Alle vet at det blir stadig mer CO2 i atmosfæren. Men hva betyr det, og hvordan påvirker det klodens klima og vår felles framtid? I artikkelen «KLIMAENDRINGER: Hvor sikre er vi?» gir professor emeritus Hans Martin Seip en nærmere innføring i klimaforskningen. Klimasystemet er uhyre komplekst, og det er stor usikkerhet i mange av beregningene våre, sier han. Men dette må ikke bli et argument for å unnlate å gjøre noe. For situasjonen er uten tvil svært alvorlig.
Hans Martin Seip har jobbet med miljøspørsmål mesteparten av sin lange karriere som forsker og formidler, og var sentral i bl.a. sur nedbør-debatten på 1970- og 80-tallet. Siden 1992 har han vært knyttet til Cicero Senter for klimaforskning, og har skrevet talløse artikler i magasinet Klima (opprinnelig kalt Cicerone). På nettsidene til Besteforeldrenes klimaaksjon har han satt mange spor etter seg, med faglige innspill og kommentarer, analyser av klimameldinger og annet.
Den omfattende artikkelen om klimaendringer – ditt «grunnkurs i global oppvarming» – ble første gang skrevet i 2010, og en nå oppdatert for andre gang. Hvem er den skrevet for?
– Målgruppa er ganske enkelt alle som er interessert i hvor klimaforskningen står i dag, og hvilke forandringer vi kan vente om utslipp av stoffer som påvirker klimaet fortsetter. Temaet er komplekst, men jeg har lagt vekt på og håper jeg har lykkes å gjøre det forståelig også for dem som ikke har særlige kunnskaper i realfag.
Den femte og foreløpig siste IPCC-rapporten kom i 2014. Hva er det viktigste i denne – og i nyere forskning etter den tid, mener du?
– Noe av de viktigste Klimapanelet gjorde denne gangen, var at de beregnet og satt tall på det som blir kalt vårt samlede klimabudsjett, dvs. hvor mye vi totalt kan slippe ut av klimagasser hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense temperaturstigningen til 2 grader. Det har preget mye senere forskning for å finne ut hvor vi står. Hovedbudskapet var ellers det samme som i den forrige hovedrapporten fra 2007. Det er nødvendig med drastiske tiltak for å redusere menneskeskapte utslipp av klimagasser. En stor del av de kjente ressursene av fossilt brensel må bli liggende. Dette gjelder også gass.
Du skriver mye om usikkerheten knyttet til ulike beregninger. Hvorfor er du så opptatt av dette?
– Det er noe enhver forsker bør være opptatt av. Dersom man går ut med bombastiske påstander som senere viser seg å ikke holde, ødelegges raskt tilliten. Dette erfarte jeg allerede for mer enn 30 år siden i debatten om sur nedbør. Etter min mening er usikkerhetsvurderingene i siste IPCC-rapport grundige og gode. Kontrasten til de såkalte klimaskeptikerne er på dette punktet slående. De godtar ofte kritikkløst alle påstander som kan svekke troen på at vi har et alvorlig problem. Sannsynligvis inspirert av Trump har de vært ganske aktive de siste måenedene. Jeg forsøkte faktisk tidligere i år å finne ut om vi kunne være enige om noen fundamentale punkter, for eksempel om at det er menneskeskapte utslipp som står for det alt vesentlige av økningen i CO2-konsentrasjonen i atmosfæren siden førindustriell tid. Det var ikke mulig å få svar.
Du er ikke bare forsker, men har engasjert deg i Besteforeldreaksjonen. Også i FIVH har du vært med lenge. Hva mener du om forskernes rolle i samfunn og politikk?
– Jeg har deltatt i den offentlige debatten om miljøspørsmål siden jeg begynte i styringsgruppen for prosjektet ”Sur nedbørs virkning på skog og fisk” på 1970-tallet. Da var det nok mer uvanlig enn i dag. Mange dyktige forskere argumenterer nå sterkt for at forskere har et videre moralsk og samfunnsmessig ansvar; innen klimaforskningen peker James Hansen seg ut. Faktisk fant det amerikanske Pew Research Center i en undersøkelse fra 2009 at nesten alle forskere i USA (97 %) mente at det var riktig å engasjere seg i debatt om kontroversielle temaer.
Du har jobba med klimaspørsmål i tjuefem år. Ser du noen tegn til at det hjelper?
– Jeg vil vel si at vi jevnt over har en mer opplyst debatt i dag. Utviklingen i Kina, et land vi har hatt mye samarbeid med, er spennende. De tar problemene på alvor. Støtten til klimatiltak er økende også i USA, selv om holdningene i regjeringen er skremmende. Men det gjøres fortsatt altfor lite, det gjelder ikke minst Norge. Som jeg skrev i en artikkel i 2001: «Er vi i Norge bare miljøvennlige når fordelene for oss er åpenbare og kostnadene små?» Våre politikere er på jakt etter det de kaller «kostnadseffektive» løsninger, blant annet ved at man forsøker å finne tiltak i land som bidrar mindre til de globale problemene enn vi selv gjør. Det er utilstrekkelig i det lange løp. Men den dagen vi tar skjeen i en annen hånd og går løs på de tunge årsakene, er jeg nokså sikker på at vi også vil få noen positive overraskelser.
