«Vi må tenke stort, selv om vi er ganske små.» Det sier Sigurd Reimers, som har bodd i Storbritannia det meste av livet og vært klimaaktivist i mange år. På samlingen til European Grandparents for Climate i Haag snakker 81-åringen om sivil ulydighet, erfaringen fra ulike organisasjoner og hva et bilde av et nyfødt barnebarn kan utrette.
Reimers er selv født i Norge, men gjorde tidlige brite av seg og bor nå i Taunton i Somerset. De siste tolv årene har klimaaktivismen vært en viktig del av livet hans.
– Du var bl.a. med i en gruppe i Bristol som tok det ganske langt. Hva gjorde dere?
– Vi protesterte, også med sivil ulydighet. Jeg har selv ligget i gata og stanset trafikken. Vi var kanskje ti–tolv personer den gangen. Vi hadde store ambisjoner om å bli en nasjonal bevegelse, men det ble vi jo aldri.
– Har du likevel fortsatt tro på den typen aksjoner?
– Jeg foretrekker nok selv helst å arbeide litt i det stille, selv om jeg også har deltatt i slike aksjoner. Vi må få folk med oss, det er den store utfordringen. Extinction Rebellion som har drevet på med mye av dette, bidro til å sette klima på dagsordenen i Storbritannia. Men nå er situasjonen en annen, og vi må tenke mer på hvordan vi skaper et bredere og mer varig fundament.
– Av yrke er du familieterapeut. Har du tatt med deg noe av erfaringen fra det inn i klimaaktivismen?
– Ja, det vil jeg faktisk si. Som familieterapeut arbeider du med mennesker. Det er nyttig også i klimabevegelsen. Vi vet at vi må bort fra fossile brensler, men det er ikke klimakunnskapen som er problemet. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til hverandre, til resten av befolkningen og til dem som har makt.
Vanskelig å vokse
I hjemlandet er Reimers aktiv i gruppa Our Grandchildren’s Climate. Men han er også medlem av norske Besteforeldrenes klimaaksjon, og synes det er tankevekkende at de britiske klimabesteforeldrene ikke har klart å bygge en organisasjon av tilsvarende størrelse.
– Hvorfor har dere ikke fått det til?
– Jeg skulle gjerne hatt et godt svar. Dette er noe av det mest frustrerende. Vi arbeider med saker som står på den nasjonale dagsordenen, men er bare noen få aktive. Vi har ikke organisert oss godt nok, det er klart.
– Er det lettere å få til dette i et land som Norge, tror du?
– Norge er jo generelt et svært organisert samfunn. Det tror jeg betyr noe. I Storbritannia finnes det selvfølgelig mange grupper og organisasjoner, men samfunnet er annerledes. Og når jeg ser på protestbevegelsene jeg selv har vært med i, slår det meg også at mange av oss kommer fra den samme hvite middelklassen. Det begrenser hvem vi når ut til.
– Du er 81 år. Hvorfor bruke pensjonisttilværelsen på demonstrasjoner og organisasjonsarbeid?
– Jeg har nok ikke samme krefter som før, det merker jeg. Men et møte som dette gir energi. Etter disse dagene i Haag har jeg så mange tanker om ting vi kan gjøre at det nesten er vanskelig å sove.
Sigurd i livlige diskusjoner på møtet for European Grandparents for Climate. Foto: H Wiik
Ideene oppstår i pausene
På samlingen har Reimers møtt klimabesteforeldre fra et dusin land. Det er særlig samtalene mellom alle programpostene han trekker fram.
– Foredragene er interessante, det er ikke det. Men i pausene får jeg høre hva folk faktisk tenker og gjør. Jeg snakker med en fransk kvinne om deres aksjoner, med tyskere om deres arbeid, og drar hjem med hodet fullt av ideer. Det er et privilegium å møte folk fra så mange land og lære av hverandre.
– Kunne vi også gjøre mer sammen på tvers av landegrensene, tror du?
– Ja, det bør vi prøve på. Norge og Storbritannia ligger på hver sin side av Nordsjøen og har en felles interesse i spørsmål om olje og gass. Vi kan følge med på hva den andre gjør, hente inspirasjon og kanskje gjennomføre aksjoner samtidig. Men det er vanskelig å si nøyaktig hva vi kan få til. Vi er jo ganske små, selv i Norge – som er den største av alle.
– Blir ikke det litt nedslående å tenke slik?
– Noen ganger. Og kanskje vil noe av det vi gjør vise seg å være fåfengt. Men vi vet jo heller ikke hvilke følger innsatsen vår får. Det kan bare ettertiden vise. Derfor står vi på likevel, som om det vi gjør har den største betydning.
Bildet av barnebarnet
Reimers forteller at da han gikk i sin første klimademonstrasjon, bar han et stort bilde av et nyfødt barnebarn rundt halsen.
– Mange stanset meg og spurte: «Hvem er det?» Da kunne jeg svare at det var barnebarnet mitt, og fortelle hvorfor jeg var der. Det gjorde inntrykk på folk, faktisk.
– Er det fortsatt dine egne barnebarn du tenker mest på?
– Mitt yngste barnebarn er nå to år. Når han blir 81, hva slags verden skal han leve i? Den tanken slipper meg ikke helt. Men det handler selvsagt om noe langt mer, om alle uskyldige barn og alle barns rett til en trygg framtid-
Sigurd Reimers mener besteforeldre har noe eget å bidra med i klimakampen. Vi har levd lenge nok til å se store endringer, og vi kan rette blikket mot et liv som fortsetter etter vårt eget.
– Min generasjon vokste opp med den kalde krigen og trusselen om atomvåpen. Vi har erfaringer å gi videre om å ta internasjonale problemer på alvor. Det er ikke nok å være forbruker. Vi må også være borgere som engasjerer oss.
– Og hva ønsker du selv å gjøre nå?
– Jeg vil bruke noen av kreftene jeg har igjen til å prøve å gjøre framtiden bedre. Og som sagt, jeg blir veldig inspirert av å møte og være sammen med likesinnede – og ser allerede fram til neste års møte, hvor nå enn det blir!
Sigurd hadde med seg en liten demonstrasjons-plakat også til Grandparents-møtet i Haag. Foto: H Wiik
2018: Sigurd og andre besteforeldreaktivister appellerer til samvittighet og sunn fornuft, her ved Exeter domkirke, ikke så langt fra der han bor i Somerset i Sørvest-England.