Omtalt av Jan B. Vindheim. Skribent og politiker (MDG).
«Framtidsfrø» er tittelen på et flott bokverk med undertittelen «spirer til en bedre verden». Den bedre verden det siktes til er en verden som tar naturens helhet og jordklodens begrensede yteevne på alvor.
Redaktørene Vidar Rune Synnevåg og Rolf Erik Solheim har samlet innlegg om teori og praksis fra mange kunnskapsrike bidragsytere. Boka har en bred tilnærming med artikler som spenner fra medisin og livsstil til økonomi og spiritualitet. Den har en riktig lekker formgivning, med flotte helsides naturfotografier av Magnar Fjørtoft og dikt av Helge Torvund som rammer rundt de ulike artiklene.
Fra den akternative praksis
Erik Dammann og Øystein Dahle slår an tonen og viser i de første kapitlene hvordan dagens økonomi og politikk er på kollisjonskurs med virkeligheten. Dette er grunnleggende fakta som aldri må glemmes. De mest interessante bidragene er nok likevel de som går dypere ned i den «alternative praksis». Her er rapporter fra folk som i mange år har arbeidet med økologiske landsbysamfunn, giftfritt jordbruk, organisk økonomi, holistisk medisin, global spiritualitet og mange andre spirer til en ny verden.
Personlig hadde jeg spesiell interesse for artikkelen til arkitekt Fredrica Miller fra Gaia-gruppen. Hun skriver reflektert om prinsippene for bærekraftige bysamfunn. Jeg likte også godt bidraget om helhetlig medisin fra Jens Lunden, som er blant grunnleggerne av Norsk Akademi for Naturmedisin.
Kirkens rolle
Nå er det jo slik at de miljøene som boka presenterer er mangfoldige og sprikende, derfor kan det fort bli misvisende å trekke fram enkeltbidrag. Mange tilhengere av et framtidig bærekraftig samfunn vil dessuten være skeptiske til det som kan minne for mye om ”New Age”. Mange kan likevel ha utbytte av de velskrevne innleggene til Helge Hognestad og Øyvind Solum som på hver sin måte har brakt nye og økologiske holdninger til religiøsitet inn i norsk offentlighet.
Når jeg likevel fester meg mere ved Hans Jürgen Schorres bidrag, har det noe med gjennomslagskraft å gjøre. Schorre arbeider innenfor Den Norske Kirke og har bidratt til å etablere økologi som et premiss for arbeidet i denne institusjonen. Det er jo slik at mye av det arbeidet som Framtidsfrø presenterer foregår innenfor miljøer med stort engasjement og liten folkelig appell, samtidig som det er avgjørende med en strategi for å nå ut til flere.
Bare for menigheta?
Ei bok som dette kunne nok ha til hensikt å vekke et aktivt engasjement hos leseren, men jeg tviler dessverre på om andre enn de allerede engasjerte vil være interessert i å åpne den, enn si ta artiklenes alvor inn over seg. For oss om allerede tilhører «menigheten» er dette et vakkert og inspirerende verk; en uvurderlig kilde til fortsatt innsats.