Når verdens ledere møtes til klimatoppmøtet COP30 i Brasil i november, blir spørsmålet om utfasing av olje og gass mer presserende enn noen gang. For Norge som tjener stort på fossil energi, og samtidig vil støtte opp om FN og klimapanelets tilrådinger, representerer dette et dilemma. Men det åpner også et historisk handlingsrom.
Dobbeltrollens dilemma
Av Svein Tveitdal
Norge strever med sin klimarolle. På den ene siden har vi sluttet oss til landene som støtter en global utfasing av fossile energikilder. Utenriksminister Espen Barth Eide og klimaminister Andreas Bjelland Eriksen hilste begge velkommen vedtaket om «omstilling bort fra olje og gass» på COP28 i Dubai. Samtidig fortsetter Norge å tildele nye letelisenser, øke investeringene i sokkelen og planlegge for høy produksjon i flere tiår framover. Denne dobbeltrollen svekker troverdigheten vår. For mange utviklingsland, som allerede lever med klimakrisens konsekvenser, framstår norsk politikk som et paradoks: Vi støtter en rettferdig omstilling globalt, men utsetter den hjemme.
En norsk meglerrolle
Men dilemmaet vi står i åpner også et handlingsrom. Norge liker å se seg selv som en brobygger i verden. Vi har meglet i væpnede konflikter og humanitære kriser. Vi kan også bli megler i slutten på oljealderen. Med vår klimatroverdighet, økonomiske styrke og diplomatiske erfaring kan Norge bygge bro mellom fossilproduserende land og dem som krever raskere utfasing. Men en slik rolle krever mer enn ord – den krever handling. En troverdig norsk meglerrolle kan ha tre dimensjoner:
1. Politisk: bidra til kompromisser som forener rettferdig omstilling med realistiske tidslinjer for produsentland.
2. Finansiell: styrke klimafinansieringen og øke investeringene i grønn industri, særlig i lavinntektsland som står i frontlinjen for klimaendringene.
3. Teknologisk: dele kunnskap og løsninger for utslippskutt, fornybar energi og grønn verdiskaping.
For å lede globalt, må vi imidlertid vise vei hjemme. Det betyr å legge fram en nasjonal plan for gradvis nedtrapping av olje- og gassproduksjonen, bruke oljefondet mer aktivt til å finansiere grønn industri, og styrke klimafinansieringen slik at overgangsland får støtte til egen energiomstilling. Bare slik kan vi snakke med troverdighet i internasjonale forhandlinger.
Fra risiko til mulighet
Utfasing av olje og gass blir gjerne framstilt som en trussel mot norsk velferd. Men en planlagt og gradvis omstilling er snarere en forsikring for framtiden. Etterspørselen etter fossile brensler vil falle raskt dersom verden følger Parisavtalen.
Investorer flytter allerede kapital bort fra olje og gass, mens markedet for grønn energi og lavutslippsindustri vokser i rekordfart. En fortsatt fossilavhengighet gjør Norge økonomisk sårbart – for prisfall, politisk press og strandede verdier. En styrt utfasing kan derimot bli en økonomisk mulighet. Kompetansen fra oljeindustrien kan brukes til å bygge nye eksportnæringer innen havvind, hydrogen, grønn skipsfart og bioøkonomi. Norge har kapital, teknologi og arbeidskraft – men vi må endre kurs mens vi fortsatt har handlingsrom.Å investere i grønn økonomi handler ikke om idealisme, men om risikostyring. Den som leder overgangen, tar også markedsandelene.
Et veiskille
Vi står ved et veiskille. Vi kan fortsette som oljeprodusenten som snakker varmt om omstilling, men forsinker den i praksis. Eller vi kan bli landet som bruker posisjon og oljeformue til å hjelpe verden ut av fossilalderen – på en rettferdig, styrt og økonomisk bærekraftig måte.
Når verdens øyne rettes mot Belém under COP30, vil Norge bli lyttet til. Spørsmålet er hva vi vil si. Skal vi lyde som ekkoet fra en oljealder på hell – eller som stemmen til et land som tok lederskap i å avslutte den?
Dette er et veldig viktig innspill fra Svein. Håper han blir lyttet til av Norges delegasjon i Belem.
Enig at dette er en tydelig og ambisiøs bestilling fra Svein Tveitdal, BKAs utsendte i Belem, til den norske delegasjonen. Det at Norge bør lede an med økt klimafinansiering under klimaforhandlingene er budskapet på postkortene som statsministeren skal få i hopetall fra BKA før COP 30, helt i tråd med hva Norge bør bidra med i følge Svein.
Klar tale fra vår fag-guru Svein Tveitdal på COP30!
Bra at klimafinanisieringa går til energiomstilling,
MEN når flom drukner avlinger og hus, må vi KREVE at både hus og dyrkamark bygges høyere opp før støtta, for flom/ekstremvær vil ikke avta i åra framover. Men vi må slik få redusert klimaflyktninger.
Holder ikke å få erstatning for tap, og så fortsette på samme vis!
Husker bonden ved Gudbrandsdals-lågen’s bredd som fortvilt stod med svarte drukna poteter, hadde fått erstatning, og ville sette potet ved gode elvebredd-åkre også neste år, og håpe på bedre vær.
Slikt holder ikke – må bevise beredskap at neste års potet er satt høyere opp, før erstatning utbetales/klimafinansieres.
Naturkatastrofene er størst, umulig å hindre at flomvann flyter over.
Selv rike Norge kan heller ikke dumsnilt sløse – med etterslekta’s oljefond. Men genialt at slike investeringer i utlandet ikke mye påvirker statsbudsjett og ikke gir inflasjon – om jeg har forstått det rett.
Det er sjelden at jeg bruker superlativer, men dette er det beste og mest gjennomtenkte forslaget jeg har sett på lenge. Ambisiøst men samtidig realistisk.
«kompromisser som forener rettferdig omstilling med realistiske tidslinjer for produsentland». Helt nødvendig for å få med tilstrekkelig mange. Som igjen er en betingelse for å komme videre.
Men da må vi som Svein påpeker også «vise vei hjemme». I samsvar med Klimautvalg 2050.
Og trappe opp klimafinansieringen i fattige land, både som gaver, lån og lånegarantier. Klimainvesteringsfondet har vist en årlig avkastning på 14 prosent. Ikke dårlig, selv om det ikke når opp til Equinors 21 prosent.
Klimafinansiering er en forutsetning for å gjøre det mulig for fattige land å velge fornybar fremfor fossilt i sin utvkling. Avgjørende for å begrense de globale utslippene og billigere på sikt men mer kapitalkrevende i starten.
Norsk olje/gass utfasing og klimafinansiering kan isolert sett bare gi marginale bidrag til det globale behovet, men kan som Svein skriver – med godt forhandlings håndverk – få med mange nok.
Så det er å håpe at den norske forhandlingsdelegasjonen griper muligheten i Belem. Det forutsetter politisk støtte hjemmefra.
FRED er klimatiltak nr. 1! Militarisme med våpenproduksjon og øvelser sto for 5-6% av verdens klimagassutslipp i 2022 (Scientists for Global Responsibility og Conflict and Environment Observatory, Estimating the Military’s Global Greenhouse Gas Emissions). Opprustningen som har skjedd etter den tid har bidratt til å øke utslippene fra verdens militære styrker, inkludert de norske, ytterligere.
FRED er elefanten i klimarommet – vi må ruste ned for klima-og miljø – men lider miljøorganisasjonene av berøringsangst, og unngår å snakke om elefanten i klimarommet?
Pingback: Fra elefant i rommet til hovedsak - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk