En svakt begrunnet dom

winther-3

Steinar Winther Christensen orienterer om klimasøksmålet på Besteforeldreaksjonens landsmøte.

Pensjonert advokat Steinar Winther Christensen har vært en viktig ressursperson og rådgiver for styret i Besteforeldrenes klimaaksjon i samband med klimarettssaken og organisasjonens rolle som juridisk rettshjelper for Greenpeace og Natur og Ungdom. Han gir her en oppsummering og forklaring av dommen i Oslo tingrett, og viser hvordan den er begrunnet. I tillegg gir han sin egen vurdering av dommen, som han mener er mangelfull på flere punkter.

Oslo tingretts dom av 4.1.18 i klimasøksmålet

Partene var enige om at klima faller inn under miljøbegrepet i Grunnlovens § 112, men uenige om § 112 er en rettighetsbestemmelse som borgerne kan påberope seg for domstolene og anføre er brutt. Regjeringsadvokaten argumenterte for at det kun dreier seg om en tiltaksplikt for myndighetene, og ikke en klassisk individrett som kan utløse forbud eller rettigheter i enkeltsaker. Tingretten finner, etter å ha gjennomgått forarbeidene m.v. til § 112, at bestemmelsen er å anse som en rettighetsbestemmelse.

Deretter ser retten på hva som er innholdet i denne rettighet. Retten slår først fast at ikke ethvert lite skadelig miljøinngrep er vernet av § 112, men at inngrepet må være av et visst omfang/størrelse. Dessuten må dette igjen ses i sammenheng med § 112, tredje ledd som pålegger myndighetene å treffe tiltak for å beskytte miljøet.

Retten ser så på hvilke tiltak som kreves, og sier først at de må være «adekvate og tilstrekkelige» og at dette kan være f.eks. å gi lover, forskrifter og bevilgninger til beskyttelse av miljøet. I den videre drøftelse her ser så retten på CO2-utslipp i utlandet via norsk eksportert olje og gass. Her sier retten at våre myndigheter ikke har mulighet til å iverksette tiltak utenlands (slike tiltak har ikke vært tilgjengelige). Dette tolker retten dithen at slike utslipp ikke er omfattet av § 112 og dermed ikke inngår i vurderingen av Grunnlovens miljøbeskyttelse. Retten viser til at dette samsvarer med internasjonale regler om at hvert enkelt land bare er ansvarlig for utslipp på eget territorium. Retten avviser videre vår argumentasjon om at § 112 må tolkes ut fra et solidaritetsprinsipp.

Mht om et tiltak er tilstrekkelig sier retten ellers at domstolene må være tilbakeholdne med å prøve om et gitt tiltak er tilstrekkelig, særlig dersom et tiltak er behandlet i Stortinget. Retten finner at de tiltak som er gjort og da særlig via Stortingets behandling av saken tre ganger er tilstrekkelig til å si at tiltaksplikten etter § 112, 3. ledd er oppfylt.

Retten ser deretter på risiko for miljøskade og holder også her utenfor konsekvensene av norsk olje og gass forbrent i utlandet. Retten legger etter nærmere drøftelse, til grunn at denne risiko er begrenset, – i all hovedsak basert på regjeringens konsekvensutredning og at det er høyst usikkert hva som evt vil finnes av olje og gass.

Retten avviser alle saksøkernes anførsler om at vedtaket om utvinning må ses i en bredere kontekst, bl.a. at de fossile funn som er gjort ikke kan brennes og samtidig holde seg innenfor Parisavtalen. Retten avviser at dette faktum er relevant ved vurderingen av om vedtaket bryter med § 112, og at dette dessuten bare er en mulig og fjerntliggende risiko. Endelig sier retten at dette er sammensatte vurderinger som bedre vurderes politisk enn via domstolene.

Retten ser så på selve saksbehandlingen forut for regjeringens vedtak og om feil her kan føre til at vedtaket er ugyldig.

Retten avviser at klima- og miljøspørsmål er mangelfullt utredet og/eller begrunnet, og viser til at kravene i petroleumsloven er overholdt. Dette gjelder både forholdet til iskanten m.v., klimabetydningen, de anførte uriktige økonomiske lønnsomhetsberegninger etc, og viser igjen til den konsekvensutredning som ble foretatt.

Sammenfatningsvis konkluderer retten med at vedtaket verken bryter med Grunnlovens § 112 eller er i strid med kravene til forsvarlig saksbehandling.

Mht sakskostnadene har retten ikke funnet grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen om at tapende part skal dekke vinnende parts sakskostnader, og det selv om retten selv sier at saken har reist prinsipielle rettsspørsmål som ikke tidligere har vært prøvet for domstolene.

Min foreløpige vurdering av dommen:

Det er selvsagt positivt at retten har funnet at §112 er en rettighetsbestemmelse. På den annen side finner den altså at bestemmelsen ikke er brutt fordi (1) norsk gass/olje som forbrennes i utlandet ikke inngår i en vurdering etter § 112, og (2) tiltaksplikten etter § 112, 3. ledd er oppfylt.

På en måte kan sies at retten gir med den ene hånda og tar tilbake med den andre.

Slik retten har tolket § 112 gir bestemmelsen i praksis intet rettslig vern mot de klimautslipp og de miljøskader som følger denne type vedtak, og er omgjort til en isolert rettighetsregel. Av denne grunn bør dommen ankes.

For å gi § 112 mening må bestemmelsen tolkes i en videre sammenheng og se hen til at klimaskadene er globale og kan aldri vurderes faktisk (og da heller ikke rettslig) bare å ramme det land hvor utslippet skjer. Dette er grenseoverskridende skader som rammer «enhver», jfr § 112. Tingretten har ikke drøftet hva som menes med «enhver». Ved tolkingen må også ses hen til at verdens klima ikke tåler en promille større utslipp enn hva som skapes ved allerede påviste fossile reserver.

Besteforeldrenes klimaaksjon var ved opptakten til saken særlig opptatt av vedtakets menneskerettslige sider. Professor Mads Andenæs skrev bl.a. et grundig prosesskriv om disse spørsmål og som ble sendt advokatene. Denne rettslige innfallsvinkel valgte imidlertid advokatene helt å se bort fra, jfr dommens gjengivelse av våre anførsler. Dette element må vi nå se nærmere på i forbindelse med en ankesak.

Sakskostnadsavgjørelsen mener jeg er feil og kunne vært gjenstand for særskilt anke. Jeg viser til at tingretten jo selv viser til at Høyesterett i prinsipielle saker har sagt at da bør sakskostnader ikke idømmes. Men retten har altså ikke tatt konsekvensen av sin egen henvisning til Høyesterett. Pussig.

 

6kommentarer

  1. Elisabeth Tveter Briseid | 6. jan 2018

    Tusen takk til Steinar Winther Christensen for klar og forståelig orientering og vurdering. Spennende om saksøkerne får råd til å ta saken til høyere rettsinstans.

  2. Tonni Helland-Hansen | 6. jan 2018

    Enig, det har vært en lærerik reise fra rettssakens første dag. Takk til dere som gir så mye.

  3. María Mercedes Brekke | 6. jan 2018

    Jeg er også enig med Elisabeth t. Briseid og Tonni Helland-Hansen.
    Interessant å lese og en stor takk for innsatsen!

  4. Finn Bjørnar Lund | 6. jan 2018

    Det gikk slik vi fryktet. Regjeringsadvokaten understrekte viktigheten av saken («ny rettsutvikling»), og dommeren har gitt oss medhold i at § 112 er en rettighetsparagraf (bestridt av staten). Dommeren har merkelig nok ikke tatt hensyn til at det burde tilsi at saksomkostninger burde frafalles eller reduseres betydelig. Det kan da ikke være slik at ideelle saksøkere skal betale i dyre dommer ekstra for å ha bidratt til rettsutvikling i Norge??? Og når dommeren likevel gjør noe han ikke var nødt til, må det oppfattes som et skikkelig varsko til alle oss som kjemper for miljø og menneskerettigheter om å vokte oss vel for å ta dette til rettsapparatet.

  5. Sven Åke Bjørke | 6. jan 2018

    Det er makta som rår, sa kjerringa hun heiv ut katta. Vi må bare konstatere at den gamle regelen gjelder: det er ikke likhet for loven. Storkapitalen – BIG oil – bruker makta si. Juridiske prinsipper er vanskelige saker. Neste sak bør kanskje gå mer på erstatningskrav etter katastrofer grunnet klimagassutslipp?
    https://agreenerfutureblog.wordpress.com/6-greener-future/6-3-greener-law/

  6. Line Hauger | 7. jan 2018

    Takk for ryddig oppsummering! Kjempeviktig!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*