Klimaskepsis og fornekting

(Oppdatert versjon februar 2020)
De såkalte «klimaskeptikernes» agitasjon har kun ett formål: Å svekke troverdigheten til FNs klimapanel og klimaforskningen, og så tvil om nødvendigheten av effektive klimatiltak. Middelet er å spre usakligheter, usikkerhet og forvirring, ispedd løsrevne fakta og tilhørende konspirasjonsteorier. Se alle nyhetssaker på nettsidene våre om klimafornekting.

Professor i miljøkjemi Hans Martin Seip er blant de forskerne som har valgt å gå i debatt med skeptikerne, og i avisinnlegg rundt om i landet forsøkt å imøtegå deres argumenter. – Det er i en viss forstand nytteløst, sier han, for de samme tingene blir ofte gjentatt i det uendelige, uten belegg. Det blir et slags «klippe, klippe», i strid med naturlovene, som den berømte kjerringa i eventyret. Andre kan likevel ha glede av at disse folkene av og til blir korrigert, mener han.

Derfor har han samlet og kommentert en del påstander som han mener går igjen. Mye av det er importvare fra den amerikanske klimafornekter-industrien:

Påstand 1: Klimaet har alltid forandret seg
Påstand 2: Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola
Påstand 3: Temperaturstigning skyldes ikke mer CO2 i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)
Påstand 4: Det er ingen konsensus blant forskerne
Påstand 5: Klimamodellene er upålitelige
Påstand 6: Temperaturmålingene er upålitelige
Påstand 7: Det er blitt mer havis i Antarktis
Påstand 8: Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998

«Klimaet har alltid forandret seg»
Dette er ikke et gyldig argument i debatten. Selvsagt har det alltid vært endringer i klimaet på jorda. Høy global temperatur for omtrent 10 000 til 5000 år siden hang sammen med høy solinnstråling særlig ved nordlige breddegrader om sommeren.

Temperatur og konsentrasjonen av CO2 er rekonstruert for mange millioner år bakover. Verdiene blir nokså usikre når en kommer langt tilbake, men vi finner stort sett at høy temperatur samvarierer med høy CO2-konsentrasjon. Eksempler på dette er en varm periode over mange millioner år for vel 50 millioner år siden, og en periode som startet for omtrent 200 millioner år siden.

Siden de fleste partikler har en avkjølende effekt, vil variasjoner i partikkelkonsentrasjonen i atmosfæren, for eksempel på grunn av vulkanutbrudd, påvirke klimaet. Et eksempel er Pinatubo -utbruddet på Filippinene i 1991 som hadde en avkjølende virkning i 2 – 3 år. Endringer i havstrømmer er en annen faktor som påvirker klimaet..

Kapittel 5 i siste hovedrapport fra arbeidsgruppe I i FNs klimapanel, gir en grundig diskusjon av årsakene til klimaendringer.

«Det dreier seg om naturlige variasjoner, drevet av sola»
Som nevnt under påstand 1, varierer innstrålingen fra sola, og dette har hatt stor betydning for klimaendringer i et langt perspektiv. Vi har en lang tidsserie for antall solflekker som er en god indikasjon på solaktiviteten: Jo flere flekker, desto større aktivitet. Antallet varierer med en syklus på omtrent 11 år. Korrigerte verdier for antall solflekker de siste 400 år ble publisert i 2015. Den lille istid (1400-1850) har ofte blitt forbundet med lav solaktivitet og få solflekker, men dette gjelder bare deler av perioden. På mye av 1600-tallet var det svært få solflekker, men på 1700 tallet var antallet omtrent som på slutten av 1900-tallet.

En hypotese er at solaktiviteten kan påvirke klimaet på jorda i sterkere grad enn beregnet ut fra variasjonene i solinnstrålingen. En foreslått mekanisme, som har fått betydelig oppmerksomhet, baserer seg på variasjoner i kosmisk stråling. Denne er lav når solaktiviteten er stor (mange solflekker). Lite kosmisk stråling vil ifølge hypotesen gi få lave skyer som igjen skal gi høy temperatur. Imidlertid var det en svak avtakende tendens i solflekkantallet fra omkring 1970 til 2000, en periode med rask økning i global temperatur, stikk i strid med hypotesen. De korrigerte verdiene gir enda mindre støtte enn tidligere for hypotesen om at temperaturøkningen siden rundt 1970 skal ha noe med solaktiviteten å gjøre. De siste årene har solflekkaktiviteten vært lav, mens den globale temperaturen har vært blant de høyeste som er målt.

«Temperaturstigning skyldes ikke mer CO2 i atmosfæren (sammenhengen er omvendt)»
Mens CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var omkring 280 ppm (parts per million = milliontedeler) i førindustriell tid, er den nå over 400 ppm. Det err også målt konsentrasjoner av ulike former (isotoper) av karbon i CO2 i atmosfæren. Relative mengder av ulike isotope viser at økningen i det alt vesentlige skyldes menneskeskapte utslipp, først og fremst bruk av fossilt brensel.

Enkelte påstander om at menneskeskapte utslipp bare kan forklare omkring 4 prosent av økningen, skyldes at det ikke er tatt hensyn til de store naturlige strømmene mellom hav/land og atmosfæren. Påstandene ble tilbakevist av Fuglestvedt og Seip allerede på 1990-tallet og seinere mer nøyaktig av Hellevang og Aagaard, se https://geoforskning.no/ressurser/klimadebatten/944-kort-oppholdstid-til-karbon-i-atmosfaeren-bevis-mot-menneskeskapte-utslipp

Studier av blant annet iskjerner viser at CO2-konsentrasjonen ikke har vært så høy som nå på minst 800 000 år. I et arbeid fra 2017 anslås det at hvis menneskeskapte utslipp forsetter å stige, vil konsentrasjonen i midten av dette århundret være så høy at en må omtrent 50 millioner år tilbake for å finne tilsvarende verdier. Variasjoner i temperatur og CO2-konsentrasjon følger hverandre ganske tett. Imidlertid ser vi noen ganger at CO2-konsentrasjonen har økt etter temperaturen. Temperaturforandringen er da satt i gang av endring i en annen faktor som solinnstrålingen, og den er blitt forsterket av den medfølgende økning i konsentrasjonen av CO2 (og metan).

Ingen har gitt en rimelig forklaring eller satt opp noe velbegrunnet budsjett over CO2-strømmer til og fra atmosfæren på bakgrunn av antakelse om at temperaturøkningen i senere tiår skulle ha vært årsak til og ikke virkning av økt CO2-konsentrasjon. Det måtte blant annet være en naturlig kilde med utslipp som økte med temperaturen. Det har vært antydet at dette kunne være havet siden løseligheten av CO2 avtar når temperaturen øker.  Observasjoner og beregninger viser imidlertid at havet fortsatt tar opp store mengder CO2 fra atmosfæren. I middel for perioden 2009 – 2018 var opptaket i havet omtrent en fjerdedel av de menneskeskapte utslippene.

Påstander om at det har vært like høye eller høyere CO2-konsentrasjoner på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, bygger på feiltolkning av eldre artikler. https://cicero.oslo.no/no/posts/klima/lite-skeptiske-klimaskeptikere

Drivhuseffekten er observert direkte under naturlige forhold, se
https://www.nature.com/articles/nature14240?fbclid=IwAR150-7iRW5YO_0CdrHKAQDSdQsG9SLUpQXCsyxswbiXWKuxXHLj4qo0 

«Det er ingen konsensus blant forskerne»
Det har vært utført flere studier som viser at et overveldende flertall av forskere som publiserer om klimaendringer, mener menneskeskapte klimaendringer er et betydelig problem. En studie publisert i Environ, Res. Letters i 2013 tok for seg nesten 12000 artikler fra tidsskrifter med fagfellevurdering som nevnte menneskeskapte klimaendringer eller global oppvarming i sammendraget. Av forfatterne som uttrykte sin mening om menneskeskapte klimaendringer, støttet 97 prosent den vanlige oppfatningen at menneskene forårsaker global oppvarming. Det er altså en sjelden grad av enighet blant klimaforskere.

Til og med oljeselskapene er enige i at menneskeskapt global oppvarming er reell. Faktisk har de visst om dette helt fra 1950-tallet. https://www.besteforeldreaksjonen.no/2018/12/hva-visste-fossilindustrien/ 

«Klimamodellene er upålitelige»
«Alle modeller er gale, men noen modeller er nyttige», sa statistikeren George Box. Selvsagt er det komplisert å lage en god modell for klimaet, og de er ikke perfekte. Men en analyse fra januar 2020 av hvordan temperaturendringene beregnet med modeller publisert mellom 1970 og 2007 stemte med observasjonene, konkluderte med at overensstemmelsen i de fleste tilfeller var god. https://agupubs.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1029/2019GL085378

Beregninger av global og til dels regional temperatur er mer pålitelige enn beregninger av nedbør.

Mye av usikkerhetene i klimamodellene er knyttet til såkalte tilbakekoplinger, det vil si at økt temperatur fører til endringer som igjen påvirker temperaturen. Det er for eksempel ikke godt forstått hvordan skyene påvirkes når temperaturen økes. Andre usikkerheter finner vi i virkninger av partikler i atmosfæren og i karbonsyklusen.

Det er en nokså vanlig misforståelse at vår forståelse av klimaendringene i hovedsak er basert på klimamodeller. Viktig informasjon kommer blant annet fra studier av klimaendringer i tidligere tider, observasjoner i nyere tid av temperaturen i atmosfære og hav, stigning i havnivået og stråling til og fra jorda.

«Temperaturmålingene er upålitelige 

Det er ikke enkelt å beregne en global temperatur ut fra målinger ved jordoverflaten på land og over hav. Det er især tre forskergrupper som har arbeidet med dette. De tre temperaturkurvene er sammenliknet i IPCCs siste Synteserapport. De viser samme trender, men det er noen små forskjeller. Dette henger i stor grad sammen med hvordan områder med få målinger, som Arktis, behandles. En analyse av usikkerheten i temperaturdataene fra omkring 1860 viste avtakende verdier med tiden med unntak av under de to verdenskrigene da det var betydelig økt usikkerheter blant annet på grunn av færre målinger. Etter omkring 1960 er usikkerheten liten.
https://journals.ametsoc.org/doi/full/10.1175/JCLI-D-19-0395.1

Trenden i temperaturmålingene stemmer godt overens med en rekke andre observasjoner som at havnivået stiger med økende hastighet, innlandsisen i Antarktis og på Grønland minker, isbreer smelter, havisen i Arktis avtar og våren kommer tidligere mange steder.

«Det er blitt mer havis i Antarktis»
Vi må skille mellom endringer i mengden havis og i mengden av is i innlandsisen i Antarktis. Det har vært problemer med å bestemme hvordan innlandsisen har endret seg. En studie, publisert i januar 2017, fant et massetap på 95 milliarder tonn per år, svarende til en midlere økning i havnivået på 0,26 mm per år i perioden 2002 til 2015. Det er den vestlige delen av Antarktis som smelter, det ble funnet en økning i den østlige ismassen i denne undersøkelsen, men ikke nok til å oppveie smeltingen i vest.

I et arbeid publisert i Nature Geoscience i april 2018 ble også endringer i isen under havoverflaten bestemt. Det ble funnet betydelig reduksjon i denne ismengden i perioden 2010 til 2016, en endring som ikke er tatt med i tidligere beregninger. Dette medfører at bidraget fra smelting i Antarktis til stigningen i havnivået i fremtiden sannsynligvis blir større enn tidligere antatt.

Studier av havnivået i tidligere perioder (for 130 000 – 115 000 og omtrent 3 millioner år siden) tyder også på at smelting i Antarktis kan gi betydelig bidrag til havnivåstigning selv ved moderate økninger i global temperatur. Ved et middels utslippsscenario (RCP 4.5) kan bidraget i 2100 bli omtrent 0,5 meter og ved et høyt utslippsscenario (RCP8.5) kan bidraget bli over 1 meter. Ved et lavt utslippsscenario (RCP 2.6) er bidraget lite. I år 2500 kan det høye utslippsscenariet gi en havnivåstigning på hele 15 meter. Usikkerhetene er imidlertid betydelige.

Havisen i Antarktis finner vi nord for 78°S på grunn av de store landmassene rundt polområdet. Isen er gjennomgående ganske tynn, og ismassen varierer mye fra år til år og med årstiden. Årlig minimum inntreffer rundt månedsskifte februar/mars. Målinger fra 1979 viser betydelige variasjoner i utbredelsen i denne perioden. Mens det var forholdsvis mye is i årene 2013 – 2015 har det vært lite i årene 2017 – 2019. https://www.climate.gov/news-features/understanding-climate/understanding-climate-antarctic-sea-ice-extent
(Samtidig er utbredelsen i Arktis også mindre midt på vinteren enn noen gang siden målingene startet i 1979.)

«Det har ikke vært noen temperaturøkning siden 1998»
Dette var et viktig argument for mange klimafornektere inntil 2015. Det er nok riktig at temperaturstigningen ved overflaten flatet noe ut mellom 1998 og 2014, men ikke så mye som enkelte påstår (se også påstand 6). Figuren under viser endringer i jordens årlige middeltemperatur fra 1880 til 2019. Siden 1970 har det vært en kraftig stigning. Ser en på tiårsmidlene (fra 1971 – 1980 og til 2001 – 2010) stiger verdien raskt.  Temperaturstigningen har fortsatt etter 2010. Årene 2015 – 2019 var de fem varmeste i perioden med instrumentelle målinger; 2016 var det aller varmeste.

Den globale temperaturen påvirkes av havstrømmer og spesielt er ENSO (El Niño Southern Oscillation) viktig. Ved El Niño-forhold er havtemperaturen utenfor vestkysten av Sør-Amerika uvanlig høy. Dette medfører også høy global temperatur. I den motsatte fasen (La Niña, jenta) er det derimot gjerne lav global temperatur. (El Niño betyr gutten og henspiller på Jesusbarnet, fiskerne ga fenomenet dette navnet siden det ofte inntraff ved juletider.)

Temperaturen i 1998 var påvirket av en svært kraftig El Niño. Dette bidro til påstanden om at det ikke hadde vært noen temperaturstigning etter 1998.  Temperaturen i 2015, og særlig i 2016, var også påvirket av El Niño-forhold som liknet på forholdene i 1998. Forskjellen i global temperatur i 1998 og 2016 var omtrent 0,3 grader, svarende til en stigning på 0,17 grader per tiår.

Den grønne, rette linjen i figuren viser den lineære stigningen i temperatur fra 1970. Den gir 0,18 grader per tiår.

Det viktig å være klar over at mer enn 90 prosent av overskuddsenergien jorda mottar på grunn av økt drivhuseffekt, går til havet. I senere år har en fått adskillig bedre observasjoner av havtemperaturen, og den er økende både i øvre lag og i dyphavet (dypere enn 700m).

Parisavtalen slår fast at landene skal arbeide for at temperaturstigningen siden førindustriell tid skal begrenses til 1,5 grader. Da er det interessant å vite hvor mye temperaturen har steget til nå. Det er ikke så lett å svare på som en skulle tro, først og fremst fordi det er usikkert hva som skal regnes som førindustriell temperatur, men også fordi ulike grupper kommer fram til litt forskjellig temperaturstigning med en midlere verdi på rundt 1,1 grader.