Det er nå klart at klimasøksmålet, etter dom i tingretten 04.01.2018, kommer til ankebehandling i lagmannsretten 05.11.2019. Pensjonert advokat Steinar Winther Christensen har fulgt rettssaken som rådgiver for Besteforeldreaksjonen og sier at dette skyldes den generelt lange ventetid for ankesaker i Borgarting lagmannsrett. – Men tiden er på vår side og før ny runde vil vi trolig ha ytterligere faglig støtte for klimaets svanesang om vi ikke våkner.
– Det var uventet at Greenpeace/Natur og Ungdom ba om direkte behandling av anken i Høyesterett, men ikke uventet at dette ble avslått, – spesielt ikke når Regjeringsadvokaten motsatte seg slik direkte behandling, sier Winther Christensen. Her er hans gjennomgang av anken fra mars 2018:
Anken
Som dere husker kom Oslo tingrett til at Grunnlovens §112, første ledd var å forstå som en rettighetsbestemmelse som i prinsippet også omfatter klimaskader. Men tingretten la så til grunn at første ledd må tolkes i sammenheng med tredje ledd, som gjelder myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å unngå skade. Retten kom da til at tiltaksplikten var overholdt i forbindelse med lisensvedtaket og at første ledd dermed ikke var brutt. Etter det jeg vil karakterisere som en nokså overfladisk behandling kom retten også til at det ikke forelå saksbehandlingsfeil.
I anken er anført at Grunnlovens §112, første ledd må ses som en selvstendig bestemmelse og ikke tolkes i sammenheng med tiltaksplikten i tredje ledd.
For det andre anføres i anken som feil at det bare er skadelige utslipp knyttet til dette isolerte vedtak som inngår i vurderingen, og at en slik fragmentert tolking da åpner for at klimaskadelige utslipp ikke behøver å ses i sammenheng med andre lignende vedtak.
Tingretten har for det tredje feilaktig lagt til grunn at utslipp av norsk eksportert olje/gass ikke skal inngå i tolkningen av klimaskadene, – bare utslipp på norsk sokkel. Det er feil å tolke § 112 innskrenkende på denne måte. Tingretten har dermed unnlatt å se klimaskadene i en samlet vurdering. Bare en slik vurdering kan gi miljøet et reelt vern.
Det anføres videre at tingretten ikke har anvendt føre-var-prinsippet ved tolkingen av §112.
Når det gjelder saksbehandlingen som vedtaket bygger på, anføres at retten feilaktig tatt utgangspunkt i at slike tildelinger tidsmessig skjer i ulike faser og at staten ikke behøver å stille fulle krav til en konsekvensutredning av vedtaket, – men at dette kan skje i forbindelse med de krav som stilles til utbygger dersom det gjøres drivverdige funn som søkes utnyttet. Også på dette punkt anføres at tingretten gjør feil ved å godta en slik bit-for-bit fragmentering av miljøskader knyttet til utnyttingen av fossile ressurser i Barentshavet.
Tingrettens tilnærming til forståelsen av §112 innebærer en juridisk tilnærming til miljøproblemet som strider mot anerkjent naturvitenskapelig forskning mens bestemmelsens formål nettopp var det motsatte.
Anketilsvaret
Statens anfører i sitt tilsvar at anken må forkastes og staten tilkjennes sakskostnader. Anken inneholder ingen overraskelser i forhold til hva som ble anført i tingretten bortsett fra at det tas forbehold om nå å føre sakkyndige vitner. Det gjorde Regjeringsadvokaten ikke i tingretten.
Staten fastholder at Grunnlovens §112, første ledd ikke inneholder noen egen rettighet slik tingretten kom til og at det rettslige innhold ligger i tredje ledd om tiltaksplikten.
Staten anfører at de skadevirkninger som kan knyttes til vedtaket er av meget beskjeden natur, slik tingretten la til grunn, og uansett ligger langt under en terskel som måtte gjelde. Staten er enig med tingretten i at utslipp i utlandet knyttet til eksportert olje/gass ikke teller med ved en slik vurdering.
Også når det gjelder saksbehandlingen er staten enig med tingretten og anfører at denne har vært i overkant grundig og er skjedd i henhold til lov og praksis. Staten mener anken i realiteten innebærer at det anføres ugyldighet knyttet til den tidligere åpningen av Barentshavet Sør, men at dette aldri har vært anført formelt.
Oslo, 16. mars 2018
Steinar Winther Christensen
Vi har allerede ytterligere faglig støtte. Det kjente tidsskriftet «Nature» hadde 26 april et par artikler som sterkt understreker behovet for raske utslippsreduksjoner. Jeg gjengir konklusjonen i lederartikkelen:
Reduksjon av karbonutslipp innebærer å ta vanskelige valg: stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og deretter å stenge eksisterende anlegg. Det blir ikke lett, men det må bli sagt.