyve år, kom med noen påminnelser om hvor mye klimaet har endret seg. Badekulpen som var frisk, langt mer enn behagelig da jeg var liten, holdt 21 grader i sommer. Men sommerendringene er ingenting mot hva som har skjedd med vinteren. Det er ikke noe behov for å grave seg ned til hytta, taket må ikke måkes og skiløypene henger i en syltynn tråd. De raske skiftene mellom frost og varmegrader gjør stadig oftere veien opp fjellet speilblank av hålke.

Ifølge NRKs fine side har Oslo i snitt mistet 42 snedager de siste 30 årene, og etter å ha sneglet oss ned den speilblanke veien fra hytta denne helgen, ble min kone og jeg møtt av den varmeste desembernatten i Oslo noensinne.

Det har i år blitt målt karbonkonsentrasjoner opp mot 430 ppm.

Du trenger bare gå utendørs eller eie et vindu for å oppleve global oppvarming i Norge, særlig om vinteren. Sneen forsvinner, skianlegg må legge ned, Norge blir mørkere og våtere år for år. Med det varmere været kommer økt sjanse for ekstremvær og oftere leser vi nå om flom, storm og skader. Dette bør skape kraftige reaksjoner i et land som har lenket så mye av folkesjelen til vinteren.

Men det gjør ikke det.

I Norge er bekymringen for global oppvarming gjennomgående liten. Sannsynlig kan noe av apatien tilskrives at vi er en oljenasjon. Statsbudsjettet smøres med oljekroner, og selv om mange har blitt glade i å skrike opp om pengebruken, er det få som ville vært pengene foruten.

Forslag om å ta tak i Norges rolle i petroleumsbransjen som i størst grad driver global oppvarming, er upopulære. Da MDG gjorde det klart at de ikke kunne være med på et budsjett som ville lede til økte utslipp, gikk Norges politiske kommentatorer amok; at et parti hvis navn rent faktisk er «Miljøpartiet de grønne», kunne fremsette slike krav, fremstod for mange som sprøtt. VGs Hanne Skartveit gulpet opp argumenter som vi har hørt fra oljebransjen i mange tiår; om at dersom Norge ikke pumper olje, vil et slemt land som Saudi Arabia gjøre det. Dette til tross for at den forskningen som finnes på området viser at både grep på forbruker- og på produksjonssiden av oljeproduksjon vil bidra til kutt. Kunnskapen er ikke utilgjengelig, men den er ikke så komfortabelt.

Enda mindre komfortabelt er det faktum at det allerede er funnet så mye petroleum i verden at det å brenne den vil sprenge forbi målet om å holde global oppvarming under to grader. Det å lete etter mer er derfor det samme som å aktivt sette penger på at klimamålene ikke nås.

Vi er imidlertid ikke glade i å dvele ved det. I stedet trøster vi oss med at man også kan lage mye annet enn global oppvarming av petroleum. Petroleumsbransjens bransjeorganisasjon Offshore Norge har eksempelvis en julekalender på LinkedIn der du får en daglig påminnelse om at alt fra respiratorer til redningsvester inneholder petroleum. Dette til tross for at Offshore Norge formodentlig vet godt at bare en brøkdel av petroleum brukes til annet enn brennstoff, og at av denne brøkdelen brukes mest til plast, og at av plastikk er det bare en brøkdel som er nødvendig; langt mer plast brukes til vannflasker og labubudukker enn til sykehusutstyr.

Globalt sprer Trumps kamp mot klimatiltak seg som en råte fra Washington. Internettet koker av desinformasjon om klimakrisen, og situasjonen er så alvorlig at en rekke land gikk sammen om et eget løfte om hegne om solid vitenskap, under årets klimatoppmøte i Brasil, et møte der det for øvrig deltok flere lobbyister fra fossilnæringen enn det var delegater.

Verden er i endring. Vi kommer aldri igjen til å oppleve en vinter som er upåvirket av global oppvarming. Det kan bli hvit jul i ny og ne, men sjansen vil bli mindre og mindre, og selv når sneen faller, vil mengden og varigheten være påvirket av at vi bor i en annerledes verden. Det er heller ingen steder å gjemme seg, endringene rammer fra høyfjell til storby. Barndomsminnene smelter.

Dette er et resultat av valg vi har tatt. Advarslene har stått med ildskrift på veggen i 38 år uten at vi har gjort noe med den utover å trykke hardere på gassen. Hvor annerledes kloden skal bli er imidlertid fortsatt opp til oss, det er opp til oss om vinteren skal gå fra annerledes til ugjenkjennelig.

(kronikk tidligere publisert i Klassekampen)