Besteforeldrenes klimaaksjon dreier seg om å spre håp om og tro på endring. Og det er hardt arbeid! sa Linda Parr – da hun ønsket velkommen til lansering av et nytt opprop for klimasolidaritet. Wenche Frogn Sellæg, tidl. nestleder i Høyre, var kveldens hovedtaler. Foran COP31 i Tyrkia etterlyser hun optimismens ånd fra København 2009.
Wenche Frogn Sellæg er lege og tidligere stortingsrepresentant og nestleder i Høyre. Har vært sosialminister, justisminister og miljøvernminister. Hadde tatt turen fra Namdalen der hun bor, til Oslo og Klimahuset i Botanisk hage for å fronte kravene som BKA og over 40 kjente besteforeldre har undertegnet – i en direkte henvendelse til Norges politikere fire dager før FNs 31. klimatoppmøte åpner i den tyrkiske kystbyen Antalya 9. november.
Foto: IIvar Minken
KLIMARETTFERDIGHET OG NORGES ANSVAR
Statssekretær og alle dere andre, kjære klimavenner!
På vei til København
En tidlig desembermorgen i 2009 gled danskebåten Stena Line inn mot København. På dekk sto en ganske stor gruppe besteforeldre, noen av oss sammen med barn og barnebarn.
Vi hadde fått et lite trebrett og en trehammer i hendene. Anført av en av datidens populære artister, ELG, som sto på en tønne midt iblant oss, hamret vi taktfast på brettene våre mens vi ropte av full hals:
Justice for climate! Bang, bang, bang!
Justice for climate! Bang, bang, bang!
Vi var på vei til klimatoppmøtet COP15 i den danske hovedstaden, og vi var i godt selskap. Med oss om bord hadde vi naboer og venner, forskere, kunstnere, kirkens menn og tidligere politikere.
Noen av oss var tidligere politikere, og vi utfordret dagens politikere. Noen av dem var også med, og vi fikk utfordringen tilbake: Hvorfor gjorde ikke dere mer i politikken på deres vakt?
Men denne tidlige desembermorgenen sto vi skulder ved skulder på dekk med ett felles rop om klimarettferdighet.
Vi ropte om rettferdighet mellom generasjonene, så våre barnebarn kunne få vokse opp i et klima i balanse, med en natur så rik at den var til helse for både kropp og sjel. Et naturmangfold som vi selv hadde nytt godt av gjennom hele oppveksten og langt inn i vårt voksne liv.
Vi ropte om global rettferdighet. Landene som hadde bidratt minst til forurensningen, var de første til å kjenne klimaendringene på kroppen – endringer som vår industrialiserte verden hadde påført dem. De måtte få vår hjelp.
Vi ropte om sosial rettferdighet, så de som hadde minst å rutte med blant oss, ikke skulle betale den tyngste prisen for klimatiltakene vi før eller senere ville måtte gjennomføre.
Det var første gang jeg for alvor kjente styrken i å stå skulder ved skulder med så mange kjente og ukjente mennesker, med alle mulige politiske oppfatninger. I disse morgentimene gjorde vi oss klare til å gå i land for å kjempe for én sak, med én stemme og et felles krav.
Akkurat da tror jeg vi følte oss nesten uovervinnelige.
Sytten år senere
Det har gått 17 år. Om få dager åpner COP31. Skulle vi gjenta reisen nå, ville vi ha behov for åtte skip av daværende Stena Lines størrelse bare for å få plass til medlemmene av Besteforeldrenes klimaaksjon.
Besteforeldrene er samlet ikke bare her i Botanisk hage, men i alle fylker i landet. Vi har organisert oss nær de lokale politikerne, med gode muligheter til å utfordre fylkenes egne stortingsrepresentanter.
Det er de som i dag sitter med makt til å handle på våre barnebarns vegne. De som har det hele og fulle ansvaret for politikken som føres. De som en dag selv vil møte sine barnebarn når de spør:
Bestemor, bestefar – hvorfor gjorde dere ikke mer så lenge dere hadde muligheten?
Hvor står Norge
Hvor står Norge foran FNs klimatoppmøte?
Jeg skulle ønske jeg kunne svare at vi står på fast grunn. At vi står på Grunnlovens paragraf 112. Dere kjenner den vel, men jeg siterer kort:
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Og det står også i miljøparagrafen at statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetningene.
Men er det det Norge gjør i dag?
Det er flott at vi bruker av oljefondet til klimafinansiering og klimatilpasning andre steder i verden, der ressursene er få og behovene store. Det roser vi politikerne for, og vi stiller oss helhjertet bak.
Noen vil nok si at det skulle bare mangle. Det er tross alt penger vi selv har tjent gjennom våre bidrag til utslipp av klimagasser.
Norge spilte en aktiv rolle både før og under FNs naturtoppmøte COP17 i Armenia i forrige måned. Det er bra. Men hvordan rimer det med at ni miljøorganisasjoner nylig kunne påvise at bare tre av de 23 målene vi har forpliktet oss til gjennom naturavtalen fra 2022, er nådd hittil? Og at 13 allerede i dag synes vanskelige å nå?
Norge har siden 2008 satset enormt på å bevare regnskogen. Det er kanskje et av våre aller viktigste klimatiltak, og det er vi naturligvis veldig glade for.
Men hva med vår egen skog? I budsjettet for 2027 reduseres bevilgningene til skogvern dramatisk.
Aner vi et mønster her? For å slippe å ta de vanskelige, men nødvendige grepene hjemme retter vi oppmerksomheten mot det vi bidrar med i andre land.
En klimapolitikk bygget på kvotekjøp
Tydeligst ser vi dette i de beskjedne tiltakene som fremmes for å redusere utslippene innenfor egne grenser.
Siden 2015 har vi meldt inn klimamål for å følge opp forpliktelsene våre etter Parisavtalen. Gjennom klimaloven har vi også gjort et juridisk forpliktende vedtak om å bli et lavutslippssamfunn i 2050.
Da er det ikke greit at vi allerede nå må medgi at vi ikke når målene for utslippsreduksjon i 2030 som lovet, selv med kjøp av kvoter i Europa.
Likevel tror vi at vi skal ta igjen det forsømte og gjøre et stort byks fram til 2035, bare fem år senere. Også det skal skje ved kjøp av flere kvoter, denne gangen også utenfor Europa.
Vi bygger klimapolitikken på håp om kvotekjøp. Vi utsetter en nødvendig omstilling og binder opp verdifull kompetanse og arbeidskraft som kunne vært brukt i fastlandsindustrien og i den grønne omstillingen.
Vi kunne ha valgt en annen vei
Klimautvalget 2050 ble oppnevnt av regjeringen Solberg i august 2021. Mandatet var nettopp å vurdere veivalg og tiltak for at Norge skulle nå målet om å bli et lavutslippssamfunn i 2050.
Utvalget ble videreført av regjeringen Støre, med noen tillegg i mandatet. I oktober 2023 overleverte det en enstemmig innstilling.
Utvalget viste hvordan omstillingen til et lavutslippssamfunn avhenger av en rekke små og store beslutninger. Det avgjørende var at endringene måtte være forutsigbare, og at beslutningene måtte tas nå. All økonomisk aktivitet måtte skje innenfor planetens tålegrenser.
Utvalget anbefalte permanent stopp i letevirksomhet uten direkte tilknytning til eksisterende infrastruktur. Det viste tydelig hvordan oljesektoren legger beslag på ressurser, arbeidskraft og kompetanse og dermed gjør omstillingen til et lavutslippssamfunn vanskeligere.
Bestillingen kom opprinnelig fra en regjering på høyresiden, og innstillingen ble levert til en regjering på venstresiden. Det burde jo ha lovet godt. Ansvaret for oppfølgingen ligger hos det samlede Stortinget.
Det er i dag vi må handle hvis vi skal gjenvinne troverdigheten og komme nærmere målene vi har satt oss på papiret.
Hvis vi ikke makter de nødvendige omstillingene i vårt eget land nå, risikerer vi at kravet om omstilling treffer som en knyttneve i ansiktet på generasjonen som kommer etter oss.
Norge kunne ta lederskap
På toppen av det hele fortsetter vi å lete etter olje og gass. Vi gjør det nettopp i Arktis, der temperaturen stiger nesten fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.
EU er fortsatt klar på at olje, kull og gass skal forbli under bakken, også i Arktis, slik det heter i deres nye strategi.
Den manglende handlekraften på hjemmebane svekker muligheten vår som et lite land til å spille en sterkere rolle på COP31 og i kommende forhandlinger om klimaløsninger.
Vi har hatt høy troverdighet i miljøpolitikken. Vi har et dyktig, internasjonalt anerkjent diplomati.
Vi kunne tatt en meglerrolle som en betydelig olje- og gassproduserende nasjon som samtidig støtter veikartet for fossil utfasing. Vi kunne vært en brobygger mellom land som vil fase ut raskest mulig for å overleve, og land som frykter konsekvensene for økonomi og energisikkerhet.
Vi kunne planlagt å bygge ned oljevirksomheten gradvis, før ressursene er uttømt. Vi kunne gått foran og tatt lederskap, slik vi faktisk klarte i 2015.
Vi roper igjen om klimarettferdighet
Det har gått mange år, og mange nye klimatoppmøter har vært avholdt siden en liten gruppe besteforeldre med stort pågangsmot gikk i land i København i 2009.
Men vi har ikke mistet motet. Tvert imot.
I dag roper vi derfor igjen:
Justice for climate!
Vi roper om global rettferdighet, sosial rettferdighet og ikke minst rettferdighet for generasjonene som kommer etter oss.
Ropet går først og fremst til våre egne politikere, som om få dager skal forhandle på våre og våre barnebarns vegne ved det 31. klimatoppmøtet.
Vi forventer at dere ikke bare snakker pent om et veikart for utfasing av olje og gass. Vi forventer mer enn at dere stiller opp på scenen, slik dere gjorde i Brasil sammen med over 80 land som støtter veikartet.
Vi forventer at dere denne gangen våger å si at veikartet også har Norges støtte og er vår vei.
Med det ønsker vi dere lykke til!