Energipolitikk og realiteter

vannkraft
Den fornybare vannkrafta er et nasjonalt fellesgode der vi ikke må overlate kontrollen til EØS/EO, mener artikkelforfatteren.

Det finnes naturlover som ingen politisk grønnvasking kan oppheve, skriver Hans Ebbing, magister i filosofi og debattant på norsk venstreside gjennom mange år. Han tar et oppgjør med det han mener er overforenkla forestillinger om foredling av skog til drivstoff. Han er også kritisk til at Norge skal eksportere mer av vår elektriske kraft og bli Europas «grønne batteri». Det kan bety at vi gir fra oss kontrollen over den evigvarende vannkrafta vår, frykter han.

Politisk grønske
Regjeringen med støtte fra AP går inn for at EU-organet ACER på grunnlag av EØS-avtalen kan gripe inn i den nasjonale kontrollen over energisektoren. Vedtak i ACER skal gå via overvåkingsorganet ESA, slik også finanssektoren nå blir kontrollert av EU via EØS. Mer av Norge innlemmes i EU, uten at saken er forelagt folket ved valg.

Samtidig har regjeringen vedtatt at bensin og diesel skal ha innblandet henholdsvis 20 prosent bioetanol (alkohol) og biodiesel innen få år. Det skal redusere landets CO2-utslipp og bidra til å hindre global oppvarming.

Råvarer for produksjon av biodiesel kan være jordbruksprodukter, for eksempel palmeolje eller mais, og okkuperer jord som i stedet kunne blitt brukt til å dyrke mat. Men i en energihungrig kapitalisme er råvareproduksjon for biodiesel eller bioetanol mer profitabelt enn å dempe hungersnød.

I Norge reklameres det med at råvaren skal være avfallsprodukter (eller tømmer) fra skogene våre. Men når avfall som kvist og tretopper fra tømmerhogst tas ut av skogen i stedet for å bli liggende og brytes naturlig ned, vil jordsmonnet over tid utarmes for humus og dets evne til å binde CO2 svekkes. Dermed vil utslippet i atmosfæren øke. Naturens evne til å produsere ny skog som råstoff for mer diesel (eller alkohol) vil isolert sett svekkes. Slik vil denne «grønne» energiproduksjonen bidra til å sage over den greinen den selv sitter på.

For å foredle et biologisk materiale til drivstoff for en bilmotor, må det brukes energi. Og den energimengden som går med til denne foredlingen, vil alltid være større enn den som blir «frigjort» for å få motoren til å virke. For hvert ledd i prosessen skjer et tap av energieffektivitet. Det er en naturlov som ingen grønn retorikk kan oppheve.

Den viktigste formen for energi som skal til for å foredle trevirke til biodiesel etter at trevirket er hogd og transportert til fabrikken (ved forbruk av fossilt drivstoff!), er elektrisitet. Dersom denne strømmen er produsert ved bruk av fossilt brennstoff, vil CO2-regnskapet automatisk gå i minus.

Med andre ord: For at produksjonen av biodrivstoff skal bidra til å redusere utslipp av klimagasser, må elektrisiteten som brukes i denne industrien, selv være ubetinget «grønn». I Norge betyr det at vi må ha et varig, netto overskudd av strøm på grunnlag av vannkraft. Men hvis bruk av strøm til produksjon av biodiesel (eller til kjøring av el-biler) blir så stor at dette overskuddet forsvinner, må vi importere strøm fra andre land, i all hovedsak produsert ved fossilt brensel eller kjernekraft, dersom vi fortsatt skal produsere biodrivstoff (og kjøre el-biler). Grønn praksis er da blitt svart.

En annen måte å redusere det grønne, nasjonale kraftoverskuddet på, er å eksportere det i kabler. Da kan Norge få spille rollen som «batteri for Europa». Norge har et varierende overskudd av fornybar energi, tilsvarende cirka fire–fem TWT i gjennomsnitt, i våte år nesten 20 TWT. I tørre år vil vi derimot ha et importoverskudd. Teoretisk kapasitet på eksportkablene er cirka 40 TWT – altså tilstrekkelig til å eksportere alt framtidig vannkraftoverskudd i Norge etter at småkraftverk er utbygd til siste dråpe og vindmøller kan vinke til oss fra enhver forblåst øy og fjelltopp. Bruken, og dermed indirekte produksjonen av norsk «grønn» energi, vil da bli styrt av EU gjennom Acer og EØS.

Denne formen for grønn politikk går da over i grønske – en uoversiktlig, flytende masse av prosesser i natur, økonomi og politikk, som tilslører hverandre gjensidig mens børs- og energikapitalen ler hele veien til banken.

(Artikkel trykt i Klassekampen 3. april, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)

 

Spre klimavett,
del denne saken!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*