• EMNER:
  • PUBLISERT:
    fredag 14. jul 2017
  • AV:
    Redaksjonen

Hvordan bekjempe oljeavhengigheten?

ny overskrift

Kronikk 13 juli 2017

To sosialmedisinere tar i Dagbladet til orde for å behandle avhengigheten av fossil energi på samme måte om andre kjente avhengighetsproblemer: Man må begrense tilgangen til de vanedannende stoffene og ikke bare slå ned på forbruket. Norge og andre oljelangere må stoppes. «Det er tvingende nødvendig med både nasjonale og internasjonale beslutninger om å la karbonkilder forbli unyttet, selv om det på kort sikt kan medføre tap av arbeidsplasser og penger.»

John Gunnar Mæland, professor emeritus i sosialmedisin, Univ. i Bergen
Gunnar Kvåle, professor emeritus i internasjonal helse, Univ. i Bergen

Karbonavhengighet er en treffende metafor for verdens sug etter kull, olje og gass. Menneskeheten har gjort seg helt avhengig av slike fossile energikilder: i 2013 dekket de 81 prosent av verdens energibehov. Til sammenlikning sto fornybare energikilder bare for tre prosent av det globale energiforbruket.

De siste tretti årene er det blitt stadig sikrere at jordens klima er alvorlig truet av dette fossile brenselet som har CO2 som et uunngåelig sluttprodukt. Allerede nå er jorden én grad Celsius varmere enn i førindustriell tid. Det er ingen tvil om at det økte CO2-nivået i atmosfæren er hovedforklaringen på den globale oppvarmingen vi er inne i. CO2-innholdet i atmosfæren har nå passert 400 ppm, et nivå vi må 3-4 millioner år tilbake i tid for å finne maken til.

Verdens nasjoner har gjennom flere avtaler forsøkt å komme frem til begrensninger i karbonutslippene. Hovedstrategien så langt har vært å gjøre de enkelte landene ansvarlige for å redusere sine egne CO2-utslipp. Landene holdes derimot ikke til ansvar for sine eksportbidrag til klimakrisen. Tanken er at produksjonen vil avta når etterspørselen går ned.

Hvis man ser på klimakrisen som et avhengighetsproblem, betyr denne politikken at det utelukkende fokuseres på misbruket. Men all erfaring viser at det er vanskelig å fri seg fra et misbruk, særlig når den avhengighetsskapende varen er legal, lett tilgjengelig og rimelig i pris. I kampen mot narkotika har man derfor også satt store ressurser inn på å begrense tilgangen til de vanedannende stoffene, gjennom å slå ned på produksjon, distribusjon og salg. Narkotikatrafikken er blitt kriminalisert, og produsentland utsettes for betydelig politisk, moralsk og noen ganger militært press for å avvikle denne.

Noe tilsvarende har ikke skjedd for karbontrafikken. Bortsett fra OPECs halvhjertede forsøk på å tilpasse produksjonsvolum til prisutviklingen for olje, er det ingen internasjonale reguleringer av handelen med olje, gass og kull. Dette overlates til markedet. Sett fra et klimasynspunkt er det flere problemer med denne modellen. Lavere pris og etterspørsel fører ikke til noen umiddelbar reduksjon av produksjonskapasiteten, fordi produsentlandene underbyr hverandre og produserer for lager. Hensynet til nasjonal sysselsetting gjør at selv ulønnsom karbonindustri vernes. De enorme investeringene i fremtidig produksjon bidrar også til at utvinningen av fossilt karbon fortsetter i uakseptabelt tempo.

Paris-avtalen fra 2015 har som målsetting å begrense temperaturstigningen på kloden til godt under to grader Celsius. Med dagens karbonutslipp passeres denne kritiske grensen allerede innen 10-20 år i følge FNs klimapanels beregninger. En ny strategi må snarest på plass om verden skal ha håp om å bremse klimaendringene før de kommer helt ut av kontroll.

Derfor er det all grunn til å vende blikket også mot tilførselsenden av karbonkjeden. Skal kloden holdes innen to-graders-målet, er det helt nødvendig at tre-fjerdedeler av verdens kjente reserver av olje, gass og kull blir liggende urørt. Det er hasardiøst å overlate denne tilbakeholdenheten til markedet. Statoilsjef Eldar Sætre har tatt til orde for å regulering av kullproduksjonen, men også produksjon av olje og gass må reguleres. Det er tvingende nødvendig med både nasjonale og internasjonale politiske beslutninger om å la karbonkilder forbli unyttet, selv om det på kort sikt kan medføre tap av arbeidsplasser og penger.

Norge har så langt betalt seg ut av klimaforpliktelsene ved å kjøpe klimakvoter og ved å finansiere tiltak som skal hindre avskoging i andre land. Norges egne klimautslipp ligger høyere i dag enn på 1990-tallet. Mye av dette skyldes utslipp i forbindelse med olje- og gassutvinningen. Men langt viktigere for verdens klimakrise er de mengdene av fossilt karbon som Norge eksporterer. Norges eksportbidrag til de økte CO2-nivåene i atmosfæren er over ti ganger større enn de utslippene som skjer i norsk territorium.

Norge fyller rollen som produksjonsbaron og stofflanger til verdens karbonavhengige stater. Vår nasjonalformue er bygget opp på denne tvilsomme trafikken. Olje- og gassproduktene forbrennes i hovedsak i andre land og telles ikke med i Norges klimaregnskap. Men vi må i anstendighetens navn ta både politisk og moralsk ansvar for vårt totale bidrag til verdens karbonavhengighet. Da kommer vi ikke utenom å kutte i fremtidig norsk olje- og gassproduksjon. Argumentene om at andre produsenter vil overta Norges eksport og at Norge selger de minst forurensende karbonproduktene, kommer moralsk sett i samme klasse som heroinprodusenter som hevder å ha de reneste varene.

Til nå er bare rundt halvparten av alle utvinnbare olje- og gassressursene på norsk sokkel tatt opp. Det betyr at Norge i mange tiår fremover planlegger å være en betydelig eksportør av karbonprodukter. I tillegg satser myndighetene stort for å finne nye drivverdige olje- og gassfelt. Over 100 nye blokker åpnes nå for prøveboringer, også langt opp mot is-grensen i Arktis. Den økonomiske risikoen for oljeselskapene ved slik letevirksomhet er lav fordi staten tar mye av regningen gjennom skatteavskrivningsreglene.  Alt dette må nå endres.

Som et rikt land kan Norge velge å avstå fra ytterligere utnyttelse av de karbonressursene naturen tilfeldigvis har etterlatt på vårt territorium. I prinsippet er dette det samme vi ber regnskoglandene om å gjøre: å la være å utnytte sine naturressurser av hensyn til klodens klima.

Frankrike vil nå slutte å gi letekonsesjoner for olje og gass. Norge kan uten større problemer gjennomførte en liknende politikk og, sammen med Frankrike, gå i front for en ny klimastrategi. Slik kunne Norge bli et eksempel til etterfølgelse for andre oljeproduserende land i kampen mot verdens karbonavhengighet.

3kommentarer

  1. Axel Larssen | 15. jul 2017

    Det er dessverre slik at med Fremskrittspartiet i regjering – og de som faktisk leder an i utviklingen i denne sammenheng (Høyre er her bare et haleheng) – ser vi at utviklingen går fra vondt til verre. Dersom befolkningen ikke innser at dette er et problem som bare vil bli større og stemmer Fremskrittspartiet (de er jo absolutt ikke det) ut av regjering og helst også ut av Stortinget, blir det ingen bedring uansett hva andre nasjoner gjør.

  2. Birgitte Grimstad | 15. jul 2017

    Fabelaktig sammenligning som kunne skake litt fornuft i noenhver! Takk!

  3. Birgitte Grimstad | 15. jul 2017

    Fabelaktig sammenligning!…

    Kan dere ikke finne på en slik vri om verdens børser?

    Er ikke de verdens største spillebuler som skaper avhengighet???

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*