
Jorda er Guds gode gave, men vi vanskjøtter den, sier BKA-aktivist og geriljabrodererske Elisabeth Tveter Briseid til det kristne bladet Agenda 3:16. Hun forteller også om møtet med Erik Dammann og hans nye folkebevegelse på 1970-tallet. Det ble et vendepunkt og en inspirasjon for livet, – han var en profet for vår egen tid, mener hun.

Elisabeth Briseid vil ikke lukke seg mot verdens urettferdighet, sier hun i det lange Agenda-intervjuet (for abonnenter)
Elisabeth er 81 år og bor i Drammen med mannen Ole, som hun har vært sammen med siden hun var 18. Hun er lektor og har også vært ansatt i Framtiden i våre hender. De ti siste åra har hun framfor alt vært engasjert i Besteforeldrenes klimaaksjon. – Det handler om å gi en god verden videre til barnebarna, og noe av det viktigste vi gjør er å vise at miljøproblemer, fattigdom og overforbruk henger sammen, sier hun til Agenda 3:16. I det store portrettintervjuet reflekterer hun over dilemmaene vi står i som mennesker. – Alle ønsker rettferdighet. Alle ønsker å ta vare på kloden. Men vi ønsker andre ting også. Sterke økonomiske krefter spiller på vår egoisme, og det er ofte ubehagelig å ta innover seg sammenhengen mellom det vi velger å gjøre, og konsekvensene av det.
– Det veldig usolidariske forbruket må vi imidlertid få gjort noe med, understreker hun. Og siterer Johannes’ første brev: «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror eller søster lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?»
Livet som Dammann-tilhenger
Når vi ringer og snakker med Elisabeth, er det ikke minst for å få vite mer om hennes livsholdning. – Til Agenda sier du at du ikke kan tenke deg tilværelsen uten troen. Du er vokst opp mellom kirkebenkene som datter av en prest. Men så møtte du Erik Dammann og hans bok «Fremtiden i våre hender», og det ble også avgjørende viktig for deg?
– Ja, det var i 1972, mens vi bodde på Andøya. Jeg var blitt mor for første gang, og tenkte mye over at alle andre mødre blir like lykkelige, men at ikke alle har de samme økonomiske mulighetene. Jeg var lærer på videregående, og ble oppmerksom på en bok som en elev hadde brukt som kilde i en oppgave. Der stod det om hvordan mange av problemene i den tredje verden hadde å gjøre med kolonihistorien. At det fantes høyerestående kulturer i Afrika som hadde blitt ødelagt, at vestens rikdom var bygd på utbytting av koloniene.
– Det var ikke det jeg selv hadde lært på skolen og andre steder, hvor koloniseringen ble fremstilt som en velsignelse for de stakkars innfødte!
Elisabeth og ektemannen fordypet seg i boken, noe som ble starten på et flere tiår langt engasjement . Det var en tid da verdenselendigheta ikke flimret like mye på TV-skjermene som i dag. – Erik Dammann sa at hvis vi skulle få en mer rettferdig og solidarisk verden, så måtte vi senke forbruket og leve veldig enkelt. Så det gjorde vi, og fikk oppskrifter på kornkarbonader i medlemsbladet. Jeg reklamerte for lokalprodusert kaffe fra Afrika, brukte tøybleier på barna og skulle ikke ha oppvaskmaskin. Det virket nok litt sprøtt på de fleste, og jeg var så dedikert, og litt ekstrem, at broren min til slutt sa at jeg ikke var noen god reklame for Framtiden i våre hender!
Elisabeth ler, og forteller at ektemannen snek seg til ordentlige koteletter når han var ute på fisketur med gutta. Engasjementet forplantet seg ellers i artikler i menighetsblad, i møter i kirka, i lokallag for FIVH, samt en periode som styremedlem og senere ansatt informasjonsmedarbeider. Men selv om hun er blitt mindre ekstrem med åra, så mener hun fortsatt at Vesten drar fordel av en urettferdig økonomisk verdensorden, der lave lønninger, manglende areiderrettigheter og miljøbelastninger holder prisene nede for norske forbrukere.
– Men hvordan kommuniserer du dette budskapet uten å bli oppfattet som moralist og godhetsposør?
– Du, det der syns jeg er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg er jo selv en del av overflods-kulturen. Det er lett for meg å si at man ikke bør fly til Thailand på ferie, men det kan fort bare oppleves provoserende – og særlig i mitt tilfelle, siden jeg har hytte både ved sjøen og på fjellet. Jeg tror igrunnen det er viktig at vi ikke gjør klimasaken til et spørsmål om individuell moral og individuelle valg. Uttrykk som «flyskam» fører galt avsted. Det er mer kollektiv fornuft og samfunnsmessige endringer som må til. Slik også Erik Dammann mente da han senere tok initiativ til det han kalte Forum for systemdebatt.
Geriljabroderi-aktivisten
Som også Agenda 3:16 trekker fram, så har klimaaktivisten Elisabeth gått kreative veier for å få fram budskapet. Hun er en del av “garn-geriljaen”; kvinner som kombinerer tradisjonelt håndarbeid med moderne budskap: «Kloden dør – tut og kjør!»
Broderiene har vært vist rundt om i hele landet, på en utstilling kalt «Bestemors klimaprotest». Mye har endra seg siden de heftige 1970-åra, men å gi opp har aldri vært aktuelt for Elisabeth. – «Nytter det?» har for meg vært et uinteressant spørsmål. Men jeg er opptatt av dobbeltheten som det kristne menneskesynet forteller om; og som vi alle bærer i oss. Som Paulus sier: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Broderiene mine skal bare skal oppfattes som en protest mot «de andre». Jeg protesterer også mot meg selv, som ikke alltid klarer å være den jeg skulle vært. Vi blir alle en fange av forbruket.
– Og så er det vel lettere å ikke la seg bevege av tingene som skjer langt borte?
– Ja, slik har det alltid vært. Vi er skrudd sammen slik psykologisk. Vi berøres mer av det som er nært enn fjernt. Det er vår velsignelse, for man kan ikke ta inn over seg alt som skjer. Men det er også vår forbannelse, hvis man blir likegyldig. Vi må ta vare på hverandre og på jorden, som er et under uten like! Og det spiller en rolle hva vi gjør!


Den britiske og franske juristen Philippe Sands har skrevet ei bok som heter «Den siste kolonien».Sands skriver en historie om eksil,rettferdighet og arven fra kolonialismen.
I boka er det gjengitt et dikt av den irske poeten Eavan Boland:
What is a colony
if not the brutal truth
that when we speak
the graves open
And the dead walk?
De t var et fint intervju som gav mye å tenke på. Det er ikke lett å leve som en bør i denne overfloden vi har rundt oss. Vi gir mye til gode saker, men vi forbruker mange ganger mer enn det vi gir.
Fint intervju, men hvorfor sette individuelle valg opp mot samfunnsmessige endringer? Begge deler, endringer på alle nivå, er nødvendig.