Niåring og bestemor om klima

selja
Ingen kan gjøre alt. Men Selja 9 år er glad for at hun kan være med og gjøre litt, hun også.

Barna våre vet og får med seg mer enn vi tror om klimatrusselen. Men hvordan snakker vi med dem om det som er så urovekkende? Hvordan formidler vi håp og optimisme – uten å bagatellisere? Gro Nylander, som nylig ga ut bok om «Barnebarn – glede og alvor», gjør et forsøk – og har laget video om det. Det er ingen «oppskrift», sier hun, bare min måte. Andre har andre måter.

Og da blir også bestemor glad …

Om bakgrunn for videoen forteller Gro om hvordan Stortinget i 2017 inviterte til en «Talanoa» om klimaendringene. Fidji-uttrykket betyr et møte der man belyser et problem gjennom å fortelle historier. Selv fortalte hun en sann historie fra hjemme på Høvik – om den vesle jentungen i nabohuset som hadde lest i Aftenposten junior at havet stiger og mange vil drukne. Hun bor 200 m fra fjorden og er redd for at det gjelder henne.

Jeg beroliger og forklarer, om Bangladesh og fjerne strøk, og at det ikke er her – ennå. «Men barna der, da? spør hun, er det ikke like trist for dem  å drukne?» Blir ikke mammane dems like lei seg? 

Hun har også sett på TV, isbjørner som er tynne fordi isen deres blir borte og da klarer de ikke å fange maten sin. Mjo, bestemor må innrømme at slik er det. DER ER VI! 

HVOR SKAL VI?
Hun vet ganske mye om hvor vi skal: At det er smartere å spise tomatsuppe og grøt noen ganger i uken i stedet for pølser og hamburgere. Da slipper vi å drepe så mange dyr, sier hun. Men vi må jo drepe noen, for de promper så mye, og da blir det vond lukt i klimaet. Hun vet at nå blir det ikke noen flytur med bestemor på lenge, for da lager vi skitne fotavtrykk på himmelen. Men òg at det er gøy å ta toget! 

Dette er bare en av mange pratestunder når hun er på overnatting. Klimaendringene er allerede en del av hennes hverdag, hennes bekymringer. 

For bestemor gjelder å så fremtidshåp som kan erstatte fremtidsfrykten hos barna.

Vi i BKA vil bli kvitt den dype uroen for barnebarnas fremtid, og for de fattige i verden, de som vil rammes hardest. 

Vår agenda gjelder en fremtid vi ikke selv skal være en del av. Men vår generasjon er den som – uten helt å forstå det selv – lengst har bidradd til utslipp.  Derfor føler mange av oss et moralsk ansvar i dag. 

HVORDAN KOMMER VI DIT?
Det skjer jo mye bra nå, da, sier bestemor. Folk samler plast på stranden (for at ikke hvalene skal a få vondt i magen, skyter hun inn). Mange prøver å gjøre bra saker, som å spise mindre kjøtt, kjøre elbil eller tog, ikke kaste mat eller klær som er ok. 

«Ja, og jeg samler jekker», sier hun stolt, og viser frem ølboks-ringer.

Og sjefene i Norge kan vel fikse alt, spør hun. Heier du på Erna, bestemor? 

Jadda, det gjør bm, når Erna gjør noe bra. Men hun er litt slapp, feier liksom bare borti krokene. Så kanskje Jonas klarer å fikse det litt bedre hvis han får låne kosten? Vi får se … 

Men du er en liten smarting, for det er akkurat det sjefene i Norge må gjøre! Og de må fikse klimaet fort! 

Og så må de følge Grunnloven som bestemmer at alle skal være snille mot jorden, og det trenger de å øve seg på, både Erna og Jonas. 

Men det skal nok gå bra, når alle gjør det de kan.

For ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt», synger hun for seg selv når hun løper glad av gårde, på jakt etter jekker. 

Og bestemor står igjen og er ikke riktig så glad. 

Spre klimavett,
del denne saken!

1 kommentar

  1. Margreta Finne | 15.11.2020

    Bra video -snakke ærlig og enkelt med barna og spre håp!!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*