Statoil er for skikkelige til å opponere offentleg mot etablert klimavitskap. Men selskapets aggressive forsøk på å grønvaske norsk olje og gass er eit hån mot det kunnskapsbaserte ordskiftet, skriv dagleg leiar i Norsk Klimastiftelse, Lars-Henrik Paarup Michelsen. Statoil-leiinga sin nye propagandaoffensiv, der dei hevdar at Paris-avtalens mål er avhengig av at verda forbruker meir norsk olje og gass, er bevisst underkommunisering av klimaproblemets alvor. Statoil har ingen enkel jobb. «Men svaret på utfordringane er ikkje å spinne i hop ei klimaforteljing som kanskje passar ein sjølv, men som ikkje har rot i verkelegheita.»
Jeg er helt enig med Lars-Henrik Paarup Michelsen at han kaller Statoils propaganda «et hån mot det kunnskapsbaserte ordskiftet.»
Og det som verre er, oljeministeren Terje Søviknes driver med det samme.
Allerede kort tid etter sin utnevnelse som minister hadde han sagt ifra at en viktig oppgave for ham blir «av pedagogisk art» (intervju i Os- og Fusaposten 24. des 2016). Hva han vil formidle med sin pedagogikk, blir straks klart i intervjuet. Søviknes kaller det «heilt meiningslaust at me skal redusera hjå oss», altså bremse Norges olje- og gassproduksjon. Ministeren mener at «det vil ta lang tid å utvikla» fornybar energi. Og derfor skal vi utvinne olje og gass «i mange tiår framover enno, for det treng verda».
Han bruker de samme argumentene som oljelobbyister, inkludert Statoil, har brukt hittil.
Alt dette kan, som kjent, lett tilbakevises.
Torsdag 5. januar kunne vi alle høre og se ham si på NRK dagsrevy:
– «Den politiske debatten de siste par årene har sporet av når det gjelder norsk olje- og gassindustri. Det er blitt for mye føleri, i den forstand at man begynner å diskutere framtida uten å ta med seg at norsk olje og gass faktisk er en del av løsningen på den globale klimautfordringa.»
Jeg synes det er en skam at en norsk oljeminister forvrenger alvorlige fakta. Og at han avfeier fortvilte folks varsel om klimakatastrofe som «føleri».
At Søviknes oppfatter sin ministeroppgave som «av pedagogisk art», for så å ytre en flom av usannheter, synes jeg er meget spesielt. Jeg roper derfor opp til en høylytt protest mot en slik opptreden av en offentlig ansatt.