Besteforeldreaksjonen har lagt bak oss en hektisk Arendalsuke. Igjen gjorde vi en god figur, med vellykka arrangementer, en godt besøkt stand og klimavandringer som ble lagt merke til. De som står bak uka liker det ikke, og synes vi gjør for mye av oss. Men hvis det er noe BKA er god på, så er det nettopp å være til stede – og synlige!
Som redaktør av nettsida dro jeg fra Bergen med toget til Arendal. En lang tur, for et to dagers opphold der jeg fikk med meg både debattmøtet om grønnvaskingsrapporten og den artige åpninga av klimasmia. Men først og fremst vår gateaktivisme og den flotte standen vår, der Åshild, Nina, Bente, Bodvar, Steinar, Rudi, Kjell Olav, Jorunn, Anne-Guri og alle de andre sto på fra morra til kveld! – Så imponerende! Så humørfylt! Så flinke til å ha med mennesker å gjøre! Så utrolig flotte ambassadører for vår sak!
Arendalsuka er en kamp om oppmerksomhet. Det kan selvfølgelig diskuteres om det er rett arena å bruke så mye krefter for en organisasjon som vår, i en setting der aviser og media nesten utelukkende henger i skjørtene på politikkens og næringslivets kjendiser. Hva har vi å stille opp med, vi som verken har penger eller posisjon?
Ikke annet enn vår entusiasme og vår troverdighet! – På gata, i møte med et mylder av nye mennesker, er det det som teller. Det er vår kapital. Vi vet så altfor godt at vi ikke er perfekte, at vi ikke har svarene på alle spørsmål. Men vi representerer en motvekt og en motkraft som en politisk festival som dette er avhengig av – mer enn de selv er klar over!
Denne gangen forsøkte ledelsen av Arendalsuka faktisk å legge bånd på BKA, ved å lage regler som forbyr «visuelle effekter» utenfor eget stand-område, og det de kalte «pågående» medlemsverving. Vi måtte forklare dem at Grunnlovens § 101 gir oss rett til å demonstrere på offentlig område. Det er en del av ytringsfriheten.
Det ble et greit forlik, og ingen forsøkte å stoppe oss der vi vandra rundt i gatene med våre svært så visuelle plakatvester! Skulle Arendalsuka stille seg i veien for en så uskyldig demonstrasjon, som del av et levende demokrati, vil det skade dem selv mest. Hvem er interessert i en hel uke med toppfolkenes partnerskap og grå konsensus?
Våre alt for enstenkende politikere har i 30-40 år visst at vi har en klimakrise på gang, uten å gjøre noe effektivt for å kutte utslipp. De vet at det haster, og at verden har funnet mer enn nok olje og gass. Likevel greier de å styre unna de ubehagelige realitetene og vanskelige valgene som må tas – og fortsette med business av usual.
Det er bare press og oppmuntring fra grupper som vår som kan gi den impuls som skal til for å få slutt på klimasommelet. All forandring kommer nedenfra. For å sitere antropologen Margaret Mead: Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has.
Redaktøren (t.h.) sammen med plakatvestenes oppfinner og far, Bodvar Sonstad fra Beitostølen.