På et møte i Arendal i dag legger Cicero Senter for klimaforskning fram rapporten «Klimavalg 2017», som er ment som innspill til en kunnskapsbasert klimadebatt. Men rapporten blir levnet liten ære av fagfolk og aktivister i Besteforeldreaksjonen som har sett nærmere på den. Den er utydelig og til dels faglig misvisende, sier de. Den underkommuniserer klimaalvoret og kan brukes av politikere til å finne støtte også for tiltak med tvilsom klimaeffekt.
Skuffende lesing
Først ute til å reagere på Cicero-rapporten var Otto Martens i Trondheim, som mener det som står om jernbane og mulighetene for moderne høghastighetsbaner i Norge, bygger på foreldet kunnskap og misforståelser. Det fikk tre av Besteforeldreaksjonens veteraner – tidligere leder Halfdan Wiik og de to professorene Gunnar Kvåle og Hans Martin Seip – til å studere «Klimavalg 2017» nøyere, og sende et brev til Cicero med kritiske vurderinger.
– Vi syntes de fortjente en reaksjon, sier Wiik. Rapporten er en skuffelse, og det gjelder mer enn det som står om jernbane. Først og fremst sitter vi igjen med et bestemt inntrykk av at forskerne blir overforsiktige og redd for å utfordre så snart det nærmer seg politisk brennbare spørsmål. Det blir for tannløst, dette blir det ingen god debatt av.
Cicero avviser kritikken
Forskningssjef Steffen Kallbekken mener brevskriverne har misforstått Ciceros rolle og oppgave. – Vi er glade for at det finnes mange grupperinger som jobber og snakker høyt om behovet for omstilling. Som forskningsinstitusjon er vår oppgave å levere kunnskapsgrunnlag som andre kan ta videre og gjøre om til politisk påvirkning. Det vil nok derfor noen ganger føles som vi ikke går langt nok. Det er ikke vår rolle. For oss som en forskningsinstitusjon er det viktig at vi til enhver tid forholder oss til forskning og ikke villet politikk. Vi håper dette er et svar på brevet deres og at vi kan være enige om å være uenige om rollen vi har i det offentlige ordskiftet, skriver Kallbekken i en epost 25. juni.
Utdrag fra brevet til CICERO:
- «Klimavalg 2017» lover å «oppsummere hva forskningen forteller om sentrale spørsmål i klimapolitikken, slik at den politiske debatten kan føres på et solid faglig grunnlag». Dessverre synes vi ikke dere har lykkes særlig godt med dette. Vår opplevelse er at rapporten alt for ofte ender opp som forsiktig skissering av ulike handlingsalternativer – i stedet for å peke på hva som er nødvendig for å få til det taktskifte som trengs.
- Rapporten er preget av at forskerne synes å være svært opptatt av å være «balansert» og påpeke usikkerheter. Et typisk eksempel (avsn 1.7): «Som en del av en moderat kursendring kan man også tenke seg at skattesystemet for petroleumssektoren justeres forsiktig (…) Man kan også se for seg en kraftigere politisk omlegging for å redusere det framtidige aktivitetsnivået på norsk sokkel – for eksempel ved å stoppe eller begrense nye lisenstildelinger. Selv om den tilgjengelige kunnskapen tyder på at et slikt grep trolig vil gi en viss utslippsreduksjon globalt, er den nøyaktige klimaeffekten usikker og de økonomiske konsekvensene for Norge potensielt betydelige.»
- Det er fare for at rapporten styrker toneangivende politikere i deres nye og urealistiske tro på biodrivstoff, med påstander/formuleringer som denne: «Omsetningspåbud for biodrivstoff, det vil si biodiesel og etanol i bensin, vil redusere utslippene av CO2 i Norges utslippsregnskap ettersom man regner biodrivstoff som karbonnøytralt.»
- Konklusjon: Store deler av «Klimavalg 2017» preges av hvordan forskere er vant til å kommunisere med andre forskere. Her er det mest gangbart og riktig å ta forbehold om konklusjonene og understreke usikkerheten. Dermed uttrykkes anbefalingene slik at klimapolitiske standpunkter med høyst ulik klimaeffekt kan finne støtte. Rapporten lover «et solid faglig grunnlag», men er ufullstendig og til dels misvisende på flere punkter, særlig når det gjelder transport. Ved å uttrykke seg så forsiktig og med så mange forbehold underkommuniseres den meget farlige klimasituasjonen verden er inne i og at det haster med tiltak som monner, spesielt i Norge, der vedtatte klimamål over mange år ikke er blitt fulgt opp.