Helse krever klimahandling

FN logo

FN har vedtatt bærekraftsmål der verden innen 2030 både skal utrydde fattigdom og sult og stoppe klimaendringene. I løpet av de siste tiår har vi sett framgang på de to første områdene. Men klimaendringene har gått i feil retning. Dermed undergraves framgangen og kan snus mot tilbakegang, sier Gunnar Kvåle, lege og professor i internasjonal helse. Greier vil ikke stoppe den global oppvarming, blir det umulig å oppnå de fleste andre bærekraftsmålene.

Hensyn til liv og helse
FNs daværende klimasjef, Christiana Figueres, advarte alt i 2011 sterkt mot en global oppvarming på mer enn 1,5 grad: «If we are not headed to 1.5 C we are in big, big trouble» (The Guardian, 1. juni, 2011). I rapporten «Turn down the heat» fra 2014 tegner Verdensbanken et skremmende bilde av de meget alvorlig konsekvensene hvis dagens utvikling mot 3 – 4 graders oppvarming ikke blir stoppet. Bankens direktør, Jim Yong Kim, skrev da: «Det er mitt håp at denne rapporten skremmer oss til handling». Alt i 2009 beskrev det anerkjente medisinske tidsskriftet «The Lancet» klimaendringene som den største trusselen mot global helse i vårt hundreår.

I 2017 har vi sett alvorlige klimaskader alt nå ved dagens oppvarming på rundt en grad. Klimarelaterte ekstremvær med sterkere orkaner, flommer, ras og skogbranner har ført til store helseskader, både i rike og fattige land. Dessuten har tørke ført til sviktende avlinger og sult og gjort store landområder ubeboelige. Alt nå dør mange på grunn av hete i tropene. Ved 1,5 graders oppvarming er det beregnet at flere hundre millioner innen 2050 rammes av farlig hete. Også i Europa vil det bli flere som dør som følge av mer intense hetebølger. I en del tett befolkede tropiske områder vil en global oppvarming på rundt 4 grader føre til at det vil være livsfarlig å oppholde seg der uten muligheter for kunstig avkjøling. Også på grunn av havstigning er det forventet at flere hundre millioner over tid vil bli drevet på flukt.

Tid for taktskifte i klimapolitikken
Ambisjoner om utslippskutt har ikke gitt resultater som monner, verken i Norge eller globalt. Etter 2-3 år med stabile klimagassutslipp, ligger det an til at vi i 2017 på nytt får en stigning i globale utslipp. Dette skjer i en tid da rike land må kutte med rundt 10 prosent årlig om vi skal kunne unngå meget alvorlige klimaskader. Frivillige utslippskutt meldt inn etter FNs klimatoppmøte i Paris i 2015 vil, om de følges opp, gi en global temperaturstigning på vel 3 grader med katastrofale konsekvenser for store deler av verden.

Norges politikk, klimamål og igangsatte klimatiltak ble nylig gradert som «utilstrekkelig» av tenketanken Climate Action Tracker. Når vurderingen baseres på regjeringens nåværende politikk og de prognoser som følger av denne, havner Norge i gruppen «svært utilstrekkelig». Norges klimapolitikk peker mot en global oppvarming på mellom 3 og 4 grader – hvis alle andre land fulgte vårt eksempel. På den måten forutsetter Norge at andre land må gjøre atskillig mer enn hva som er deres rettferdige ansvar, hvis klimamålene skal kunne nås.

Det er derfor åpenbart behov for et taktskifte i klimapolitikken. Tidligere har det vært tegn som kunne tyde på at regjeringen Solberg har innsett dette. I trontalen fra høsten 2014 står det blant annet: «2015 blir et viktig år for klimaet – det haster med å komme i gang. Vi må omstille oss, og tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp. Den største trusselen for den norske samfunnsmodellen er at vi ikke klarer å omstille i tide». Dette synes nå å være fullstendig glemt. I årets nyttårstale ble klima ikke nevnt. En skryteliste basert på et visst oppsving i oljerelaterte næringer ble presentert uten å nevne konsekvensene av denne satsingen på lengre sikt. Mens klimagassutslippene i våre naboland for lengst er på god veg nedover, har CO₂ utslippene i Norge økte med 24 % siden 1990 i en tid da det haster med nye og sterkere tiltak hvis vi skal kunne ha håp om å begrense oppvarmingen til 2 grader.

Et moralsk ansvar
Det er sterke etiske grunner til at nettopp Norge bør gå foran og bidra mer enn andre land for å virkeliggjøre nullutslippssamfunnet både hjemme og globalt. Oljeinntektene er brukt for å sikre egen velstand. En stor del av regningen etter oss er bidrag til klimaendringer som først og kraftigst rammer fattige i andre land og i neste omgang våre egne barn og barnebarn. Norge kan gjøre en forskjell av stor global betydning.

Ved å stoppe oljeleting i Arktis vil Norge blir et foregangsland som tar på alvor forsking om viser at langt det meste av fossile ressurser blir værende i grunnen. Fossilindustrien planlegger å utvinne mange ganger mer brennstoff enn det som vil medføre en global temperaturstigning på to grader.

I sin oppsummering for 2017 skriver seniorforsker ved Cicero, Glen Peters, at mens vi har vært så travelt opptatt av å heie på alt mulig som kanskje kan være positivt, har fossil energi samtidig «skåret er nytt mål». Lederen av Earth Institute ved Columbia University, professor Jeffrey Sachs, uttalte seg tydelig om oljeutvinning i Arktis på konferansen Arctic Frontiers. Han sa da klart fra om at dette var å sløse bort investeringene på en aktivitet som vil ødelegge jorden. Det er uansvarlig og i strid med all klimakunnskap når Olje- og energiminister Terje Søviknes sier at denne «olja skal opp». Klimautviklingen krever at produksjon av olje og også gass må fases ut så raskt som overhodet mulig. Derfor må oljeindustrien reguleres og klimapolitikken må bli styrende for oljepolitikken.

Norge må i stedet satse sterkere på fornybar energi og bærekraftige løsninger for ulike sektorer i samfunnet. «Grønn vekst» er bedre enn dagens fossilbaserte vekst, men vekst er i seg selv et miljøproblem. All vekst kan føre til at vi bruker opp begrensede ressurser, og grønn vekst kan ikke redde oss uten at den ledsages med en atskillig sterkere nedgang i fossilbasert vekst og annen vekst.

Å bruke oljefondet klimapolitisk er viktig, også som et signal til andre investorer. Dette vil sette fart i en nødvendig dreining av investeringer bort fra fossil energi og over på fremtidsrettede og bærekraftige næringer, både i Norge og internasjonalt, noe vil dessuten trolig være mer lønnsomt enn fortsatt å satse fossilt. Som et rikt oljeproduserende land har vi et stort ansvar for å vise lederskap klimafinansiering for fattige land. Det grønne klimafondet bør økes betraktelig. Nå bidrar Norge mindre enn land uten olje, som Sverige og Luxemburg. Dette er nødvendig for å stimulere til en nødvendig snuoperasjonen bort fra fossilbasert vekst i den fattige del av verden. I tillegg til vår bistandsprosent, kan vi, uten problemer for norsk økonomi, sette av rundt 1% ekstra av BNP til for klimatiltak og klimatilpasning i fattige land. Dette er også «hjelp til selvhjelp». Uten at rike land bidrar sterkere til at fattige land blir med på den globale klimadugnaden, vil klimaendringene vanskelig kunne stoppes.

En klimapolitikk for å oppfylle Parisavtalen krever at rike land må kutte utslippene med rundt 80 prosent innen 2030. Norge og EUs mål om 40% kutt er derfor for lavt. Med vår rikelige tilgang på fornybar energi kan Norge være klimanøytralt innen 2030.  Kuttene i utslipp må skje, ikke ved kjøp av kvoter og betaling for utslippskutt i andre land slik det nå legges opp til, men ved en nødvendig omlegging av økonomien og kutt i egne utslipp. Det må satses på å elektrifisere transportsektoren, planene om 4-felts motorveier gjennom store deler av landet må legges på is og det må føres en skogbrukspolitikk som øker klimagassopptak i norsk skog. Planer om storskala produksjon av klimaskadelig biodrivstoff må legges til side.

Konklusjon
Det er få som vil være uenig når Statsministeren i sin nyttårstale sier: «Vi må sørge for at det samfunnet vi overlater til våre barn og barnebarn, er i minst like god stand som det samfunnet vi overtok fra våre foreldre. Derfor må vi skape det vi kaller et bærekraftig velferdssamfunn». Problemet er at regjeringens politikk ikke fører oss dit. Uavhengig av avgjørelsen i klimarettssaken mot Staten som nylig ble kjent, er det åpenbart at dagens tiltak mot klimaendringene, både i Norge og globalt, er langt fra tilstrekkelige for å sikre at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og «som ivaretar denne rett også for etterslekten» slik Grunnlovens paragraf 112 krever.

Hvis intet land tar ansvar for å gå foran og gjennomfører effektive klimatiltak før andre er med, blir resultatet en klimatragedie som rammer oss alle. Norges har et større moralsk ansvar enn de fleste andre land for å forhindre dette. Med en kombinasjon av politisk vilje og sterk folkelig mobilisering kan vi skape et samfunn med bedre livskvalitet og gode levekår. Dette må gjøres nå og ikke om 20 – 30 år. Neste generasjons ledere kan lite gjøre hvis ikke dagens ledere sikrer en bedre utvikling. For å kunne karakteriseres som ansvarlige, må alle ledere, politiske og andre, ta på alvor at «vi står ved et vendepunkt i historien, hvilken retning vi velger for veien videre, avgjør menneskehetens skjebne» slik Erik Dammann formulerte det i innledningen til sin bok «Verdirevolusjon» utgitt i 2014.

(trykt som kronikk i Romsdals Budstikke 20. januar 2018)

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*