Mer olje og gass, uansett?

EU går mot Norge og viderefører sitt olje-nei i Arktis. Dette står i skarp kontrast til regjeringens ambisjoner om mer olje og gass i nord. «Norge bestemmer, ikke EU», svarer energiministeren. – Men argumentasjonen henger ikke i hop. Det eneste konsekvente er at regjeringen ønsker mer oljeleting og er på oljelobbyens side – uansett.

Når EU sier nei, skifter regjeringen argument

Energiminister Terje Aasland og statsminister Jonas Gahr Støre har i månedsvis begrunnet videre olje- og gassleting i Barentshavet med Europas behov. Nå som EU fastholder sitt nei til ny olje- og gassvirksomhet i Arktis, svarer regjeringen at EUs syn likevel ikke er avgjørende.

Dette avslører flere tydelige motsetninger – og til dels klare selvmotsigelser – i regjeringens argumentasjon.

1. Før: Vi leter for Europas skyld. Nå: Norge bestemmer selv

Så sent som i juli skrev Støre til Stortinget at videre petroleumsvirksomhet i nord var «viktig for Europas selvforsyning og energisikkerhet». Han viste til at Europa er avhengig av importert olje og gass.

Aasland sa det samme i august: «Hvis Norge skal forbli en langsiktig leverandør av olje og gass til Europa, må Arktis være en del av den diskusjonen.»

Han mente fortsatt aktivitet i Barentshavet tjente både norske og europeiske interesser.

Men når EU nå bekrefter at unionen fortsatt ønsker stans i nye arktiske olje- og gassprosjekter – og ikke vil kjøpe petroleum fra slike nye felt – svarer Aasland: «Norge bestemmer over norske ressurser, ikke EU.»

Juridisk er det selvfølgelig riktig. Men politisk blir argumentasjonen selvundergravende. Hvis nye felt først og fremst skal åpnes for å sikre Europas energi, kan ikke Europas uttrykkelige nei samtidig avfeies som irrelevant.

2. Før: Virksomheten er etterspørselsdrevet. Nå: Vi utvikler uansett

Støre har understreket at oljenæringen er «etterspørselsdrevet»: Regjeringen trenger ikke begrense produksjonen fordi markedets etterspørsel vil bestemme utviklingen.

Men Aasland har samtidig erklært: «Vi kommer til å utvikle disse områdene, og så blir det opp til EU om de vil ha et moratorium mot å kjøpe den gassen eller oljen.»

Han har også sagt at oljen og LNG-gassen kan selges andre steder dersom Europa ikke vil kjøpe.

Her skifter begrunnelsen. Når EU etterspør norsk gass, brukes Europa som argument for mer leting. Når EU sier at det ikke ønsker olje og gass fra nye arktiske felt, vises det til andre markeder. Politikken framstår dermed mindre etterspørselsstyrt enn regjeringen hevder: Konklusjonen er mer utvinning uansett hva hovedkunden sier.

3. Før: EU vil forstå når de får kunnskap. Nå: Uenigheten spiller liten rolle

Aasland har hevdet at EU-politikerne måtte «realitetsorienteres» om norsk virksomhet i nord. Støre kalte EUs arktiske politikk dårlig informert og dro til Brussel for å påvirke den. Regjeringen la dermed betydelig politisk prestisje i å få EU til å endre standpunkt.

I etterkant hevdes det nå at utfallet ikke betyr stort. Men dersom EUs standpunkt var uten betydning, ville det heller ikke vært nødvendig med den omfattende norske påvirkningskampanjen.

Regjeringens forsøk har mislyktes: EU-kommisjonen sier at den står ved 2021-linjen – mot nye arktiske utbygginger og mot kjøp av olje og gass fra slike felt. Den endelige, reviderte strategien skal etter planen offentliggjøres 20. oktober.

4. Dagens leveranser brukes som argument for framtidige felt

Aasland viser til at norsk sokkel i dag dekker omtrent 30 prosent av gassforbruket og 14 prosent av oljeforbruket i EU og Storbritannia.

Det viser at eksisterende norsk produksjon er viktig. Men det beviser ikke at Europa trenger nye felt i Barentshavet. Nye, større funn kan bruke ti–femten år eller mer fra leting til produksjon. De vil derfor kunne komme i drift rundt 2040 – samtidig som EU planlegger en kraftig reduksjon i fossil etterspørsel.

Regjeringen glir dermed mellom to forskjellige spørsmål:

• Europas behov for norsk gass fra felt som allerede produserer.
• Europas eventuelle behov for olje og gass fra ennå uoppdagede arktiske felt etter 2040.

EU sier ikke nødvendigvis nei til dagens norske leveranser. EU sier nei til å åpne en ny generasjon arktiske felt. Regjeringens statistikk om dagens eksport svarer derfor ikke på EUs innvending.

5. Energisikkerhet brukes også når produksjonen kommer for sent

Krigen i Ukraina og bortfallet av russisk gass har gjort norsk gass viktig for Europa. Men dette er et argument for høy og stabil produksjon fra eksisterende felt – ikke for leting etter felt som kanskje først produserer om 15–20 år.

Aasland har selv sagt at målet er å holde norsk produksjon omtrent på dagens nivå til minst 2035. Samtidig brukes dagens akutte sikkerhetssituasjon til å forsvare prosjekter som neppe vil levere energi før langt senere.

KONKLUSJON

Regjeringens standpunkt er konsekvent på ett punkt: Den ønsker mer leting og fortsatt olje- og gassvirksomhet i Barentshavet. Det er begrunnelsen som skifter:

• Når Europa trenger gass, skal Norge lete mer av hensyn til Europa.
• Når EU sier nei til nye arktiske felt, bestemmer Norge selv.
• Når EU-markedet trekkes fram, er næringen etterspørselsstyrt.
• Når dette markedet varsler lavere etterspørsel, kan oljen og gassen selges andre steder.
• Når nye felt forsvares, brukes dagens leveranser og dagens energikrise som begrunnelse – selv om feltene kanskje ikke produserer før rundt 2040.

Regjeringen har ikke snudd i petroleumspolitikken. Den har bare skiftet argument etter hva som passer en allerede fastlagt konklusjon: Barentshavet skal utvikles videre, på oljeindustriens premisser, enten EU ønsker ressursene eller ikke.