• EMNER:
  • PUBLISERT:
    søndag 5. nov 2017
  • AV:
    Redaksjonen

Kirka, klimakamp og etikk

Dommen kloden

Illustrasjon: Ola Dimmen

Biskop Finn Wagles appell om etisk refleksjon og nytenking i møte med klimakrisa har utløst debatt i Vårt Land. På lederplass mener avisa at den «avstandsetikken» han etterlyser ligger i arven fra pietistene og misjonen. Det som trengs er en sterkere pliktmoral. Men det blir for enkelt, fastslår tidligere generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Stig Utnem. Han støtter Wagle og løfter fram tradisjonen fra Petter Dass som sang om skaperverket og til Skaperens ære.

Gud brenner i hver busk

I et intervju i Vårt Land på reformasjonsdagen 31. oktober tar tidligere biskop i Nidaros Finn Wagle fortjenestefullt til orde for en fornyet etisk tenkning rundt klimaspørsmålene. Han mener vi må erkjenne at nærhetsetikk; etikk knyttet til våre nære relasjoner, slik den for eksempel formuleres i Jesu ord om at «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot dem» ikke er godt nok som eneste svar.

Avstandsetikk
Med henvisning til den tyske filosofen og teologen Hans Jonas lanseres uttrykket avstandsetikk. Jonas hevdet at ettersom konsekvensene av våre handlinger kan utspille seg langt borte i rom (ramme andre arter i naturen), tid (ramme mange generasjoner fram i tid) og sted (ramme langt unna), så plikter vi å tenke oss de verst mulige resultat, og søke å handle rett. Avstandsetisk tenkning må komplimentere nærhetsetikk, kanskje til og med utfordre den.

Vårt Land søker så på lederplass 1. november å fange opp Wagles utfordring ved å ta «det pietistiske sporet». Dette er dessverre å gjøre det altfor lett for seg. Å peke på tradisjonell norsk kristendoms engasjement for mennesker langt borte i misjons- og bistandsarbeid, kan ikke være et svar på etterlysningen av en avstandsetikk. Her må etikere og moralfilosofer på banen for å se om og hvordan etikk kan formuleres når en har stor usikkerhet om framtiden, dens tid, sted og rom.

Det hymniske motiv
Jeg tror likevel kirkens særlige bidrag i klimakampen er å finne langs et tredje spor. Det går innover og det går dypere. Ikke til fortrenging av ansvar for min neste av i dag eller min neste og miljøet i en ukjent framtid.

Litt høytidelig sagt tenker jeg på det «det hymniske motiv». Det er et kristent tro- og bekjennelsesperspektiv. Det er troen på at skaperverket ikke er taust. Det synger kontinuerlig til Skaperens ære. Menneskets dypeste oppgave er å gi sin stemme til denne hymnen. Petter Dass forsto dette og ga samtiden og ettertiden «Herre Gud ditt dyre navn og ære» hvor havets fisk lovsynger til Skaperens ære. Olaf Hillestad skrev «Kosmos roper: Gud er Gud». Så har den kosmiske hymnen i vår tid også moll-toner; alt det skapte klager over menneskets vanskjøtsel og uforstand og grådighet. Men «Jorden er en vev uten sømmer som ingen har rett til å rive i stykker» (fra Hustavle 2001, av Finn Wagle og Eyvind Skeie)

Dypere innhold
Kirken kan gi et nytt språk og et dypere innhold til miljø- og klimakampen Det pietistiske paradigmet har lite å komme med i denne sammenheng. Fra den ortodokse kirketradisjon – så vel som den keltiske åndelighet – derimot har vi mye å lære.

«Gud brenner i hver busk», sa de i de keltiske klostrene på Skottlands vestkyst. Viktigere enn å synge aktivistiske sanger og be bønner om at Gud må hjelpe oss med alt vi skal gjøre, er det at vi lytter til den hymnen som skaperverket synger på og som dypest sett er formet av skaperverkets egenverdi som Guds eget hjem. Og at vi søker å delta i den.

At det ligger politiske implikasjoner her, er jo selvsagt.

Stig Utnem
Cand.philol., tidligere generalsekretær i Mellomkirkelig Råd

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*