– Vår generasjon har et hovedansvar

ketil lund tingretten i dag 2

Fra klimarettssakens første dag, 14. november: Ketil Lund holder sitt innlegg. Rettsforhandlingene ble direktesendt av NRK.

Innlegget fra Besteforeldrenes partsrepresentant, tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, på rettssakens første dag er blitt stående som noe av det som gjorde sterkest inntrykk. Han kritiserte regjeringsadvokaten som hadde karakterisert klimasøksmålet som en politisk forestilling. – Vi har gått til dette skritt fordi vi føler vi et påtrengende ansvar for hva vi har vært med på, – ikke bare for våre egne etterkommere, men for alle verdens underprivilegerte, sa han.

Ketil Lunds partsinnlegg 14.november

Når besteforeldrene har meldt seg som partshjelper, er det fordi vi selvfølgelig støtter partene og deres syn på nødvendigheten av å engasjere domstolene i den dramatiske situasjon vi står i for vårt fremtidige livsgrunnlag.

Vi besteforeldre har levet opp i et Norge preget av gjenoppbygging og relativ smalhans, av jevn velstandsvekst i nøysomhet og flid frem til oljealderens store inntog, deretter i en eventyrlig økende velstand, i stadig større grad på bekostning av livsgrunnlag og naturmangfold.

Vår generasjon har et hovedansvar for denne utviklingen, men vi er, kanskje ikke minst fordi vi vokste opp i et annet Norge, mindre forblindet enn den nåværende styrende klasse av vår umåtelige rikdom, i hvert fall føler vi et påtrengende ansvar for hva vi har vært med på – ikke bare, ikke engang først og fremst for våre egne etterkommere, men for alle verdens underprivilegerte, for urfolk i Arktis og øysamfunn, alle dem som fortsatt vil bli hardest rammet av verdens fundamentale urettferdighet.

Blant fagkyndige er det ingen uenighet om at vi står i en situasjon som etter alt å dømme vil medføre klimaendringer med fatale konsekvenser. Vi fortviler derfor når statsministeren, etter å ha nevnt at situasjonen må møtes med kunnskap, ansvarlighet og samarbeid, først og fremst understreker de svære muligheter dette åpner:

«Smeltende polis, sier hun, åpner for økt skipstrafikk langs Nordøstpassasjen mellom Europa og Asia. De antatt store olje- og gass forekomstene i Barentshavet kan bidra til å møte verdens økende energibehov.» (Nordkloden, Norges statusrapport om Arktis 2014)

Og oljeminister Tord Lien, som ved åpningen av første, dvs 23, konsesjonsrunde i storskalautvinningen i Arktis, understreker: «Ved å starte petroleumsaktivitet i Barentshavet sør-øst når vi en milepæl i norsk petroleumsvirksomhet. For første gang siden 1994 skal vi utforske et helt nytt område på norsk sokkel. Det vil gi unike muligheter for verdiskaping vekst og arbeidsplasser, særlig for Nord-Norge.»

I denne situasjonen hvor vår umåtelige rikdom altså ikke er umåtelig nok, og Barentshavet skal tappes for fossile ressurser i mange tiår fremover, hvor politikerne i realiteten er døve for motforestillinger, ser vi Grunnlovens § 112 som en siste skanse – som en menneskerettsbestemmelse som nettopp skal beskytte oss mot politikernes uegnethet til, ikke minst under den timelige politikkens frykt for neste valg, å gjøre sitt, det nødvendige sitt, for å unngå en fremtidig global katastrofe.

Som andre MR-bestemmelser i Grunnloven er §112 basert på erkjennelsen av at den makt som tilligger det politiske flertall også må tøyles på annen måte enn av velgernes misnøye og derfor undergis domstolskontroll.  Dette er en kjerne i et funksjonelt rettsstatlig demokrati.

Det er naturlig for meg å si noen ord om bestemmelsen og hvorfor vi ser den som en siste skanse, ikke minst i lys av regjeringsadvokatens karakteristikk av søksmålet som et forsøk på amerikanisering av rettspleien. Jeg har vært ansatt hos regjeringsadvokaten i syv år, vært privat advokat i 12 og dommer i 19 år, men har aldri tidligere erfart at regjeringsadvokaten forsøker å latterliggjøre motparten. Jeg er faktisk nokså opprørt.

§ 112 er meget bevisst plassert i grunnlovens kapittel om MR, ikke fordi den er på linje med allerede anerkjente internasjonale MR, men fordi den beskytter selve vårt livsgrunnlag og derfor må ses som en grunnleggende menneskerett, en rett som ble nedfelt i Gro Harlems anbefaling til nasjonene i FN-rapporten Vår felles framtid fra 1987 om å gjøre prinsippet om bærekraftig utvikling rettslig forpliktende. I tråd men menneskerettenes universelle karakter understreker bestemmelsen at enhver har rettighetene som beskrives. Den er således annerledes utformet enn enkelte andre bestemmelser i kapittelet som bare oppfattes som temmelig uforpliktende anvisninger til staten, så som bestemmelsen om vern av samisk kultur.

Grunnloven § 112 må, via forløperen i § 110b, ses som en grunnlovfesting av prinsippet om bærekraftig utvikling med tilknyttede elementer – som at ressursbruken ikke kan vurderes skritt for skritt, men må baseres på helhetlige, allsidige, og langsiktige vurderinger, og på anvendelse av det innlysende føre-var prinsippet, som er nedfelt i internasjonale menneskerettsinstrumenter.

Det er, syns jeg, tidvis besynderlig å lese juridiske utlegninger av Innholdet i § 112, om den er en bestemmelse som etablerer rettigheter eller om den utelukkende gir et pålegg til myndighetene om å iverksette egnete tiltak til vern om miljøet, og at vi må avfinne oss med de tiltak som iverksettes, slik jeg oppfatter regjeringens anførsel i sluttinnlegget.  Det siste betyr i så fall at Stortinget vil ha oss kastet blår i øynene i selve grunnlovens tekst ved å presisere tre ganger i første og annet ledd at vi har rettigheter, for dernest i tredje ledd å utviske rettighetene ved det skjerpede pålegget til myndighetene. Og dette skal endog ha skjedd i 2014 da alle i Stortinget var klar over forskjellen mellom grunnlovsbaserte rettigheter og anvisninger til myndighetene uten korresponderende rettigheter. For øvrig virker regjeringsadvokatens tolking nærmest meningsløs selv ut fra hans egne forutsetninger. Det burde være innlysende at når tredje ledd pålegger staten en aktiv tiltaksplikt til vern av miljøet, må staten enn mer være forpliktet til ikke å iverksette tiltak som skader det.

Det forbausende er egentlig at forløperen § 110 b, i strid med ordlyd og intensjoner, ikke fikk noen reell betydning i miljøspørsmål. Jeg tror det skyldes at den kom for tidlig, før miljøspørsmålene hadde fått den dramatiske betydning de nå har og, ikke minst, før den omfattende rettsliggjøringen, altså utvidelsen av domstolskontrollen med politiske beslutninger, gjennom innføringen av MR i norsk lov, som toppet seg ved grunnlovsrevisjonen i 2014, da så vel miljøtruslene som politikernes avmektighet var blitt åpenbare.

§ 112 er etter ordlyden klar, og yter stor motstand mot å bli innskrenket og bortfortolket slik regjeringen ønsker, fordi den høyst påregnelig misliker at en grunnlovsbestemmelse begrenser politikernes makt i konkrete saker. Dette demonstrerer nettopp et kjennetegn ved menneskerettslige grunnlovsbeslutninger, nemlig en erkjennelse av at det for dagens og fremtidens politikere, som for alle oss andre, er stor avstand mellom riktige og nødvendige prinsipielle standpunkter og hvordan vi makter å etterleve dem i dagens virkelighet. Til syvende og siste må § 112 etter min mening også ses i lys av den prisverdige prinsipielle erkjennelse av at vi simpelthen er rike nok til å legge et slikt nødvendig bånd på politikken.

Grl § 112 betyr i dagens klimasituasjon at myndighetene ikke har igjen noe handlingsrom for planene om tapping av ressursene i Barentshavet. Bestemmelsen betyr at vi, som til overmål har fått dekket våre materielle behov, ikke kan få dekket ytterligere behov på denne måten, fordi det ut fra en helhetlig og langsiktig vurdering med tilnærmet sikkerhet er med på å dramatisk forringe livsgrunnlaget for etterslekten. Og skulle man mene at det her foreligger tvil, må under enhver omstendighet føre var-prinsippet, som ligger selvfølgelig innebygget i hensynet til etterslekten, forplikte oss til å avstå.

I tråd med menneskerettighetenes universelle karakter er «Enhver» i § 112 ikke bare vi nordmenn. Og når Grunnloven taler om etterslekten, er det ikke bare vår norske etterslekt det gjelder, men verdens kommende generasjoner. Vi rammer etterslekten mye hardere ved den skade vi forårsaker gjennom eksport av petroleum enn ved egne utslipp. Dette er ifølge regjeringen irrelevant skade etter § 112 fordi hver nasjon bare svarer for egne direkte utslipp i det kompromissbaserte internasjonale klimasystem. Grl § 112 legger imidlertid vesentlig sterkere begrensninger på politikernes handlefrihet enn det som følger av dette systemet, og bestemmelsen kan ikke forstås slik at den tvinger domstolene å se bort fra at vi gjennom den svære eksporten fra nye felt i Barentshavet sikter mot å øke vår rikdom ytterligere på bekostning av verden.

9kommentarer

  1. Finn Bjørnar Lund | 16. nov 2017

    Det var en nytelse å høre dette framført i retten med stor autoritativ tyngde.

  2. Harald Smedal | 16. nov 2017

    Så overbevisende klar, i både juss og realiteter! Må få en bred distribusjon!

  3. Brita Helleborg | 17. nov 2017

    Jeg kjente meg stolt og glad for å tilhøre besteforeldrenes klimaaksjon når jeg hørte Ketil Lund sitt innlegg i rettssalen.

  4. Kåre Eie | 17. nov 2017

    Så klart, autorativt og overbevisende kan det sies!
    Jeg er stolt over å være medlem i en organisasjon som står opp for » etterslekten » og kommende generasjoner i et globalt perspektiv.

  5. Sven Åke Bjørke | 17. nov 2017

    Man kan jo aldri vite helt sikkert hvor dommeren havner i denne saken. Men det vil framstå som underlig hvis en så haltende argumentasjon som den riksadvokaten har skulle slå igjennom overfor denne massive kunnskapen

  6. Arne Aasan | 19. nov 2017

    Ketil Lund slår fast at prinsippet «bærekraftig utvikling» er rettslig forpliktende, slik det kommer frem i FN- rapporten av 1987, «Vår felles framtid». Et meget solid innledningsforedrag av Lund.

  7. ågot himle | 21. nov 2017

    Hjartans takk Kjetil Lund for at du riste oss besteforeldre ut av sofadvalen. Slik klimaverden utviklar seg «går det rett til helvete på 1.klasse.» med vår statsleing med bind for augo.

  8. Laila M.Kvalsvik | 1. des 2017

    Fantastisk bra dokumentasjon. Håper myndighetene/politikerne «våkner», før det er forsent.

  9. Gunnar A Kajander | 1. des 2017

    Klok manns tale som appellerer til folk at sette rasjonalitet og ansvar for oss selv og kommende generasjoner over politikkens irrasjonalitet og jusens «svarte hull»! Vi som bebor de nordlige regioner – Barents befolkning – må særlig ta inn over oss argumentene ettersom de også angår vårt geonære ansvar for å sikre våre følsomme arktiske havs- og landområder mot effektene av oljeutvinning og andre overuttak av følsomme råvarer, hvor dessuten eksploatering og kolonialisme tenderer å følge i kjølvannet.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*