Det nye ungdomsopprøret

Er det teknologismarte unge mennesker som til slutt kommer til å redde verden – og i samme slengen, Norge ut av oljefella? Langt på vei – ja, det tror Terje Osmundsen, tidligere høyrepolitiker, nå konserndirektør i solenergiselskapet Scatec Solar, som nettopp har gitt ut den vesle science fiction-aktige boka om «2030-bevegelsen» (Frekk forlag, 2017). På en bakgrunn som ikke legger skjul på de dystre tendensene i vår tid – med valget av Trump som et foreløpig bunnmål, er han – slik jeg leser ham – en sann optimist på vegne av neste generasjon. Den store, irreversible klimakrisen unngås i alle fall, så vidt det er …

Teknologi og omstilling
Boka ble presentert og diskutert på et møte i Bergen tidligere denne måneden, arrangert av nettmagasinet Energi og Klima, der Terje Osmundsen er en flittig bidragsyter. For en gammel raddis som meg, med røtter i 1960-tallets venstrebevegelse, var det fornøyelig å høre han beskrive sin politiske ungdomstid 10-15 år seinere – også det en «opprørstid», slik han opplevde det, men nå prega av liberalisering og høyrebølge! At vi fortsatt står langt fra hverandre i mange spørsmål er det ingen tvil om – det går tydelig fram av boka at det er en høyremann som fører pennen. Det viktigste er likevel hvor likt vi vurderer de store og nærmest eksistensielle utfordringer i vår tid: At vi må få kontroll med klimaforurensingen. At det haster! At vi må frigjøre oss fra vår avhengighet av oljeindustrien og komme ut av oljefella. Det haster minst like mye, også av rent økonomiske grunner! Men dette blir dårlig forstått av dagens toneangivende politikere, både til venstre og høyre, – de skjønner nærmest ikke hva det snakkes om, sa en lettere oppgitt Osmundsen i Bergen. Det må helt åpenbart nye virkemidler til!

Det er her de smarte unge menneskene kommer inn i bildet. De er ikke barrikadestormere, men vet hvordan de skal bruke apper og algoritmer og hva det nå heter alt sammen, til å sette inn støtet der det trengs for å trigge viktige endringsprosesser – på systemets egne premisser. I 2017 (etter en vellykka kampanje mot kull i Tyskland), satte de i Norge i gang en bred mobilisering for å få partiene til å støtte en «gjennomgang av de skattemessige særordningene for oljeselskapene i lys av etterspørselsusikkerhet og klimarisiko». Og tro det eller ei! Allerede i 2018 ble det enighet om et nytt stort forlik om klima og grønn konkurransekraft som la grunnlaget for systemforandringer utover på 2020-tallet. «2018-forliket skulle vise seg å bli minst like epokegjørende som den store oljereformen under Willoch-regjeringen i 1984, som ledet til etableringen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og Oljefondet.»

Det går altså ganske bra med Norge, som man skjønner. Etter hvert med verdens klima, verdensøkonomien (det blir mange nye grønne kapitalister rundt omkring), og også med verdens store flyktningkrise, som Terje Osmundsen er svært opptatt av (han er styreleder i Den katolske kirkes nødhjelpsorganisasjon, Caritas). Litt vel harmoniserende og optimistisk kanskje; en solskinnsfortelling vil nok mange si (også bokstavelig talt, siden solenergien kommer til å spille en stadig større rolle). Men samtidig klarer forfatteren å formidle mye viktig informasjon om den vanskelige brytningstida vi lever i, og forståelse for hva som må til for at vi skal kunne komme ut av bakevja der debatten akkurat nå synes å ha kjørt seg fast – mellom dem som vil skru igjen oljekranene for godt, fortest mulig (men ikke over natta), og de som fullt og fast mener at norsk olje og gass er en del av løsningen på klimaproblemet. Det rare er at de ikke spør seg om dette ikke er for godt til å være sant?

Osmundsens helter
Fortellinga om 2030-bevegelsen og dens bedrifter utgjør bare første tredel av boka. Andre del består av ulike artikler som Osmundsen tidligere har skrevet, blant annet som prosjektleder for «Scenarier år 2000» på slutten av 1980-tallet. I den tredje og for denne leseren mer interessante bolken gjør han rede for sine personlige helter: Edmund Burke, 1700-tallsfilosofen som regnes som konservatismens grunnlegger («forandre for å bevare»), Kåre Willoch (som Osmundsen var personlig rådgiver for i hans reformivrige statsministerperiode 1981-85), Lars Roar Langslet («som evnet å vise hvor viktige valgene vi gjør i dag er for verdiene vi overleverer våre etterkommere»), og Pave Frans – «jesuitten som ble skaperverkets forsvarer». For en med min bakgrunn er det vel først og fremst slående hvordan skillelinjene blir annerledes når vi nærmer oss det grunnleggende menneskelige. Den sosialistiske humanismen og verdikonservatismen har kanskje mer som forener enn som skiller, eller burde ha i møtet med miljøødeleggende teknokrati og samfunnsomveltende markedsliberalisme. Bred appell til medlemmer av Besteforeldreaksjonen har ganske sikkert Edmund Burkes innsikt i samfunnet som «en kontrakt mellom dem som lever, de som er døde og de som ennå ikke er født». Terje Osmundsen siterer ham også på at «The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing». 

Medlemmer av Besteforeldreaksjonen kan kjøpe boka til redusert pris innen 1. mars. Normal pris er 299,- men du kan kjøpe den for for 250 per stk eller 229,- hvis du vil ha to eller flere bøker. For å bestille kan du sende mail til on.galrofkkerfnull@tsop og merke den «TERJE».

 

 

 

 

 

 

 

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*