Det er vanskelig å få tak på hva regjeringen og stortingsflertallet vil etter den nye klimameldingen, sier Erik Martiniussen, kommunikasjonssjef i Greenpeace Norge og forfatter av bok om «Klimapolitikken som forsvant». – Men dersom det er rett, at vi nå ikke skal ha noen nasjonale mål for utslippskutt, er det jo ille. Det betyr at norsk klimapolitikk forblir like flytende og utydelig som den har vært, i en situasjon der det trengs tydelighet og lederskap.
Hvor ambisiøs?
Klimameldingen som Stortinget har gitt sin tilslutning til, legger opp til at Norge inngår i EUs klimarammeverk, og knytter seg til EUs mål om å kutte 40 prosent av utslippene sammenlignet med 1990-nivå innen 2030. – Det høres ambisiøst ut, men jeg er i tvil om den reelle effekten. Det kan like gjerne bli ei ny sovepute, sier Martiniussen. Det verden trenger er land som viser at politisk krevende omstillinger er mulig å gjennomføre.
– Norge gjør jo en del på hjemmebane, og har gjort en bra innsats særlig når det gjelder elbiler. Men kvotehandelen som det fortsatt ser ut til at vi skal basere mye på, er jeg svært skeptisk til. Når vi ser på hvordan det har vært praktisert, har det vært det reine avlatsystemet. Klimabistand til fattige land trengs, men dette har ikke fungert hverken som global klimapolitikk eller for Norge. Faktum er jo at vi slipper ut nærmere 30 prosent mer CO2 enn i 1990, og har hatt den sterkeste utslippsveksten i hele Europa.
Heller ikke EU-kvotesystemet fungerer etter hensikten, mener Martiniussen. Grunnen er at EU har store overskudd av klimakvoter. Dermed er de alt for billige, og penger fra Norge vil i stor grad gå til å betale for utslippskutt som allerede er gjort, under finanskrisen for noen år siden.
Eksemplets makt
Kvotehandelsystemet er vanskelig å forstå og ganske fremmedgjørende, sier Martiniussen. Folk flest blir passivisert. Og når vi lar det bli en så dominerende del av klimapolitikken som Norge har tradisjon for, blir det helt feil. Andre skal gjøre klimajobben for oss, vi skal bare bla opp enda noen millioner av vår nasjonale formue. Imens skal vi fortsette som før, med utvinning av nye arktiske ressurser som vi veit burde bli liggende der de er.
– Hva er, etter ditt syn, det realistiske og virkningsfulle alternativ til kvotehandel?
– Jeg tenker at kvoter kan fungere under optimale forhold og hvis de er dyre nok. Men vi kan ikke sitte og vente på at EUs kvotepriser skal presse fram et godt togtilbud, eller at prisene blir så høye at det blir lønnsomt å bygge ut solenergi. Både i Norge og internasjonalt må vi skattlegge forurensing, og tørre å regulere mer. Vi bør for eksempel begynne å diskutere et internasjonalt forbud mot kullkraftverk. Dessuten tror jeg at det har mye å si hva den enkelte gjør. Verden skriker etter grønne alternativer. Eksempelets makt er dessverre svært undervurdert både i Norge og i internasjonal klimapolitikk. Det er mye bedre å la bilen stå og finne fram sykkelen, enn å kjøpe kvoter for all CO2 du slipper ut om du kjører. Slike valg er det myndighetenes jobb å legge bedre til rette for.
Erik Martiniussen legger til at det positive som har skjedd i det siste, er at Arbeiderpartiet synes å ha snudd og nå vil ha mye større vekt på utslippskutt på hjemmebane. Det lover godt for framtida, hvis vi også kan få Venstre og KrF tilbake på rett spor. Se også intervju med Svein Tveitdal om dette.