Da Svein Tveitdal ble invitert til en konferanse i Irakisk Kurdistan om barns framtid, var det som tidligere UNEP-direktør og som engasjert bestefar. I åpningsforedraget sitt snakket han om hvordan klimaendringene griper inn i barns liv og rettigheter. Han fortalte også om norske Barnas klimapanel, og om Besteforeldrenes klimaaksjon.
– Svein, hvordan kom det i stand at du ble invitert med på dette?
– Det har nok med min tid i FN å gjøre. Som direktør i FNs miljøprogram, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel, har jeg fortsatt et stort nettverk og deler kunnskap med mange om klima, natur og miljø.
– Og hva var din oppgave på denne konferansen?
– Universitetet i Sulaimani og Kurdistan Save the Children hadde samlet rundt 900 deltakere, deriblant mange barn. Jeg holdt et av åpningsinnleggene, og snakket om de globale beslutningene som vil forme framtida deres. Og da presenterte jeg meg slik jeg pleier nå, som bestefar og tidligere FN-mann.
– Si litt mer om det, hva klimaendringene betyr for barns livsvilkår.
– Når flom ødelegger hjem, eller hete og tørke gjør det vanskeligere å skaffe mat og vann, går det ut over barns helse, skolegang og trygghet. Det rammer særlig familier som har lite å gå på. Vi må selvfølgelig gi katastrofehjelp. Men vi må også kutte utslippene som gjør problemene større.
– Hva så du selv under besøket?
– Jeg besøkte Redd Barnas senter i Chamchamal, en by som hadde vært rammet av en alvorlig flom. Der så jeg også et nytt solenergianlegg som leverer strøm til en sementfabrikk. Det var et håndfast eksempel på hva ren energi kan brukes til i regionen. Både Norge og Irak produserer olje, og begge må forberede seg på en verden som bruker mindre olje og gass. Norge har ressurser til å gå foran.
– Du fortalte om Barnas klimapanel i Norge. Hva ville du få fram?
– Barnas klimapanel, som Miljøagentene står bak, har spurt barn over hele landet om klima og miljø. Mer enn 15 000 bidro til rapporten deres, som norske myndigheter er svært stolte av. Men bare seks prosent av barna som ble spurt, opplevde at voksne lyttet til dem. Det sier noe om hvor langt vi har igjen. For barn er fullt i stand til å bidra når det tas beslutninger om framtida deres.
– Hva kan komme ut av kontakten du fikk i Kurdistan, tror du?
– Miljøagentene har allerede foreslått et internasjonalt klimapanel for barn. Dette var Kurdistan Save the Children svært interessert i. Jeg lovte å ta det opp med Barnas klimapanel på COP31 i Antalya. Det første skrittet er å sette dem i kontakt, så barna selv kan utveksle ideer og utvikle felles forslag.
– Du fortalte også at du er aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon, Hvordan var reaksjonen på det?
– Det vakte interesse. Jeg fortalte bl.a. om klimaoppropet og om hva besteforeldre i Norge ber politikerne gjøre. Jeg trakk fram kravene om en internasjonal plan for å fase ut fossil energi, om stans i ny norsk olje- og gassleting og om mer klimafinansiering til sårbare land.For oss handler det om hvordan barnebarna våre skal få det. Det skjønner folk også i andre land.
– Når jeg forteller om Barnas klimapanel og om besteforeldre som organiserer seg, kan folk se for seg hvordan de selv kan engasjere seg. Det er et budskap jeg også vil ta med til en workshop om klimakommunikasjon som Tyrkia har invitert til på COP31.
Svein Tveitdal i samtale med tidligere president i Irak, Abdul Latif Jamal Rashid, og Prinsesse Basma bint Talal av Jordan.
BARNAS FRAMTID – VERDEN DE ARVER
Klimaendringene og framtidens barndom. Hovedinnlegg av Svein Tveitdal. Sulaymaniyah 5. november 2026
Deres eksellense, dr. Abdul Latif Rashid, ærede gjester, og ikke minst dere unge som er med oss i dag.
Det er en ære å delta i denne sesjonen sammen med Deres eksellense. En hjertelig takk til Universitetet i Sulaimani og Kurdistan Save the Children for at dere har samlet oss her.
Temaet vårt er «Verden de arver». Hva slags verden vil barna våre arve? Jeg har arbeidet med klima og miljø i flere tiår, blant annet i FN. I dag snakker jeg også som bestefar, og jeg er dypt bekymret for den verden barnebarna mine vil arve.
En verden på vei mot tre graders oppvarming
I Paris i 2015 ble regjeringene enige om å lytte til forskerne, kutte utslippene og begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. De ble også enige om å melde inn utslippsmål til FN. Men selv om de holder sine siste løfter, er verden på vei mot mer enn 2,5 graders oppvarming i dette århundret. Og mange land ligger etter med å oppfylle løftene sine. Tre graders oppvarming eller mer ved slutten av dette århundret er derfor en reell mulighet.
Jordas klima har vært relativt stabilt, med en global gjennomsnittstemperatur på mellom 15 og 16 grader de siste 10 000 årene. Tre grader kan høres lite ut, men å øke den globale gjennomsnittstemperaturen med tre grader på bare to århundrer ville være en dramatisk påkjenning.
Noen ganger sammenligner jeg global oppvarming med feber. Den normale kroppstemperaturen vår er rundt 37 grader. Ved 38 har vi feber. Ved 39 kan vi være alvorlig syke. Ved 40 eller 41 blir situasjonen svært farlig og potensielt livstruende. Jorda er selvsagt ingen menneskekropp. Men sammenligningen får fram poenget: Når temperaturen stiger, er hver ekstra tidels grad farligere enn den forrige.
Vi ser allerede virkningene av klimaendringene. Hetebølger slår rekorder. Flom ødelegger hjem. Tørke og branner truer liv. Tilgangen på mat og vann er i fare. Ved tre graders oppvarming vil alt dette bli langt verre. Noen steder vil bli ubeboelige. Avlinger kan svikte. Millioner kan miste hjemmene sine. Også naturen vil lide.
Det finnes en annen fare: klimatiske vippepunkter. Dette er endringer som kan bli umulige å reversere. Grønlandsisen kan smelte over flere århundrer og heve havnivået med flere meter. Deler av Amazonas-regnskogen, verdens lunger, kan kollapse. Når skogen forsvinner, kan mer karbon bli frigjort, og naturmangfoldet vil lide.
Barna vil betale den høyeste prisen
Barns helse, utdanning, trygghet og muligheter står på spill. Dette er særlig alvorlig for familier som har få ressurser til å beskytte seg.
De andre paneldeltakerne kjenner utfordringene for barn i Irak og Kurdistan-regionen bedre enn jeg gjør. Jeg vil konsentrere meg om de globale beslutningene som vil forme framtiden deres.
Løsningene finnes – men tiden renner ut
Vi vet mye om hva som må gjøres. Rene teknologier er tilgjengelige, og fornybar energi bygges raskt ut.
Prioriteringen vår er klar. Vi må bort fra kull, olje og gass, og omstillingen må skje raskt og rettferdig. Fossile brensler står for mer enn tre firedeler av de globale klimagassutslippene. Ren energi må erstatte dem, ikke bare komme i tillegg.
Vi må beskytte lokalsamfunn mot hete, tørke og flom. Men klimatilpasning behandler bare symptomene. Hvis vi ikke tar tak i hovedårsaken – forbrenning av fossile brensler – vil symptomene og kostnadene bli verre.
Både Norge og Irak produserer olje. Situasjonen vår er forskjellig, men begge land må forberede seg på en verden som bruker mindre olje og gass. Norge har ressursene til å gå foran.
Da jeg besøkte Redd Barnas senter i Chamchamal her om dagen, en by som ble rammet av en alvorlig flom i fjor, så jeg et nytt solenergianlegg som leverer strøm til en sementfabrikk. For meg var det et håndfast eksempel på hvilke muligheter ren energi kan gi i Kurdistan-regionen.
På COP30 i Brasil ble regjeringene ikke enige om et formelt veikart for omstilling bort fra fossil energi. Det brasilianske COP30-presidentskapet har siden ført arbeidet videre gjennom et eget veikartinitiativ. På COP31 i Antalya neste uke må vi omsette denne framdriften i konkrete planer.
Klimarettferdighet og COP31
Klimaendringene er urettferdige. Landene som har forurenset minst, rammes ofte hardest. Rike land må kutte sine egne utslipp. Men de må også hjelpe fattigere land med penger og teknologi.
Irak er et tydelig eksempel. Landets oppdaterte klimaforpliktelse har som mål å kutte utslippene med fem prosent innen 2035 ved hjelp av egne ressurser. Med internasjonal støtte øker ambisjonen til 22 prosent – mer enn fire ganger så mye.
Klimafinansiering er ikke veldedighet. Den beskytter vår felles framtid. Fattige land trenger også hjelp til å tilpasse seg klimaendringene og komme seg på fote igjen etter skader de ikke kan forhindre.
Neste uke deltar jeg på COP31 i Antalya. Der håper jeg å se at forpliktelser blir omsatt i faktisk finansiering, prosjekter og utslippskutt.
Barn og besteforeldre sier fra
La meg dele to eksempler fra Norge.
I dag, mens vi er samlet her, lanserer Besteforeldrenes klimaaksjon et klimaopprop som ber politiske ledere handle raskt.
Som bestefar støtter jeg helhjertet budskapet deres:
«Barna våre har rett til å arve en jord like rik og mangfoldig som den vi selv har fått glede av.»
Oppropet krever en internasjonal plan for å fase ut fossile brensler så raskt som mulig. Det ber også Norge stanse ny leting etter olje og gass, verne naturen og øke klimafinansieringen til sårbare land.
Besteforeldrene ber politiske ledere handle nå, før det er for sent.
Norge har også Barnas klimapanel: seks valgte unge representanter mellom 11 og 15 år. Rapporten deres fra 2026, Vår framtid, bygger på bidrag fra mer enn 15 000 barn. De ber om sterkere naturvern, bedre klimaundervisning, mindre overforbruk og reell medbestemmelse i beslutninger om deres egen framtid. Likevel opplevde bare seks prosent av barna som ble spurt, at voksne lyttet til dem i klima- og miljøspørsmål.
FNs barnekonvensjon slår fast at barn har rett til å bli hørt. Men det er ikke nok å lytte. Ideene deres må være med på å forme beslutningene.
På COP31 neste uke planlegger panelet å presentere rapporten sin og møte Norges klimaminister, stortingsrepresentanter, norske medier og, viktigst av alt, unge fra andre land.
Vi har sett at barn kan bidra til å forme resultatet. På COP26 i Glasgow arbeidet Barnas klimapanel og Redd Barna i Norge for barns rettigheter. Den endelige Glasgow-pakten anerkjente uttrykkelig betydningen av å respektere og fremme barns rettigheter i klimaarbeidet. Det er et viktig framskritt, selv om mye fortsatt gjenstår.
Det norske panelet har også foreslått et internasjonalt klimapanel for barn. Jeg mener denne ideen fortjener støtte, og jeg vil svært gjerne bidra til å knytte kontakt mellom det norske panelet og barn og unge her i Irak og Kurdistan-regionen.
De kan utveksle ideer og utarbeide forslag sammen. Barn trenger reell innflytelse, ikke bare en plass i rommet.
Barna krever en framtid. Besteforeldrene ber dagens ledere ta ansvar for å sikre den.
Verden vi velger
La meg vende tilbake til temaet vårt: Verden de arver.
En verden som er tre grader varmere, er ikke uunngåelig. Vi har kunnskapen og teknologien til å endre kurs. Men vi trenger politisk mot, samarbeid og vilje til å handle raskt.
Vi må ta tak i den grunnleggende årsaken ved å gå bort fra fossile brensler. Vi må støtte sårbare land. Og vi må gi barna en reell stemme.
Hver tidels grad teller. Hvert år teller. Og hver beslutning teller.
Barna har ikke forårsaket klimakrisen. Men de vil leve med konsekvensene.
Vi må etterlate dem en bedre verden – ikke en farligere.
Tusen takk.