Vi har ingen rett til å forbruke våre etterkommeres arv. Naturen og dens ressurser er ikke er til salgs og vi har et forvalteransvar som forplikter oss, sa biskop Ingeborg Midttømme under klimagudstjenesten i Molde søndag 22. januar. Det var en del av Klimafestivalen §112, og mange, både unge og eldre, hadde funnet veien til domkirken. Molde Domkantori sang, og biskopen talte sterkt og engasjerende for alle som var til stede: «Vi er kalt til et liv i nestekjærlighet. Å bevare Guds skaperverk handler om bevare muligheten til liv for alle Guds skapninger rundt på hele kloden. Arbeidet for klimarettferdighet er en del av det.»
Du skal ikke stjele
Det skal være mulig for dem som kommer etter oss å kunne overta en klode som er like god å leve på som den har vært for oss, understreket biskopen. Tross dette har naturen i utstrakt grad blitt en handelsvare. Denne handelen er global og har skapt store miljø- og klimautfordringer. Midttømme fortalte at Bispemøtet allerede i 1969 tok til orde for at det for mennesket er en hellig forpliktelse av å ta vare på skaperverket. Bispene sa den gangen også at budet »Du skal ikke stjele» forbyr oss å bruke opp ressurser som med rette tilhører våre barn og barnebarn.
Fra biskop Ingeborg Midttømmes preken. Dagens tekst: 1. Mosebok kap. 1. versene 26-31.
Denne uken foregår det en landsomfattende festival; Klimafestivalen § 112. Domkirken har valgt å være med og ville at dagens gudstjeneste skal ha fokus på klimautfordringene og synliggjøre kirkens engasjement for klimarettferdighet. Jeg har derfor valgt å løfte fram det som er dagens tekst. Den som er selve nøkkelen til vår forståelse av Gud som Skaperen og vår rolle / vårt ansvar for å forvalte Guds skaperverk til beste for medmennesker som lever andre steder på kloden i dag og for kommende generasjoner. Ansvaret for ikke å være oss selv nok så vi forbruker skaperverket i vår tid. Og her i Norge får vi drahjelp gjennom Grunnlovens § 112.
Vi mennesker har et unik posisjon i forhold til Gud. Vi er skapt i hans bilde og har fått i oppdrag å forvalte skaperverket. Men hvordan har det gått?
I vår tid ser vi ikke bare skaperverkets skjønnhet og guddommelige storhet. Vi ser også ødeleggelsen og lidelsen.
Å forvalte er å være betrodd noe en selv ikke eier. Likevel har naturen i utstrakt grad blitt en handelsvare. Det gjelder både det livsviktige vannet og regnskogen for å nevne bare noe. Handelen kjenner ingen grenser, og den har skapt store miljøutfordringer. Mennesker drives bort fra sine bosteder fordi ressursgrunnlaget ikke lenger gjør det mulig å overleve der. Klimaet forandres raskt, økosystemene trues og artsmangfoldet minker. I stedet for å være forvaltere og Guds medarbeidere, har vi blitt forbrukere.
Når vi mennesker i stedet for å forvalte, hersker over, misbruker og ødelegger det Gud har skapt, så skader det også vårt forhold til Gud. Jesus var helt tydelig på at vi møter Gud selv i vår neste; i mennesker som lider, sulter og tørster. Det er lenge siden skaperverket var slik Gud skapte det; da han så på det og så at det var svært godt. Målet vårt må være at det skal bli slik igjen; svært godt – og gi fortsatt livsgrunnlag – for alle. Det var oppdraget Gud ga oss.
Er det noen som husker når dette virkelig ble satt på dagsorden her hos oss, i Den norske kirke? Bispemøtet uttalte allerede i 1969: «Vår tro på Gud som skaper gir mennesket en hellig forpliktelse til å ta vare på hans skaperverk. Og det grunnleggende bud «Du skal ikke stjele» forbyr oss å bruke opp ressurser som med rette tilhører barn og barnebarn.»
Da var jeg barn og fikk ikke det med meg. Siden den gang har jeg fått både barn og barnebarn, blitt biskop her i Møre og med ydmykhet overtatt stafettpinnen etter biskop Odd Bondevik. Han var helt sentral i kirkens arbeid med «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring». Jeg er full av respekt og takknemlighet for det arbeidet han gjorde.
Selv har jeg fått være med på 10 spennende år siden Kirkemøte i 2007 hadde sitt hovedfokus på miljø- og klimautfordringene under overskriften «Himmelens og jordens Skaper». Der lød det: «Kirkens oppgave er å bevare helligheten. Duft av hellighet beskytter jorden, ellers forvandles den til råvare. Når jorden og dens liv forvandles til råvare, reiser den seg mot menneskene i historiens største slaveopprør.»
Er det ikke nettopp det å forandre skaperverket til en vare, Gud vil forhindre, ved å kalle oss til å være forvaltere? Guds skaperverk er truet. Livet er truet, men det er ikke håpløst. Når livet er truet, leter troen etter svar. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Troen skaper undring, glede og ydmykhet overfor Guds rike skaperverk. Den gir mot til å se virkeligheten slik den er, den utfordrer til liv i forsakelse, og den bærer med seg håp.
Denne uken får Kirkemøtet sluttrapporten fra et tiårig arbeid med prosjektet «Skaperverk og bærekraft», men det betyr ikke at vi kan avslutte vårt arbeid. Det vi har gjort disse årene har møtt kritikk. Innvendingene har vært begrunnet med at kirken ikke skal drive politikk. Luthers toregimentslære har vært brukt som argument, men da gjør vi Luther stor urett og ser bort fra at Gud virker i verden både gjennom det åndelige og det verdslige regimentet. Klimatrusselens eksistensielle alvor gjør det viktigere enn noen gang både å være kirke som setter ord på situasjonen vi erfarer nå, og å være en kirke som setter ord på håpet og motivasjonen troen gir.
Hele Den norske kirkes fornyede engasjement for å forvalte skaperverket på en mer bærekraftig og rettferdig måte, har sitt utspring – og henter sin kraft – i troen på den treenige Gud. Gud skapte alt vi trenger for å leve. Så skapte han oss mennesker, og våre liv er vevd sammen med jordens liv.